NB! Fiksjon.
Det gamle skrukktrollet stavret seg vei til talestolen. Skrukktrollet trakk pusten dypt.
"Kjære. Heeh. Landsmenn. Heeh. Det er gutter som elsker gutter. Heeh. Og jenter som elsker jenter. Heeh."
Skrukktrollet smilte.
"Nordmenn tror på gud, allah, altet og ingenting. Heeh. Og gutter kan være jenter. Heeh. Og jenter kan være gutter. Heeh."
"NÅ ER DET FAEN MEG NOK!"
Poden sprang opp på podiet foran et forskrekket pupp-likum og grep fusentasten fatt. Med stemme som Clarence Boddicker ytret han de følgende ord:
"Kan du fly, Harald?"
Øyeblikket etter fløy faktisk kong Harald den femte, iallfall momentært. Armer og ben var utstrakt da han med vanvittig kraft ble slengt mot forsamlingen. Men han nådde aldri frem til forsamlingen, denne salige blanding av kvinner og kvinnemenn som satt der med sine åpne munner. Istedet syntes han å stanse midt i flukten, før han deiset rett ned. Kongen fikk sin grav i en orkestergrav, gikk i symbiose med en skranglende symbal. Ingen hadde rukket å gjøre noe. Gjerningsmannen var alt på vei bort.
Det var i orden. Han var ingen Yngling allikevel.
"Stans ham! Stans den galningen!"
Utendørs løper jeg alt det remmer og tøy kan holde. Vel, tøyet holdt ikke. Buksen er alt i ferd med å falle av. Bak meg er et Satans sammensurium av livvakter, politimenn og vektere, og de er i ferd med å ta meg igjen. Jeg bryr meg ikke om det.
Der mot horisonten kan jeg atterskue kimen av et lys. Jeg kaster hodet tilbake og strekker armene ut, løper lukt inn i den soloppgang jeg aldri vil få se.
Det gamle skrukktrollet stavret seg vei til talestolen. Skrukktrollet trakk pusten dypt.
"Kjære. Heeh. Landsmenn. Heeh. Det er gutter som elsker gutter. Heeh. Og jenter som elsker jenter. Heeh."
Skrukktrollet smilte.
"Nordmenn tror på gud, allah, altet og ingenting. Heeh. Og gutter kan være jenter. Heeh. Og jenter kan være gutter. Heeh."
"NÅ ER DET FAEN MEG NOK!"
Poden sprang opp på podiet foran et forskrekket pupp-likum og grep fusentasten fatt. Med stemme som Clarence Boddicker ytret han de følgende ord:
"Kan du fly, Harald?"
Øyeblikket etter fløy faktisk kong Harald den femte, iallfall momentært. Armer og ben var utstrakt da han med vanvittig kraft ble slengt mot forsamlingen. Men han nådde aldri frem til forsamlingen, denne salige blanding av kvinner og kvinnemenn som satt der med sine åpne munner. Istedet syntes han å stanse midt i flukten, før han deiset rett ned. Kongen fikk sin grav i en orkestergrav, gikk i symbiose med en skranglende symbal. Ingen hadde rukket å gjøre noe. Gjerningsmannen var alt på vei bort.
Det var i orden. Han var ingen Yngling allikevel.
"Stans ham! Stans den galningen!"
Utendørs løper jeg alt det remmer og tøy kan holde. Vel, tøyet holdt ikke. Buksen er alt i ferd med å falle av. Bak meg er et Satans sammensurium av livvakter, politimenn og vektere, og de er i ferd med å ta meg igjen. Jeg bryr meg ikke om det.
Der mot horisonten kan jeg atterskue kimen av et lys. Jeg kaster hodet tilbake og strekker armene ut, løper lukt inn i den soloppgang jeg aldri vil få se.
Jeg liker ikke snakket.
RSS Feed
