Denne var interessant. Jeg har jo omtalt denne Lenka før på denne bloggen, da i ærbødige ordelag. Men her viser altså de postmoderne trekantene, firkantene og prikkene seg. Det de representerer er noe jeg misliker sterkt. Antakelig er dette en form for absolutt abstrakt orden i mini-format, som unndrar seg noen større orden og sammenheng (det guddommelige) og som samtidig unndrar seg kaos. Det er et bolverk hvor mennesket gjør seg så smått, feigt og absolutert som mulig, i protest mot verdens beståenhet. Dette er, alt i alt, definisjonen på moderniteten. En trekant er ikke skjønnhet, og en trekant kan ikke stå seg imot gudene eller kreftene av kaos.
Teksten bærer også et tilsvarende modernitetspreg. Hun vil være alt. Stor, liten, stille, brautende, osv. Men dette bryter med Aristoteles kontradiksjonsprinsipp. "En påstand og dens negasjon kan ikke begge være sanne samtidig." Ved å insistere på å være dette, altså alt på en gang, ender hun opp med å bli ingenting. Igjen ser vi moderniteten som en fornektelse av faktisk kjensgjerning, og resultatet av denne fornektelsen - sterilitet.
Kong Sverre, som bygde Zion-høyden i Trondheim (og hva slags navn er det?) ytret følgende beskrivelse av seg selv. "Modig som en løve og mild som et lam." Her er et tilsvarende brudd med kjensgjerningene, og vi forstår hvor moderniteten har sitt opphav fra, nemlig kristendommen, som representerer slavenes protest mot verden. I lengden skulle dette ha en uthulende effekt på oss, mens det naive middelaldermenneske ikke ble påvirket på samme måte.
Man kan gjerne ha overgangen i tilstander, ja, men man er ikke og kan ikke være alt. Det jeg liker med Lenka, er at hun iallfall greier å fremstille en periode eller endog tidsalder gjennom kunst. Hun viser også hvorfor alt sammen bør bli hivd på dynga. Det er på tide at kongene blir løver igjen, og kvinnene skal ikke gå i sånn stripete pysjamas i livshatende svart-hvitt. De skal gå i fargerik bunad med en sølvkrone som har sånne dinglende sølvdråper, som klirrer så fagert når man tar dem bakfra. Og resultatet ... vil ikke ligge under for kontradiksjonsprinsippet.
Teksten bærer også et tilsvarende modernitetspreg. Hun vil være alt. Stor, liten, stille, brautende, osv. Men dette bryter med Aristoteles kontradiksjonsprinsipp. "En påstand og dens negasjon kan ikke begge være sanne samtidig." Ved å insistere på å være dette, altså alt på en gang, ender hun opp med å bli ingenting. Igjen ser vi moderniteten som en fornektelse av faktisk kjensgjerning, og resultatet av denne fornektelsen - sterilitet.
Kong Sverre, som bygde Zion-høyden i Trondheim (og hva slags navn er det?) ytret følgende beskrivelse av seg selv. "Modig som en løve og mild som et lam." Her er et tilsvarende brudd med kjensgjerningene, og vi forstår hvor moderniteten har sitt opphav fra, nemlig kristendommen, som representerer slavenes protest mot verden. I lengden skulle dette ha en uthulende effekt på oss, mens det naive middelaldermenneske ikke ble påvirket på samme måte.
Man kan gjerne ha overgangen i tilstander, ja, men man er ikke og kan ikke være alt. Det jeg liker med Lenka, er at hun iallfall greier å fremstille en periode eller endog tidsalder gjennom kunst. Hun viser også hvorfor alt sammen bør bli hivd på dynga. Det er på tide at kongene blir løver igjen, og kvinnene skal ikke gå i sånn stripete pysjamas i livshatende svart-hvitt. De skal gå i fargerik bunad med en sølvkrone som har sånne dinglende sølvdråper, som klirrer så fagert når man tar dem bakfra. Og resultatet ... vil ikke ligge under for kontradiksjonsprinsippet.
RSS Feed
