Jøss. Det er ikke lenge siden denne sangen ville vært direkte representativ for meg, mitt indre vesen og mine idealer. Vakker sang, og enkelheten understreker skjønnheten på et vis. Selv nå kjenner jeg dragningen mot offeret og selv-immolasjonen på vegne av et ideal. Dette er del av min natur.
Men jeg har bestemt meg for å bevege meg i en annen retning. Jeg ofret meg allerede på vegne av min familie, og fikk absolutt ingenting igjen for det, annet enn arr og mange tomme år. Det viser min families vulgaritet, og hvordan jeg selv må være temmelig vulgær. Min indre kvinne og altruist er forfeilet, er det enn så mye av min indre natur. Hvis det finnes noe slik ... kanskje er det del av min karmiske load å overvinne disse delkomponenter og sjelstrekk. Deler som bare skadet meg og aldri ga en eneste frukt. Visse av disse idealene er dessuten illusoriske i en irreduktiv virkelighet ... og ... hvorfor skulle jeg ofre noe for noen typer i Polo-gensere som får blowjobs iallfall ukentlig? Jeg vil alltid være uønsket i deres selskap. Idealet skjuler den irreduktive sannhet: Jeg er ikke som dem. Det er faktisk helt umulig. Både judger-gutter og judger-jenter vil rynke på nesen og forvise meg til freakkvarteret.
Samtidig vil jeg ikke lenger bygge opp et falsk narsissistisk ego, med forestillinger om dette og hint. Nei, istedet for offeret eller narsissismen vil jeg bygge opp mitt egentlige ego og mitt egentlige selv. Det betyr å ta del i virkeligheten, med alle sine mindre heldige detaljer, både på mine og andres vegne. Noen av mine mindre heldige trekk vil være mindre heldig for andre også, tro du meg, gjerne på måter som gir kvinner raserianfall og får deg kastet på dør.
Samtidig er denne inntreden i et egentlig ego skremmende, fordi det er så lite igjen. Det vil på en måte ikke være nok å løfte jarn og legge an på damer, selv om det kanskje kan fungere som en inngangsportel. Det er mer jeg må gjøre, sosialt og personlig. Når dette mitt personlige selv er bygget opp, vil muligheten være der atter. Brenne for et ideal, reise en sol, eller gå ut i blaffet til en Protoss-kriger. Nevner ikke navnet på enheten jeg sikter til, da dette kan fornærme gudene.
En gang tenkte jeg at kvinner ikke kunne skape, annet enn som biologisk biomasse (litt som larver og insekter). Jeg tok feil. Kvinner kan skape inn i det negative, litt som en djevel kan gjenskape en flik av helvete. En mor er narsissistens skaper og beskytter. Det er noe som slår meg. Jeg ser på Youtube-videoer med reformerte narsissister. De får ha sine koner ved sitt ego. Jeg får intet, etter at de utslettet meg. Derfor er det viktig og riktig at jeg fremhevder mitt ego. Men da et egentlig ego, mitt selv. Det betyr fritakelsen fra fantasi og konvensjon, fravikelsen av ideal og kompensasjon, og omfavnelsen av en ekte virkelighet. Og jeg er remnanten av det som en gang var en god rase. Jeg ber så til muskel og sene, innsikt og hjernecelle, gi meg en plass, så jeg kan drepe. Hva vil jeg drepe? Må jeg si det? Din sivilisasjon og alt det du tror på. Samt din blodslinje. Tamdyret må bort fra arisk virkelighet. Jeg var aldri deg. Jeg er remnanten av styrke, gitt liv som et blaff, og jeg skal få deg til å kjenne det. Som jeg sa til en irsk-ættet hore en gang: Neste gang du hører fra meg vil det være i alle landets aviser.
Men jeg har bestemt meg for å bevege meg i en annen retning. Jeg ofret meg allerede på vegne av min familie, og fikk absolutt ingenting igjen for det, annet enn arr og mange tomme år. Det viser min families vulgaritet, og hvordan jeg selv må være temmelig vulgær. Min indre kvinne og altruist er forfeilet, er det enn så mye av min indre natur. Hvis det finnes noe slik ... kanskje er det del av min karmiske load å overvinne disse delkomponenter og sjelstrekk. Deler som bare skadet meg og aldri ga en eneste frukt. Visse av disse idealene er dessuten illusoriske i en irreduktiv virkelighet ... og ... hvorfor skulle jeg ofre noe for noen typer i Polo-gensere som får blowjobs iallfall ukentlig? Jeg vil alltid være uønsket i deres selskap. Idealet skjuler den irreduktive sannhet: Jeg er ikke som dem. Det er faktisk helt umulig. Både judger-gutter og judger-jenter vil rynke på nesen og forvise meg til freakkvarteret.
Samtidig vil jeg ikke lenger bygge opp et falsk narsissistisk ego, med forestillinger om dette og hint. Nei, istedet for offeret eller narsissismen vil jeg bygge opp mitt egentlige ego og mitt egentlige selv. Det betyr å ta del i virkeligheten, med alle sine mindre heldige detaljer, både på mine og andres vegne. Noen av mine mindre heldige trekk vil være mindre heldig for andre også, tro du meg, gjerne på måter som gir kvinner raserianfall og får deg kastet på dør.
Samtidig er denne inntreden i et egentlig ego skremmende, fordi det er så lite igjen. Det vil på en måte ikke være nok å løfte jarn og legge an på damer, selv om det kanskje kan fungere som en inngangsportel. Det er mer jeg må gjøre, sosialt og personlig. Når dette mitt personlige selv er bygget opp, vil muligheten være der atter. Brenne for et ideal, reise en sol, eller gå ut i blaffet til en Protoss-kriger. Nevner ikke navnet på enheten jeg sikter til, da dette kan fornærme gudene.
En gang tenkte jeg at kvinner ikke kunne skape, annet enn som biologisk biomasse (litt som larver og insekter). Jeg tok feil. Kvinner kan skape inn i det negative, litt som en djevel kan gjenskape en flik av helvete. En mor er narsissistens skaper og beskytter. Det er noe som slår meg. Jeg ser på Youtube-videoer med reformerte narsissister. De får ha sine koner ved sitt ego. Jeg får intet, etter at de utslettet meg. Derfor er det viktig og riktig at jeg fremhevder mitt ego. Men da et egentlig ego, mitt selv. Det betyr fritakelsen fra fantasi og konvensjon, fravikelsen av ideal og kompensasjon, og omfavnelsen av en ekte virkelighet. Og jeg er remnanten av det som en gang var en god rase. Jeg ber så til muskel og sene, innsikt og hjernecelle, gi meg en plass, så jeg kan drepe. Hva vil jeg drepe? Må jeg si det? Din sivilisasjon og alt det du tror på. Samt din blodslinje. Tamdyret må bort fra arisk virkelighet. Jeg var aldri deg. Jeg er remnanten av styrke, gitt liv som et blaff, og jeg skal få deg til å kjenne det. Som jeg sa til en irsk-ættet hore en gang: Neste gang du hører fra meg vil det være i alle landets aviser.
RSS Feed
