Through every generation of the human race there has been a constant war, a war with fear. Those who have the courage to conquer fear are made free and those who are conquered by it are made to suffer until they have the courage to defeat it, or death takes them.
- Alexander the Great
Det er vanskelig å forstå seg selv, så jeg har et konfliktfylt forhold til min egen frykt. Men saken har vært oppe i diskusjoner i det siste. Gjennom det har jeg kommet frem til at det er to ulike former for frykt.
Den ene er kvinnelig og er knyttet til tilhørighet, trygghet og flokk.
Den andre er mannlig og er knyttet til vold, autoritet og lov.
Som kjent har mennesker flest et større fysisk mot enn sosialt mot. En engelskmann under første verdenskrig ville heller marsjere mot et maskingeværrede fremfor å være uenig med sine peers som motstander av krigen. På den måten har de fleste menn en kvinnelig form for frykt, fordi det er den kvinnelige frykten som får virke og tale. Hitler og nazistene hadde rett. Folket er et kvinne, og for å få henne behøver hun å voldtas. Likeså med menns hengivenhet. Det er et tight mannskap der matrosene innledningsvis blir tatt i rumpa av kapteinen. Jo slakere rumpehull, jo strammere disiplinen.
En kvinne som opererer under frykt og stress vil bli tyrannisk og autoritær, og søke å gripe kontrollen. En kvinne retter seg altså mot den mannlige form for frykt ved å bli mannlig selv. Som det heter seg, en kvinne bør føle seg trygg nok til å være submissiv, og stole på at mennene i sitt liv får tingene gjort, uten at hun behøver å detaljkontrollere alt. Den verste form for skadet kvinne er en marxist.
En annen måte å begrepsfortolke dette, er at en mann i smerte blir dionysisk og undertrykker sin smerte gjennom rus. En kvinne i smerte blir apollinsk for å sørge for at det aldri skjer igjen.
Med det vil jeg introdusere to arketyper som kan eller ikke kan være basert på virkelige størrelser. Den første kan vi kalle "familieharmonikeren." Denne har en visshet om at vaksinene er steriliserende og livsforkortende. Hans kone og døtre er hjernevasket av statspropaganda og er derfor vaksinetilhengere. Han forsøker ikke å redde dem, men tar vaksinen selv under argumentet "Det er ikke så farlig hva som skjer med denne gamle skrotten." En ting er at han ikke forsøkte å redde seg selv, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å redde kvinnene i sitt liv.
Denne morbide oppførselen, som med rette kan sies å være en form for den vestlige mann som genskadet tamdyr, kan bare beskrives som en kvinnelig form for frykt som menn tenderer mot, idet vi alltid rommer og retter oss mot vår egen motsetning. Han er modig nok til å utslette seg selv fysisk med vaksinen, men dette er fordi han ikke er modig nok til å motsi sin kone. Engelskmannen som marsjerer mot maskingeværet samtidig som han er krigsmotstander har her vist seg atter.
En annen arketyp kan vi kalle for "gjerdesitteren." Denne har også tatt vaksinen, men påstår at han aldri ville ha gjort så dersom han hadde noen form for visshet om at den kunne være skadelig. Man får anta at det samme ville gjelde om han skulle redde noen i sin nære krets. Vissheten om at vaksinen er skadelig vil være nok. Problemet her er at denne vissheten kommer aldri, fordi man logisk sett aldri kan utvikle et endelig bevis. Samme hvor høyt dødsprosenten stiger, myndighetene lyver eller motargumentene bringes til bords, vil ingenting være nok til å ta dette endelige standpunkt.
Man krever her en mannlig autoritet som man ikke har adgang til selv, grunnet manglende selvsikkerhet. Denne form for gjerdesitting, som etterspør en mannlig form for apollinsk erkjennelse, er essensielt kvinnelig i sitt utgangspunkt. Mannen opererer her og tenker som en kvinne, og beror på en eksternalisert og mannlig autoritet. Først når denne autoriteten har etablert seg selv, vil man underkaste seg og si at: "ja, dette mente jeg også fra første stund." Menn som er kunstnere kan antakelig ofte være på denne måten.
Dessverre fører begge tilfeller av frykttankegang til tragedie. En mann skal søke til kjernen i seg selv og være trygg på sine vurderinger, sine valg, uavhengig av på forhånd etablerte autoriteter. En mann skal heller ikke undertrykke sin smerte gjennom rus, eller være redd for å skape disharmoni, bare han hever stemmen.
Som Aeschylus sier det: "Frykt har sin plass ved hjertets kontroller." Bygdebølla kan tross alt slå på deg hjerneskade. Men man bør ikke la seg dominere av frykt. Resultatet er tragedie. Dette vet jeg meget godt, fordi jeg har vært dominert av ulike typer frykt. Det er frykten for å skape ubehag i min familie (kvinnelig) og det er frykten for å ta en risiko (mannlig).
På mange måter har jeg nå overvunnet mange av mine største frykter, for jeg hevet endelig stemmen og slo ned på min indre kvinne og Dionysos, som kompenserte for min manglende ivaretakelse av genuine følelser og ekte klagemål gjennom rus. Dermed har jeg som mann blitt større og sterkere, fordi dette er mannens kvinnelige anrettelse som endelig blir korrigert.
Men jeg vet at det er noe frykt som vedblir. Hvilken da? Jo, det er frykten mot å skuffe noen (kvinnelig - fordi man er mandig) Rent spesifikt å skuffe min bror og hans verdier, dersom jeg tar et valg basert på mine ekte følelser. Dette er som sagt en mannlig frykt fra et mannlig utgangspunkt.
Hva er det jeg nå frykter fra et kvinnelig utgangspunkt? Jeg vil ikke si at jeg frykter vold så mye, eller hvislende knyttneveslag, da dette egentlig ikke er aktuelt. Nei, jeg frykter som indre kvinne å engang sette meg i en posisjon hvor jeg er i risiko, da i en ekte fysisk verden. Hvorfor frykter jeg det så mye? Som sagt, frykt har sin plass ved hjertets kontroller, og mitt engasjement i en ekte fysisk livsverden, med ekte konsekvenser og ekte ting som stod på spill, endte i tragedie. For mange av mine terningkast endte tapende ut.
Følgende Alexander den stores bud må jeg bekjempe disse formene for frykt. Jeg må handle i henhold til følelse og motsi min bror som mann, ikke undertrykke meg selv gjennom kvinnefeighet og Dionysos.
Jeg må også som indre (artist?) og kvinne sette meg i en posisjon av ekte risiko i en ekte livsverden igjen, til punktet at jeg kanskje kan få en nesestyver. Det ville kunne forøke min selvtillit, når jeg kanskje kan få gleden av å se min motstander ligge blødende igjen på bakken. Rent spesifikt tenker jeg at jeg kanskje bør ta en sydentur, for ikke å si snydentur.
Som Alexander den store sa det: Each moment free from fear makes a man immortal.
Det er her min udødelighet ligger, og all min styrke og min kraft. Jeg har nektet meg selv dette for lenge. Men det er mitt, og jeg skal ha det. Til helvete med denne frykten. Jeg lot den dominere meg som mann i 25 år, til punktet at jeg nesten ikke kan tale mot "Gjerdesitteren" og "Familieharmonikeren." Men nå vet jeg bedre. Jeg har smakt friheten og brer mine fargevinge så. Ingen kan gjøre akkurat min vingeflukt.
En av mine styrker ligger i å ha mange planer ulmende i mørket, og så handle plutselig. Med det har jeg og kan jeg slakte min familie, og med det kan jeg vinne i verden. Forvent de uventende ting, som at den undertrykte bryter sine lenker og gjør seg fri. Velsignede Alexander hadde evig rett.
- Alexander the Great
Det er vanskelig å forstå seg selv, så jeg har et konfliktfylt forhold til min egen frykt. Men saken har vært oppe i diskusjoner i det siste. Gjennom det har jeg kommet frem til at det er to ulike former for frykt.
Den ene er kvinnelig og er knyttet til tilhørighet, trygghet og flokk.
Den andre er mannlig og er knyttet til vold, autoritet og lov.
Som kjent har mennesker flest et større fysisk mot enn sosialt mot. En engelskmann under første verdenskrig ville heller marsjere mot et maskingeværrede fremfor å være uenig med sine peers som motstander av krigen. På den måten har de fleste menn en kvinnelig form for frykt, fordi det er den kvinnelige frykten som får virke og tale. Hitler og nazistene hadde rett. Folket er et kvinne, og for å få henne behøver hun å voldtas. Likeså med menns hengivenhet. Det er et tight mannskap der matrosene innledningsvis blir tatt i rumpa av kapteinen. Jo slakere rumpehull, jo strammere disiplinen.
En kvinne som opererer under frykt og stress vil bli tyrannisk og autoritær, og søke å gripe kontrollen. En kvinne retter seg altså mot den mannlige form for frykt ved å bli mannlig selv. Som det heter seg, en kvinne bør føle seg trygg nok til å være submissiv, og stole på at mennene i sitt liv får tingene gjort, uten at hun behøver å detaljkontrollere alt. Den verste form for skadet kvinne er en marxist.
En annen måte å begrepsfortolke dette, er at en mann i smerte blir dionysisk og undertrykker sin smerte gjennom rus. En kvinne i smerte blir apollinsk for å sørge for at det aldri skjer igjen.
Med det vil jeg introdusere to arketyper som kan eller ikke kan være basert på virkelige størrelser. Den første kan vi kalle "familieharmonikeren." Denne har en visshet om at vaksinene er steriliserende og livsforkortende. Hans kone og døtre er hjernevasket av statspropaganda og er derfor vaksinetilhengere. Han forsøker ikke å redde dem, men tar vaksinen selv under argumentet "Det er ikke så farlig hva som skjer med denne gamle skrotten." En ting er at han ikke forsøkte å redde seg selv, men han gjorde heller ikke noe forsøk på å redde kvinnene i sitt liv.
Denne morbide oppførselen, som med rette kan sies å være en form for den vestlige mann som genskadet tamdyr, kan bare beskrives som en kvinnelig form for frykt som menn tenderer mot, idet vi alltid rommer og retter oss mot vår egen motsetning. Han er modig nok til å utslette seg selv fysisk med vaksinen, men dette er fordi han ikke er modig nok til å motsi sin kone. Engelskmannen som marsjerer mot maskingeværet samtidig som han er krigsmotstander har her vist seg atter.
En annen arketyp kan vi kalle for "gjerdesitteren." Denne har også tatt vaksinen, men påstår at han aldri ville ha gjort så dersom han hadde noen form for visshet om at den kunne være skadelig. Man får anta at det samme ville gjelde om han skulle redde noen i sin nære krets. Vissheten om at vaksinen er skadelig vil være nok. Problemet her er at denne vissheten kommer aldri, fordi man logisk sett aldri kan utvikle et endelig bevis. Samme hvor høyt dødsprosenten stiger, myndighetene lyver eller motargumentene bringes til bords, vil ingenting være nok til å ta dette endelige standpunkt.
Man krever her en mannlig autoritet som man ikke har adgang til selv, grunnet manglende selvsikkerhet. Denne form for gjerdesitting, som etterspør en mannlig form for apollinsk erkjennelse, er essensielt kvinnelig i sitt utgangspunkt. Mannen opererer her og tenker som en kvinne, og beror på en eksternalisert og mannlig autoritet. Først når denne autoriteten har etablert seg selv, vil man underkaste seg og si at: "ja, dette mente jeg også fra første stund." Menn som er kunstnere kan antakelig ofte være på denne måten.
Dessverre fører begge tilfeller av frykttankegang til tragedie. En mann skal søke til kjernen i seg selv og være trygg på sine vurderinger, sine valg, uavhengig av på forhånd etablerte autoriteter. En mann skal heller ikke undertrykke sin smerte gjennom rus, eller være redd for å skape disharmoni, bare han hever stemmen.
Som Aeschylus sier det: "Frykt har sin plass ved hjertets kontroller." Bygdebølla kan tross alt slå på deg hjerneskade. Men man bør ikke la seg dominere av frykt. Resultatet er tragedie. Dette vet jeg meget godt, fordi jeg har vært dominert av ulike typer frykt. Det er frykten for å skape ubehag i min familie (kvinnelig) og det er frykten for å ta en risiko (mannlig).
På mange måter har jeg nå overvunnet mange av mine største frykter, for jeg hevet endelig stemmen og slo ned på min indre kvinne og Dionysos, som kompenserte for min manglende ivaretakelse av genuine følelser og ekte klagemål gjennom rus. Dermed har jeg som mann blitt større og sterkere, fordi dette er mannens kvinnelige anrettelse som endelig blir korrigert.
Men jeg vet at det er noe frykt som vedblir. Hvilken da? Jo, det er frykten mot å skuffe noen (kvinnelig - fordi man er mandig) Rent spesifikt å skuffe min bror og hans verdier, dersom jeg tar et valg basert på mine ekte følelser. Dette er som sagt en mannlig frykt fra et mannlig utgangspunkt.
Hva er det jeg nå frykter fra et kvinnelig utgangspunkt? Jeg vil ikke si at jeg frykter vold så mye, eller hvislende knyttneveslag, da dette egentlig ikke er aktuelt. Nei, jeg frykter som indre kvinne å engang sette meg i en posisjon hvor jeg er i risiko, da i en ekte fysisk verden. Hvorfor frykter jeg det så mye? Som sagt, frykt har sin plass ved hjertets kontroller, og mitt engasjement i en ekte fysisk livsverden, med ekte konsekvenser og ekte ting som stod på spill, endte i tragedie. For mange av mine terningkast endte tapende ut.
Følgende Alexander den stores bud må jeg bekjempe disse formene for frykt. Jeg må handle i henhold til følelse og motsi min bror som mann, ikke undertrykke meg selv gjennom kvinnefeighet og Dionysos.
Jeg må også som indre (artist?) og kvinne sette meg i en posisjon av ekte risiko i en ekte livsverden igjen, til punktet at jeg kanskje kan få en nesestyver. Det ville kunne forøke min selvtillit, når jeg kanskje kan få gleden av å se min motstander ligge blødende igjen på bakken. Rent spesifikt tenker jeg at jeg kanskje bør ta en sydentur, for ikke å si snydentur.
Som Alexander den store sa det: Each moment free from fear makes a man immortal.
Det er her min udødelighet ligger, og all min styrke og min kraft. Jeg har nektet meg selv dette for lenge. Men det er mitt, og jeg skal ha det. Til helvete med denne frykten. Jeg lot den dominere meg som mann i 25 år, til punktet at jeg nesten ikke kan tale mot "Gjerdesitteren" og "Familieharmonikeren." Men nå vet jeg bedre. Jeg har smakt friheten og brer mine fargevinge så. Ingen kan gjøre akkurat min vingeflukt.
En av mine styrker ligger i å ha mange planer ulmende i mørket, og så handle plutselig. Med det har jeg og kan jeg slakte min familie, og med det kan jeg vinne i verden. Forvent de uventende ting, som at den undertrykte bryter sine lenker og gjør seg fri. Velsignede Alexander hadde evig rett.
RSS Feed
