Som det heter seg: Man kler seg ikke naken for sin venn, men noen ganger viser man frem bavianrumpen i offentlighet. Jeg er en sammensatt og mangefasettert skikkelse, med mange skjulte identiteter. Denne skyggetilværelsen er bokstavelig talt en form for splittelse. Jeg tror det vil representere en forløsning av kraft for meg å forene noen, men ikke alle av disse identitetene.
Egentlig ibor jeg min egen filosofiske tese, Motsetningens lov. Du kan kalle meg hva som helst og det vil ha en grad av sannhet. Jeg er alt du kan kalle meg, men også det motsatte, for hver ting har en skyggeside. Slik er det med alle mennesker. Siden jeg er en svært ren person er dette dobbelt sant for meg. Sagt på en annen måte der igjen, jeg har skap i skapene. Hvis jeg først kommer ut av et skap, må jeg komme ut av et nytt igjen, og denne prosessen vil antakelig foregå i det uendelige, all den tid mennesket er en irreduktiv skapning. Som alt som er verdig og stort unnflyr jeg enhver definisjon, fordi denne form for undermenneskelighet har jeg ikke tid til.
Så hva er det som er sant for meg? Vel, jeg er en sadist. Mer enn 50 nyanser av sadisme, for å være ærlig. Dette skyldes antakelig visse livserfaringer, men også at jeg muligens har sosiopatiske trekk. Ikke at jeg er en fullblods sosiopat på noe vis. Jeg er en slags underlig høyretypus, og som Edward Dutton er inne på, disse har gjerne sosiopatiske trekk, der venstretypuser har narsissistiske trekk. Begge ytterligheter er en form for fast life strategy. Sosiopaten tiltrekkes av fare, vold og lidelse. Narsissisten lyver om alt mulig. Slik har det alltid vært. Ikke vent at jeg skal beklage noe av dette.
Alt i alt er nok min sadisme anrettet mot det jeg oppfatter som høyverdig. Det kunne aldri falle meg inn å torturere noe jeg oppfatter som lavt. Noe malplassert er det kvinner min sadisme kretser rundt. Ytterst sett er det svært lite verdig med kvinner, men det er nå engang mitt ideal. Så du kan si at min sadisme kretser rundt mitt idealbilde av kvinnen. Jeg gjør dem til dette, fordi jeg vil at de skal være dette.
Slående nok vil jeg også si at jeg har svært stor empati. Det hevder forøvrig et ekte monster jeg har vært i berøring med om seg selv. Det er underlig hvordan det henger sammen.
Det er sørgelig at jeg i vår onde tid må komme med denne disclaimeren, men her er den:
"Det er viktig å huske at dette er et kunstnerisk uttrykk. Lysalv er en ekstrem kunstner.
Ingenting av dette er ulovlig. Verken spissede uttalelser eller fremstillingen av mord. Enhver etterforskning vil avdekke det samme.
Samtalen er inspirert av Darraðarljóð."
Egentlig ibor jeg min egen filosofiske tese, Motsetningens lov. Du kan kalle meg hva som helst og det vil ha en grad av sannhet. Jeg er alt du kan kalle meg, men også det motsatte, for hver ting har en skyggeside. Slik er det med alle mennesker. Siden jeg er en svært ren person er dette dobbelt sant for meg. Sagt på en annen måte der igjen, jeg har skap i skapene. Hvis jeg først kommer ut av et skap, må jeg komme ut av et nytt igjen, og denne prosessen vil antakelig foregå i det uendelige, all den tid mennesket er en irreduktiv skapning. Som alt som er verdig og stort unnflyr jeg enhver definisjon, fordi denne form for undermenneskelighet har jeg ikke tid til.
Så hva er det som er sant for meg? Vel, jeg er en sadist. Mer enn 50 nyanser av sadisme, for å være ærlig. Dette skyldes antakelig visse livserfaringer, men også at jeg muligens har sosiopatiske trekk. Ikke at jeg er en fullblods sosiopat på noe vis. Jeg er en slags underlig høyretypus, og som Edward Dutton er inne på, disse har gjerne sosiopatiske trekk, der venstretypuser har narsissistiske trekk. Begge ytterligheter er en form for fast life strategy. Sosiopaten tiltrekkes av fare, vold og lidelse. Narsissisten lyver om alt mulig. Slik har det alltid vært. Ikke vent at jeg skal beklage noe av dette.
Alt i alt er nok min sadisme anrettet mot det jeg oppfatter som høyverdig. Det kunne aldri falle meg inn å torturere noe jeg oppfatter som lavt. Noe malplassert er det kvinner min sadisme kretser rundt. Ytterst sett er det svært lite verdig med kvinner, men det er nå engang mitt ideal. Så du kan si at min sadisme kretser rundt mitt idealbilde av kvinnen. Jeg gjør dem til dette, fordi jeg vil at de skal være dette.
Slående nok vil jeg også si at jeg har svært stor empati. Det hevder forøvrig et ekte monster jeg har vært i berøring med om seg selv. Det er underlig hvordan det henger sammen.
Det er sørgelig at jeg i vår onde tid må komme med denne disclaimeren, men her er den:
"Det er viktig å huske at dette er et kunstnerisk uttrykk. Lysalv er en ekstrem kunstner.
Ingenting av dette er ulovlig. Verken spissede uttalelser eller fremstillingen av mord. Enhver etterforskning vil avdekke det samme.
Samtalen er inspirert av Darraðarljóð."
Satt bak betalingsmur av forstandsmessige grunner. Hovedsaklig fordi jeg ikke vil at noen fiender skal bruke dette materialet mot meg.
Jeg har brukt en intuitiv metode for å sette dette sammen, og lot uttalelsene falle som kommentar til klippene, uten pretensjon i det hele tatt. Resultatet ble et særdeles hedensk verk, hvor skam (og lov, orden, dom) rett og slett ikke finnes. For å raffinere dette burde jeg kanskje fjerne rasismen og heller gjøre den om til et spørsmål om høy og lav stand, men jeg har ikke underskrevet en kontrakt på at jeg skal forholde meg til detaljer. Jeg driver med meget viktig og har ikke tid.
Interessant nok kan disse Valkyrjene ses på som mine indre (kvinnelige) animaer. Jeg lurer på om de har historiske navn? Jeg har ikke gitt dem noen. Den lyse Valkyrjen er definitivt min rasjonelle del. Hun er garantert INTP. Hun kommer med filosofiske og prinsipielle betrakninger til det som skjer, og ellers bitende bemerkninger. Men hun er også mild, ettergivende, (litt) empatisk og til tider endog underdanig sin søster. Den mørke Valkyrjen er nok ENTJ og representerer min motsetning, eller skyggeside. Hun er utålmodig, blodtørstig, brutal og enkel. Hun bøller litt med sin søster. Hun er også pågående og krever handling. Hun representerer antakelig noe litt mer sanselig.
Avskyelig, sier du? Men dette er jo ikke mitt problem. Jeg har gitt meg selv til kunsten, og det er til disse kunstens gudinner at min aktpågivelse går. "Følelsene" og "meningene" til alt lavt menneskeliv bryr jeg meg ganske enkelt ikke om. Husk nå på at det er jeg som egentlig er disse Valkyrjene. He he. Så da kan du tenke litt på hva disse Valkyrjene tenker om deg.
Normies og undermennesker kan heller aldri forstå at en rasistisk sadist kan være den som står bak denne renskjærede formen for skjønnhet nedenfor. Men det er akkurat det. Halindir ser ut som en brutal nynazist. Han er en brutal nynazist også. Men det er jo akkurat han som lager den sarteste følelsesmusikken om alver som danser rundt i en blomsteregn. Nettopp. For å ha dybde i en retning, må du ha dybde i den annen. Alt henger (pun) sammen med alt. Kanskje er dette grunnen til vår flathet i dag. Vi mistet kontakten med vår skyggeside. Alt ble siden ganske platt, som en plattform i et mariospill.
Interessant nok kan disse Valkyrjene ses på som mine indre (kvinnelige) animaer. Jeg lurer på om de har historiske navn? Jeg har ikke gitt dem noen. Den lyse Valkyrjen er definitivt min rasjonelle del. Hun er garantert INTP. Hun kommer med filosofiske og prinsipielle betrakninger til det som skjer, og ellers bitende bemerkninger. Men hun er også mild, ettergivende, (litt) empatisk og til tider endog underdanig sin søster. Den mørke Valkyrjen er nok ENTJ og representerer min motsetning, eller skyggeside. Hun er utålmodig, blodtørstig, brutal og enkel. Hun bøller litt med sin søster. Hun er også pågående og krever handling. Hun representerer antakelig noe litt mer sanselig.
Avskyelig, sier du? Men dette er jo ikke mitt problem. Jeg har gitt meg selv til kunsten, og det er til disse kunstens gudinner at min aktpågivelse går. "Følelsene" og "meningene" til alt lavt menneskeliv bryr jeg meg ganske enkelt ikke om. Husk nå på at det er jeg som egentlig er disse Valkyrjene. He he. Så da kan du tenke litt på hva disse Valkyrjene tenker om deg.
Normies og undermennesker kan heller aldri forstå at en rasistisk sadist kan være den som står bak denne renskjærede formen for skjønnhet nedenfor. Men det er akkurat det. Halindir ser ut som en brutal nynazist. Han er en brutal nynazist også. Men det er jo akkurat han som lager den sarteste følelsesmusikken om alver som danser rundt i en blomsteregn. Nettopp. For å ha dybde i en retning, må du ha dybde i den annen. Alt henger (pun) sammen med alt. Kanskje er dette grunnen til vår flathet i dag. Vi mistet kontakten med vår skyggeside. Alt ble siden ganske platt, som en plattform i et mariospill.
Nå kan man lure på om politianmeldelsene kommer til å rulle inn for dette opplegget. Jeg frykter lite av det, ganske enkelt fordi jeg aldri har gjort, og aldri kommer til å gjøre noe ulovlig. Denne påstanden underbygges av at rullebladet mitt er helt rent. Enhver etterforskning vil avdekke det samme.
Det eneste jeg frykter i så måte er husransakelse (grunnet ubeleiligheten i dette) og beslagleggelse av datautstyr (fordi mine skrifter er hellige). Men dette har myndighetene ikke hjemmel til, fordi jeg aldri har gjort og aldri kommer til å gjøre noe ulovlig. Jeg bør nok også gjemme skriftene mine på steder de aldri kan finne dem, nå i vårt ondskapens Kali Yuga, hvor man forfølges av politiet for å si at kvinner ikke er menn, og at menn ikke kan føde barn.
Forløsning av kraft, ja. Jeg trenger antakelig mye av det. Jeg har vurdert å komme ut av skapet når det gjelder mine politiske aktiviteter også. Som Platon sier, den som ikke interesserer seg for politikk er dømt til å styres av sine mindreverdige. I våre ulykksalige tilfeller, av 25-årige sinnsforvirrede pikebarn som kommer nyutdannede fra kommunist-universitetet. Men det er noe som hindrer meg. Den ene er min svært, svært lave samfunnsmessige status. Det andre er mitt utseende, som antakelig er litt subpar og gjør det vanskelig å alfadominere noen. Mennesker tror som kjent på bare det de kan se, og oppfatter status og autoritet, ingenting annet. Så enn så lenge er det prospektet på vent.
Det eneste jeg frykter i så måte er husransakelse (grunnet ubeleiligheten i dette) og beslagleggelse av datautstyr (fordi mine skrifter er hellige). Men dette har myndighetene ikke hjemmel til, fordi jeg aldri har gjort og aldri kommer til å gjøre noe ulovlig. Jeg bør nok også gjemme skriftene mine på steder de aldri kan finne dem, nå i vårt ondskapens Kali Yuga, hvor man forfølges av politiet for å si at kvinner ikke er menn, og at menn ikke kan føde barn.
Forløsning av kraft, ja. Jeg trenger antakelig mye av det. Jeg har vurdert å komme ut av skapet når det gjelder mine politiske aktiviteter også. Som Platon sier, den som ikke interesserer seg for politikk er dømt til å styres av sine mindreverdige. I våre ulykksalige tilfeller, av 25-årige sinnsforvirrede pikebarn som kommer nyutdannede fra kommunist-universitetet. Men det er noe som hindrer meg. Den ene er min svært, svært lave samfunnsmessige status. Det andre er mitt utseende, som antakelig er litt subpar og gjør det vanskelig å alfadominere noen. Mennesker tror som kjent på bare det de kan se, og oppfatter status og autoritet, ingenting annet. Så enn så lenge er det prospektet på vent.
RSS Feed
