Et nytt lass er pakket og bilen er klar til å kjøre i morgen. Med meg har jeg fått fem store bokesker med bøker. Dessverre er det en 30-40 bøker igjen. Jeg har også fått med en stol, kanskje 11 skoesker, diverse smått, en liten eske bøker, og en enda mindre pakke bøker, samt noen brettspill. Samtidig har jeg sikret godt utsyn bakandt, fordi dette er, øh, alfa og omega for meg. Mest omega, men du skjønner hva jeg mener.
Men det går for tregt. Ble sliten etter den siste turen, og kastet bort for mye tid. Prioriterte andre ting, når sant skal sies. Dessuten ble en av dagene stjålet fra meg på svært ubeleilig vis. Jeg er usikker på hvor mye av det jeg bør redegjøre for, og på hvilken måte. Her må jeg nøye avveie flere hensyn .
Åkke som, det er nesten utenkelig at jeg skal kjøre en av retningene hver dag etter dette. I så fall vil jeg, om jeg kjører opp og ned i suksessive dager, og siden har en dags pause, kun få til fire runder. Det kan være for lite. Vel, der andre pleier å krype til korset, kryper jeg til min tante. Hun disponerer en kjeller i Trondheim. Jeg får til fire runder dit på samme tid som det tar meg å kjøre en runde til Rumle-elven. Dermed kan jeg bruke et par dager på å hive over det som blir til overs, dersom det skjer, og heller hente det senere. Turen dit vil også være avkortet. Min tante har forøvrig en historikk med å berge min rumpe når det behøves. Det var jo hos henne jeg bodde da jeg var solgudens tjener. Jeg husker fortsatt de mange keramikkopper med vin jeg "lånte." Da var jeg en soldat av Mithras.
Ikke bra for helsa dette, jeg lever som et svin bak rattet. Det er vel noe det samme som gjør at mange trailersjåfører har dårlig helse. En dame har lovet meg en madrass, noe som er kjærkomment. Men jeg vet ikke om jeg orker å hente den på kvelden der nede. Blir for mye styr, når hjernen uansett er i ferd med å koble av. Så det blir leiet til Marcus Aurelius nå. Les: Gulvet.
Erfaringsmessig kan det ta tid, og innebære komplikasjoner, å få opp internett. Det er svært irriterende. Ikke at jeg trenger det med en eneste gang, men jeg har lyst til å rykke fremover. Kan selvsagt skrive nettløs en stund. Hva har jeg på tapeten. Vel, det er tre syke historier. Den ene kort, de andre lange. Det er også dette foredraget. Prinsipielt bør ikke dette være noe problem, men jeg løper en risiko ved å skrive disse historiene, siden jeg som jeg har hintet til en stund nå, har fått nye angivere etter meg, samt uønsket oppmerksomhet fra flere hold. Det prinsipielle er da også i ferd med å gå tapt i vesten, inkludert i de organer som burde være definert av dem. Men som en venn av meg sa: "De vil at du skal leve i frykt." Sist dette skjedde, la jeg ned min Youtube-kanal under navnet Lysalv. Pensjonerte den for noen år, tror jeg det var, inntil det i nyere tid ble gjenfødt på Odysee. Nå akter jeg ikke å vike. Den rollen jeg fyller er viktig. Deres håp er å true meg til taushet. Det vil aldri skje. Istedet vil jeg gjøre mer av det jeg driver med. Skrive ekstreme tekster, håne øvrigheta og institusjonene ... og ... berøre det sublime innen kunsten og filosofien. Jeg har bare forakt til overs for disse angiverne, og de kommer aldri til å få noenting på meg.
Tanken har dog slått meg om jeg ville vært tryggere som en offentlig person. Det er dyrt å stå alene, som det heter, og det er lettere å trakassere og knuse noen som står helt uten støtte, fordi det kan skje uten konsekvenser. Det prinsipielle har som sagt gått tapt, og de mest ærverdige institusjoner fungerer nå som terrororganer på vegne av globalistene og feige angivertypuser. Det vil være for åpenlyst for dem å gå etter offentlig kjente dissentere, slik som Alternativ Media, som eksempel. Kanskje det ideelle for meg ville vært å etablere meg offentlig som dissenter og ekstrem kunstner. Det første kan jeg gjøre nå, simpelthen ved å kaste min maske og opptre under fullt navn. Det andre krever nok litt aktivitet og arbeid, men det kan gjøres. Legge ut tekster og slikt et sted, under fullt navn. Bare en tanke. På den måten vil iallfall medier som Derimot, Document og Steigan kunne tale på mine vegne, dersom jeg angripes. Mainstreammedia har som kjent holdt tyst under prosessen mot Haaland, noe som var det mest graverende overskridelse av mandat noensinne. Men media er korrupt, og rettsvesenet er korrupt. Han kommer ikke til å få noen oppreisning for å ha blitt innlagt i ni dager for å ha postet noen lenker på facebook om statistikk, lenker som overlegen innrømmet ikke å ha lest, før hun på vegne av en maktperson utførte dette vanvittige overgrepet mot en kjent vaksinemotstander. Den saken, ble i det minste omtalt. Jeg må sørge for at noen kan tale på vegne av meg. Bare en vurderende tanke i denne stund.
Mens vi venter på Cæsar, pleier en relasjon å si. Cæsar ville vært den beste støttespiller, fordi han kunne ta seg av problemenes opphav med blankt stål. Jeg drømmer om den dag der ingen kan forfølge meg, for gjør de det må trellen stå til rette overfor jarlen og gudene.
Jeg kan selvsagt fortsette slik som nå, men da vil syklusen bare gjenta seg. Hver gang jeg kritiserer globalistene i offentlighet, eller skriver en ekstrem tekst, vil potensialet være der for at en angiver melder meg til politiet, med påfølgende etterforskning og trusler om dette og hint. Ikke så, hvis det allerede er kjent hvem jeg er og hva jeg driver med. Politiet trakasserer nok ikke Alternativ Media eller Lysglimt, iallfall ikke direkte. Det dømmes bare konstant i disfavør for dem. Det er selvsagt ille at de utviklinger vi ser nå bare vil bygge på seg. Snart vil dissentere åpent innlegges og fengsles, slik som skjedde i det gamle Sovjet. Nå har man også flere digitale kontrollmuligheter, som konstant overvåkning og beslaglegging av penger/konto. Jeg må være ærlig: Det kan hende at noe svært alvorlig skjer med meg i fremtiden. Det er slett ikke utenfor mulighetenes rekkevidde.
Det er nemlig lettere å angripe meg, siden jeg både engasjerer meg politisk, ikke bryr meg om å ha et sympatisk ytre, og skriver samfunnsnedbrytende tekster, samt galskapstekster. Da er det lett å finne mulige forbrytelser for den som leter med lupe. Appell til trygghet er kvinner og kvinnemenns evige forfeilelse og krav. Her er en erkjennelse. Gitt mine særpreg, er jeg dømt til å ha svært få støttespillere. Det ene utelukker nemlig det andre. Dissenter-venstre kan ikke trykke meg til sitt bryst, det vil heller ikke de konservative. Dessverre et ankepunkt for tanken på å stå frem i offentlighet. Selv det vil ikke nytte, siden alle parter kun vil se et monster.
Alt kommer til å fortsette, til man kaster globalistene, bryter opp det moderne paradigme og hensetter systemtjenere til en svært lav samfunnsmessig posisjon. En trell bør ikke ha lov til å heve stemmen mot meg, og minst av alt stille spørsmål ved det jeg driver med. Til det har trellen ingen forstand, og forsøket er en fornærmelse. Kun svært få menn er verdige min oppmerksomhet.
Så det står valget mellom. Kaste masken og stå frem som hva jeg er, eller forbli en skjult kraft. Det første vil innebære at angrepene flyttes over til mine jobbengasjement, og at til og med den teoretiske muligheten for utgivelse på etablerte forlag, blir borte. Det andre medfører at min person forblir konstant under angrep, og det, helt uten støttespillere. På en måte et umulig valg. Sikkert er det at jeg ikke lar meg kue, av noe. Jeg har levd livet som en slave under andre mennesker. Verre monstre enn de jeg kjemper mot nå. Dette er ingenting til sammenligning. Min lidelse vakte motets gave. Min drøm er å hale monstrene ut i lyset, og en etter en slå dem ned med sverdet. Dverger fortjener den skjebnen. De er jo dverger.
En mann står åpent frem, og taler ærlig og direkte. Disse er ikke menn. Dette er heksers og nidningers fremferd.
Valget bør nok tas når jeg har fått omrokkert på det nye stedet. Kanskje gjør jeg noe helt uventet og nytt. Kanskje tar jeg meg inn steder, iført finlandshette. Kanskje vil desperate skrik høres. Og jeg, jeg kommer ikke til å lytte.
Men det går for tregt. Ble sliten etter den siste turen, og kastet bort for mye tid. Prioriterte andre ting, når sant skal sies. Dessuten ble en av dagene stjålet fra meg på svært ubeleilig vis. Jeg er usikker på hvor mye av det jeg bør redegjøre for, og på hvilken måte. Her må jeg nøye avveie flere hensyn .
Åkke som, det er nesten utenkelig at jeg skal kjøre en av retningene hver dag etter dette. I så fall vil jeg, om jeg kjører opp og ned i suksessive dager, og siden har en dags pause, kun få til fire runder. Det kan være for lite. Vel, der andre pleier å krype til korset, kryper jeg til min tante. Hun disponerer en kjeller i Trondheim. Jeg får til fire runder dit på samme tid som det tar meg å kjøre en runde til Rumle-elven. Dermed kan jeg bruke et par dager på å hive over det som blir til overs, dersom det skjer, og heller hente det senere. Turen dit vil også være avkortet. Min tante har forøvrig en historikk med å berge min rumpe når det behøves. Det var jo hos henne jeg bodde da jeg var solgudens tjener. Jeg husker fortsatt de mange keramikkopper med vin jeg "lånte." Da var jeg en soldat av Mithras.
Ikke bra for helsa dette, jeg lever som et svin bak rattet. Det er vel noe det samme som gjør at mange trailersjåfører har dårlig helse. En dame har lovet meg en madrass, noe som er kjærkomment. Men jeg vet ikke om jeg orker å hente den på kvelden der nede. Blir for mye styr, når hjernen uansett er i ferd med å koble av. Så det blir leiet til Marcus Aurelius nå. Les: Gulvet.
Erfaringsmessig kan det ta tid, og innebære komplikasjoner, å få opp internett. Det er svært irriterende. Ikke at jeg trenger det med en eneste gang, men jeg har lyst til å rykke fremover. Kan selvsagt skrive nettløs en stund. Hva har jeg på tapeten. Vel, det er tre syke historier. Den ene kort, de andre lange. Det er også dette foredraget. Prinsipielt bør ikke dette være noe problem, men jeg løper en risiko ved å skrive disse historiene, siden jeg som jeg har hintet til en stund nå, har fått nye angivere etter meg, samt uønsket oppmerksomhet fra flere hold. Det prinsipielle er da også i ferd med å gå tapt i vesten, inkludert i de organer som burde være definert av dem. Men som en venn av meg sa: "De vil at du skal leve i frykt." Sist dette skjedde, la jeg ned min Youtube-kanal under navnet Lysalv. Pensjonerte den for noen år, tror jeg det var, inntil det i nyere tid ble gjenfødt på Odysee. Nå akter jeg ikke å vike. Den rollen jeg fyller er viktig. Deres håp er å true meg til taushet. Det vil aldri skje. Istedet vil jeg gjøre mer av det jeg driver med. Skrive ekstreme tekster, håne øvrigheta og institusjonene ... og ... berøre det sublime innen kunsten og filosofien. Jeg har bare forakt til overs for disse angiverne, og de kommer aldri til å få noenting på meg.
Tanken har dog slått meg om jeg ville vært tryggere som en offentlig person. Det er dyrt å stå alene, som det heter, og det er lettere å trakassere og knuse noen som står helt uten støtte, fordi det kan skje uten konsekvenser. Det prinsipielle har som sagt gått tapt, og de mest ærverdige institusjoner fungerer nå som terrororganer på vegne av globalistene og feige angivertypuser. Det vil være for åpenlyst for dem å gå etter offentlig kjente dissentere, slik som Alternativ Media, som eksempel. Kanskje det ideelle for meg ville vært å etablere meg offentlig som dissenter og ekstrem kunstner. Det første kan jeg gjøre nå, simpelthen ved å kaste min maske og opptre under fullt navn. Det andre krever nok litt aktivitet og arbeid, men det kan gjøres. Legge ut tekster og slikt et sted, under fullt navn. Bare en tanke. På den måten vil iallfall medier som Derimot, Document og Steigan kunne tale på mine vegne, dersom jeg angripes. Mainstreammedia har som kjent holdt tyst under prosessen mot Haaland, noe som var det mest graverende overskridelse av mandat noensinne. Men media er korrupt, og rettsvesenet er korrupt. Han kommer ikke til å få noen oppreisning for å ha blitt innlagt i ni dager for å ha postet noen lenker på facebook om statistikk, lenker som overlegen innrømmet ikke å ha lest, før hun på vegne av en maktperson utførte dette vanvittige overgrepet mot en kjent vaksinemotstander. Den saken, ble i det minste omtalt. Jeg må sørge for at noen kan tale på vegne av meg. Bare en vurderende tanke i denne stund.
Mens vi venter på Cæsar, pleier en relasjon å si. Cæsar ville vært den beste støttespiller, fordi han kunne ta seg av problemenes opphav med blankt stål. Jeg drømmer om den dag der ingen kan forfølge meg, for gjør de det må trellen stå til rette overfor jarlen og gudene.
Jeg kan selvsagt fortsette slik som nå, men da vil syklusen bare gjenta seg. Hver gang jeg kritiserer globalistene i offentlighet, eller skriver en ekstrem tekst, vil potensialet være der for at en angiver melder meg til politiet, med påfølgende etterforskning og trusler om dette og hint. Ikke så, hvis det allerede er kjent hvem jeg er og hva jeg driver med. Politiet trakasserer nok ikke Alternativ Media eller Lysglimt, iallfall ikke direkte. Det dømmes bare konstant i disfavør for dem. Det er selvsagt ille at de utviklinger vi ser nå bare vil bygge på seg. Snart vil dissentere åpent innlegges og fengsles, slik som skjedde i det gamle Sovjet. Nå har man også flere digitale kontrollmuligheter, som konstant overvåkning og beslaglegging av penger/konto. Jeg må være ærlig: Det kan hende at noe svært alvorlig skjer med meg i fremtiden. Det er slett ikke utenfor mulighetenes rekkevidde.
Det er nemlig lettere å angripe meg, siden jeg både engasjerer meg politisk, ikke bryr meg om å ha et sympatisk ytre, og skriver samfunnsnedbrytende tekster, samt galskapstekster. Da er det lett å finne mulige forbrytelser for den som leter med lupe. Appell til trygghet er kvinner og kvinnemenns evige forfeilelse og krav. Her er en erkjennelse. Gitt mine særpreg, er jeg dømt til å ha svært få støttespillere. Det ene utelukker nemlig det andre. Dissenter-venstre kan ikke trykke meg til sitt bryst, det vil heller ikke de konservative. Dessverre et ankepunkt for tanken på å stå frem i offentlighet. Selv det vil ikke nytte, siden alle parter kun vil se et monster.
Alt kommer til å fortsette, til man kaster globalistene, bryter opp det moderne paradigme og hensetter systemtjenere til en svært lav samfunnsmessig posisjon. En trell bør ikke ha lov til å heve stemmen mot meg, og minst av alt stille spørsmål ved det jeg driver med. Til det har trellen ingen forstand, og forsøket er en fornærmelse. Kun svært få menn er verdige min oppmerksomhet.
Så det står valget mellom. Kaste masken og stå frem som hva jeg er, eller forbli en skjult kraft. Det første vil innebære at angrepene flyttes over til mine jobbengasjement, og at til og med den teoretiske muligheten for utgivelse på etablerte forlag, blir borte. Det andre medfører at min person forblir konstant under angrep, og det, helt uten støttespillere. På en måte et umulig valg. Sikkert er det at jeg ikke lar meg kue, av noe. Jeg har levd livet som en slave under andre mennesker. Verre monstre enn de jeg kjemper mot nå. Dette er ingenting til sammenligning. Min lidelse vakte motets gave. Min drøm er å hale monstrene ut i lyset, og en etter en slå dem ned med sverdet. Dverger fortjener den skjebnen. De er jo dverger.
En mann står åpent frem, og taler ærlig og direkte. Disse er ikke menn. Dette er heksers og nidningers fremferd.
Valget bør nok tas når jeg har fått omrokkert på det nye stedet. Kanskje gjør jeg noe helt uventet og nytt. Kanskje tar jeg meg inn steder, iført finlandshette. Kanskje vil desperate skrik høres. Og jeg, jeg kommer ikke til å lytte.
RSS Feed
