Jeg tror ikke at naturen eller engang universet består av kamp og motstand, av overvinnelse. Fordi det som blir skadet, blir sykt, og ender med gule blader. Jeg tror at universet består av vekst og den fullkomne form, av det som ikke skal røres. Kjærlighet er det doble trylleformular av la bli og la være. Det har slått meg at min verden er en av absolutt væren. Alt som skal hende må skje nå. Alt som skjer nå vil alltid hende. Og her står jeg med gule blader. Hva kan vel være bedre enn å få ha sin potensialitet, og få vokse seg inn i dette? Tid og prosess vekker raseriet. Motstand er per definisjon en begrenset potensialitet, og det er uakseptabelt, for den som har kjærlighet.
Og jeg har forkjærlighet for det tapte liv.
Jeg løsner deg, vekst, fra enhver forbannelse som rammet deg. Hver frostnatt og hver en tilbrakte grå dag. Kast av disse usynlige rammene, summen av det som knuger ved deg, og bli det du skulle ha vært.
"No weapon of any kind shall harm me nor will it prosper!"