På min gamle journal skrev jeg denne lignelsen om litteraturbransjen. Omtrent hvert avsnitt ble fulgt av ville filosofiske spekulasjoner og enda villere anklager. Jeg måtte gå gjennom nesten 200 sider med tekst for å berge den fulle beretningen. Men det er noe der, en sannhet som vinker med lyset fra en døende lanterne ...
Som Roar hadde jeg en tredjeklassebillett ved min skipsavgang, og når denne først er stemplet, er det vanskelig å få den omgjort til noe annet. Derfor måtte jeg sove på gangen sammen med loppene og de lusne lusene. Under den første delen av min overfart ble jeg banket opp av matroser og svære muskelmenn, det var visst god sport for dem det. På min flukt ble jeg jaget ned til skipets nederste seksjoner, og der, i skipets indre, oppdaget jeg noe grusomt. Skroget var gjennomrustet og hadde sprunget lekk flere steder. Når skipet går ned er bare et spørsmål om tid. I begynnelsen løp jeg opp på dekk og forsøkte å gjøre folk oppmerksomme på denne oppdagelsen, men jeg forstod snart at ingen trodde meg, og at de ikke kunne tro meg, samme hva slags argumenter jeg brukte. Ingen var villige eller istand til å følge meg til bunnen for å se selv heller, for å gjøre det må man visst få juling av svære matroser. Etter lang tid, hvor jeg vurderte å gjøre som alle andre og nyte den overfarten jeg visste aldri ville ankomme noen havn, bestemte jeg meg. Jeg ville av, koste hva det koste ville. Man hadde lagt merke til meg, selvsagt, og det faktum at jeg sa underlige ting. Jeg hadde ingen god billett til å begynne med, og det at jeg løp rundt alle kriker og kroker og ned til glemte og nedstengte seksjoner, sa rare ting og oppførte meg mistenkelig, var det ikke til å undre over at man ikke stolte på meg. Jeg fikk ikke tilgang til matskapene eller noen av skipets goder. Tvert imot satte man en oppsynsmann til å holde øye med meg. Da jeg oppdaget at jeg ikke kunne forhandle eller kjøpe meg tilgang til det jeg trengte, skjønte jeg at jeg like godt kunne ta steget og stjele det. Når tyveriene ble oppdaget, ville ikke jeg være der for å stå til rette, og skipet ville være på vei ned. Men nå forfulgte oppsynsmannen meg på felleskapets vegne, og jeg var heller ikke modig og dyktig nok til å stjele til meg spesielt mye. Kun når han ikke ser, tusker jeg til meg noe, noen skipskjeks her, og noen hullete ulltepper der. Jeg har kanskje en full brødpose, en kanne vann, og lite annet. Jeg burde betale for min overfart, mente man, for billetten dekket verken kost eller losji, og det ville dessuten være bra om jeg ble satt til noe annet. Da kunne man kanskje hindre at jeg mumlet de underligste ting, og at jeg forfulgte mål ingen kunne vite noe om. Så jeg ble satt til å skrelle poteter og pusse messinghåndtak. Jeg så det fåfengte i dette fra første stund. Det har ingen hensikt å gjøre noe for et skip som snart er på havets bunn, og jeg bestemte meg for at snart, meget snart, gjennomfører jeg min flukt. Jeg setter meg i en av livbåtene og firer den ned til det mørke vannet under. Nå, denne siste natt, må jeg skaffe det jeg trenger, for snart blir det ikke mer å hente. Kanskje kan jeg stjele meg en flaske whisky for å trøste meg der ute på ishavet. Ingen kvinne vil følge meg. Det måte isåfall være tannløse Maggy eller leggløse Cindy på nederste dekk, og den tanken finner jeg for gyselig. Kanskje kan jeg få meg en gammel skipskatt eller en skabbete dekkshund til å holde meg med selskap. Når livbåten treffer vannet, er det ingen vei tilbake. Finner man meg da, blir jeg lukket inne på en celle. Da er jeg nødt til å kutte fortnøyningene og langsomt drive vekk fra det skipet som allerede er fordømt. Da skal jeg sitte og se på de lystige lanternene som forsvinner i det fjerne, før den polare natten omfavner meg og jeg endelig er alene.
Roar hadde en lignende opplevelse på reisen med sin tredjeklassebillett. En gang for lenge siden, da skipet var i langt bedre forfatning enn i dag, var han og gikk i en av skipets korridorer. Plutselig sprengtes enn av skruene og en stråle isvann traff ham midt i brystet. Roar kom aldri over denne opplevelsen, og hutrende og forvirret sprang han opp på dekk og krevde å få komme inn i salongen for å varme seg. Der ble han avvist, og Roar unnlot å oppsøke stedet der hendelsen hadde funnet sted, og han flyttet etterhvert til en helt annen del av skipet, der hvor det fillipinske mannskapet holdt til. Roar ble etterhver besatt av tanken på å komme inn i salongen, der hvor fiffen og de med førsteklassebillett holdt til. Han fortjente det, mente han, etter opplevelsen av å ha blitt truffet av sprutende isvann. Snart måtte han da få kompensasjon. Roar arbeidet stadig hardere for å få oppgradert billetten sin. På skipet rådet følgende orden: "Alle har litt rett," og "Ingen tar helt feil," og Roars konstante insistering passet dårlig med denne doktrinen, som var blitt til for å skape kos og god stemning. I sin ungdom hadde Roar vært en sjakkspillende sperg med talefeil, og slike kan komme til å si ting som er upassende. Ting om skipets egentlige forfatning, for eksempel. Ingen ville høre om den gangen Roar hadde blitt truffet av isvannet og den urettferdigheten dette representerte. Hadde nå Roar bare holdt munn ville også han fått komme inn i salongen, for det var også en annen regel gjeldende, nemlig: "Alle skal med." Men så hadde det seg slik at noen alltid hadde mer rett enn andre, og egentlig aldri tok feil og alltid fikk sitte på orkesterplass i salongen, mens Roars nærvær bare skapte uro og ubehag, for hver gang han fikk stå på gangen, begynte han å rope og hytte med nevene. Da måtte mannen som hadde den beste kabinen av alle på skipet trå til, og Tom Egeland kom bort til ham, med hånden bak ryggen og tappende aske fra sin sigar, og opplyste ham at beklager, du kommer ikke inn denne gangen heller. Hver gang Roar skapte uro, eller Tranås hadde blitt sett luskende omkring, sørget kvinnene for at den gode stemningen ble ivaretatt. Alle salongdører ble lukket, Tom Egeland trådte til, og i verste fall, om urokråkene ble for insisterende, så hadde de en stor neger som fungerte som dørvakt. Roar ble avvist gang på gang, og hver gang fornyet han sin innsats, inntil utkastingen måtte gjøres spesielt brutal. Nå hadde Roar fått nok. Han skulle inn i den salongen. Derfor fant han seg en stor ropert, og begynte å proklamere sin sak utenfor salongen. Også de som gikk på dekk fulgte han etter med roperten. Tilsist ble han henvist annenstedshen, og Roar satt fra da av høyt oppe i masten i en kurv og ropte ned til de som gikk forbi, og av og til snudde de forvirret på hodet, avbrutt i sin gode samtale. Roar hadde også påtruffet Tranås, en av sine medpassasjerer på nedre dekk, og mente at de hadde en felles interesse av å tvinge seg inn i salongen. Tranås gjorde på tidspunktet bare halvhjertede forsøk på dette, hans eneste motivasjon var å kunne gjemme seg under skjørtet til de vakre pikene, eller stjele den flasken whisky, ellers var det ingenting for ham der. Roar mente at Tranås burde gjøre en bedre innsats, og ropte inn i øret til Tranås med megafonen. Av en eller annen grunn tok da Tranås fra ham roperten, og sparket den så den fløy langt bortetter dekket. De to bunnpassasjerene hadde radikalt forskjellige mål. Tranås hadde et ønske om å komme seg av skipet, først som et slags vagt, ubevisst forsett, så, stadig mer uttalt. Alt det Roar ville, var å komme seg inn i den oppvarmede salongen og det gode selskap. Om Tom Egeland var heldig, fikk han sovne stille inn under satengdynen sin, før skipet begynte å krenge for faretruende, og om Roar Sørensen var heldig, fikk han sitte der i salongen, om så pianoet skled frem og tilbake fra vegg til vegg, barstolene snurret rundt på vannstømmen og alle løp panikkslagne ut. Det var nemlig hans eneste ønske, som han var villig til å gå under for, om så kun for å få et øyeblikk der inne i salongen. På samme vis ville Tom Egeland gå under for den store koseordenen han hadde etablert på skipet, der hvor han var plassert helt øverst i rangordenen, og Tranås ville gå under for et eneste øyeblikk av frihet, for han erkjente at han kunne falle i vannet under flukten.
La meg da gjenkomme til disse høyt besungne reglene, som det med steinhard rigiditet kreves at skal følges til enhver tid. Det den symbolerende matrosfant ikke forstår, er at ulike regler gjelder ulike mennesker. På skipet er det nemlig en navigatør som sjelden har uniformen sin i orden, og som aldri pusser knappene. Han er i det store og hele en sjuskete jævel, og av og til låser han seg inne i kabinen sin for å sitte alene og drikke sprit. Men kapteinen kjefter aldri på navigatøren de gangene det er oppstilling, selv om matrosene får kjeft hver gang de ikke har knappene og uniformen sin i orden. Matrosene forstår ikke dette, og derfor er de rasende på navigatøren og forsøker å mobbe ham på alle vis. Men da kommer kapteinen navigatøren til forsvar, og matrosene må luske slukøret vekk. Nå er kaptein og navigatør forlengst skylt på sjøen, men prinsippet gjenblir. Ulike regler gjelder ulike mennesker (på samme vis som ulike regler gjelder fra situasjon til situasjon) Navigatørens arbeid er altfor viktig til å fokusere på rigiditet, rutine og regler. Han trenger å samle energi så han kan konsentrere seg, og derfor sitter han i kabinen og drikker sprit. Matrosene, som tross alt ikke skal (eller kan) tenke, må derimot holdes i aktivitet hele tiden, så de ikke finner på for mye ondskapsfullt tull
I mellomtiden, inne i skipets salong, tørker Landgaard saus fra munnvikene. Billetten hans var på langt nær like dårlig som den til Tranås og Sørensen, selv om han gjerne skulle likt å få oppgradert sin andreklassebillett og få bli med på det lukkede selskapet der hvor fiffen skåler i klirrende champagneglass. Det er ens status og rangering i ens overfartsdokumenter som avgjør en manns verdi, mener Landgaard, og derfor tar han seg ofte i å stirre lengselsfullt på hvitsnippenes bryske miner og ballerinaenes kokette smil fra den andre siden av glassveggen. Samtidig betrakter han alle fillefransene som halter forbi salongen med rynket nese, de som av og til begår den frekkheten det er i å stirre inn vinduene med nysgjerrige, bleke ansikter. Da skjærer Landgaard innstendig i sin pepperbiff og ønsker dem dit peppern gror, ja, nettopp dit. En gang hadde Landgaard dog møtt en slik fillefrans mens han spaserte ute på dekk. Det var på alle måter en brudden mann han samtalte med, men allikevel hadde denne fillefransen i flanelskjorte, mager og blåbanket, langt klokere ting å si enn noen av sosialittene på første klasse. Her må ting rettes opp, mente Landgaard da. Balansen måtte gjennopprettes i hiearkiet. Denne Tranås hørte naturlig nok hjemme på de høyere klasser, og fra den dagen arbeidet Landgaard med å få oppgradert Tranås' sin billett også. Tranås var med på dette, og av og til lyste ansiktet hans opp da han tenkte på den gode leverposteien og de saftige vannmelonene han alltid hadde blitt nektet i salongens indre. Så var dagen endelig kommet da Tranås kunne ta steget inn i skipets salong, etter lenge å ha mottatt instrukser fra Landgaard. De verste kjennetegnene på å tilhøre tredje klasse, langt hår og skjegg, hullete klær og et obliviøst smil mens man spaserer rundt i sin egen verden var nå fjernet til fordel for et oppmerksomt blikk og en anstendig bekledning. Til tross for all innsats tok det ikke lange stunden før kvinnene merket at de følte at Tranås ikke hørte hjemme, vel, noen steder, og ihvertfall ikke inne i noen salong. Summen av disse følelsene, som når sant skal sies bare kan beskrives som rødglødende, ble omsatt til handling snart nok idet skipets neger ble tilkalt, og Tranås ble snydenstraks løftet etter nakkeskinn og buksebak og lempet loddrett på hodet ut. Landgaard forsøkte å demme opp for skadevirkningene, selvsagt. Alle hører jo hjemme i hierarkiet, og man må kjenne sin plass. Er man tildelt en liten og direkte ussel tilværelse, må man arbeide seg gradvis oppover og passe på å ikke fornærme noen. Men Tranås ville ikke høre dette, og det varte ikke lenge før han ble observert på dekk mens han gråt og raste, og åpenlyst sverget på å forlate dette forbannede skipet. Den flukt Tranås hadde planlagt ved instinkt hele livet, ved å samle seg brødleiver og verktøy han tullet inn i tørkler og gjemte på skjulte steder, det var nå blitt åpent artikulert. Skipet er forbannet, skrek Tranås, og det er passasjerene også. Alt kommer til å gå ned. I ettertid kan man undre. Noen hører kan hende aldri til i det gode selskap, men hvordan kan det da ha seg at de taler sannheten der hvor de gode mennesker lyver? Landgaard fant aldri svar på dette, for en manns verdi måtte da avgjøres av hierarkiet? Men han visste at Tranås hadde rett. Landgaard hadde riktignok ikke vært på befaring i dypet av skipet, der hvor monstre løp ulende rundt og matrosene jaktet på en stakkar med klubbe, men han hadde sett plantegninger av skipet, laget av menn som hadde vært der da skipet ble bygget, og visste at det hadde alvorlige designfeil, at det umulig kunne greie overfarten.
Tilbake på skipet ønsker Landgaard å henlede oppmerksomheten mot skipets tilstand, samtidig som han ivaretar sin plass i det gode selskap. Vellykket fremført lyrikk når det er diktaften kan noen ganger føre til at man blir tatt inn på den lukkede festen. Landgaard har forsøkt å skrive om spaserturer han har hatt på dekk, der han følte disharmoniske vibrasjoner fra motorrommet gå opp bena. Men tilhørerne på lyrikkaften føler at de ikke kan leve seg inn i dette. De kan ikke riktig leve seg inn i hovedpersonen som opplever slike ting, sier de, det blir en for insisterende og anmasende fortellerstemme. Handler diktet om kos og harmoni, derimot, da er alt vel og bra. Landgaard er en god og pliktoppfyllende lyriker, men alltid er det slik at man ikke riktig kan sette seg inn i det han driver med. Han kan bare hinte til skipets tilstand ved å skrive om de disharmoniske vibrasjonene, og da blinker tilhørerne litt, før de vil høre om noe annet. Landgaard kan ikke skrive om Tranås' ulende demoner som løper rundt under dekk, for han har aldri vært på det stedet, og han vet dessuten at å fremsi noe slikt ville bryte med all harmoni. Landgaard kunne bli fratatt sin andreklassebillett og bli bedt om å gå. Allerede har det blitt truet med å hakke ham opp til duemat. Det er de største kosepraterne og harmonikerne som får flest tilhørere, men de gangene Landgaard har forsøkt seg på det, var det slik at kvinnene formelig detonerte halvparten av de gangene han delte sitt følelsesliv. De beste harmonikerne lever seg fullstendig inn i harmonien, kosepraten, sosialiseringen og godheten de preker om, det er da det høres mest troverdig ut, for de har verken sett plantegninger eller vært under dekk, og ved fremførelsen av en slik godhetssang får de kle seg i en myk pysjamas av fløyel. Siden verken koseprat eller indirekte hint om lekkasjene under dekk synes å ha ønsket effekt, bruker Landgaard en annen metode, og av og til er han med i en broderingsgruppe hvor man syr seg fine diplomer. Jo finere diplom, jo mer flink har man vært, og nest etter koseprat er det flinkhet og flittige diplomer som anerkjennes. Det er diplomene laget på symøte som gjør at Landgaard vet at han alltid er sikret et andreklassebillett, men etterhvert går det også opp for ham at han aldri kan bli en fullgod koseprater og komme seg inn på den lukkede festen. Han vet for mye. En dag vil bølgene fra den iskalde atlanteren skylle inn over dekk, men i mellomtiden vil Landgaard nyte av champagnen og den lekre leverposteien. Landgaard tror at når kosen er omme, vil han kunne ta med seg sine manus og kjempe seg til en plass ved livbåtene, for han våger ikke å ta valget nå. Dessverre har han misberegnet fullstendig. Det ligger i salongens natur at varmen derfra er bedøvende slik at man ikke kjenner de ulende atlanterhavsvindene, og man greier ikke å ta seg ut før det er forsent. Ved livbåtene er det kvinner og barn først, og selv om noen av mennene skulle få plass, vil de ikke vare lenge, for de første som kommer til å finne livbåtene er Singh-pirater, og de vil slenge alle menn overbord, før de tar kvinnene i sin besittelse. Og hva hvis Landgaards manus allikevel skulle bli plukket opp fra vrakrestene på havet? Mannskapet på et annet skip vil lese det og si: Du visste at skipet hadde slagside, og likevel ville du sitte der inne i salongen og koseprate? Hvordan kan dette ha noen relevans for oss, vi som selv sitter på et skip vi ikke vil skal synke? Nei, på havet med det, for disse menneskene var gale, som satt og koste all den tiden skipet sank. Men finner man Tranås' kaotisk nedtegnede notater i hans fillete notatbok, tatt fra hans ihjelfrossede hender ute på en stjålet livbåt, da vil man si: Denne mannen hadde evig rett. Det var lekkasjer overalt under dekk, demoner løp ulende rundt, og matrosene jaktet på gode menn med en klubbe. Denne sannheten var for hard til at man ville ta den innover seg, og dermed levde man i et løgnvelde i en oppvarmet salong, hele tiden mens isvindene fra atlanteren vokste i styrke.
Man kan spørre om grunnen til at en så sterk og verdig mann heller ville drukne blant barstolene og pianoet som flyter rundt en salong, fremfor å gjøre noe. Kanskje er dette grunnen til at det gikk til helvete til å begynne med, at varmen fra salong og smaken av leverpostei var mer forlokkende enn å stå på dekk med isvindene i ansiktet. Riktignok kunne nok ikke Landgaard ha kapret skipet med pistol, til det er det for mange og sterke matroser, men han kunne hjulpet Tranås med å arrangere en vellykket flukt, slik at man kunne bygget en tømmerhytte på en sydhavsøy og kontrollert området med maskingevær, bemannet av deres felles underordnede Sivert. Ingen Singh-pirater ville ha våget seg innpå dem på den måten, og man kunne endog kapret noen kvinner man puttet i bur, sålenge man sørget for å gå inn og slå dem på fast basis, slik at all kosepraten ble holdt på et minimum. Det er kos som er et skips og sannhetens største fiende, dette kos som faktisk er et særnorsk ord, antakelig fordi tilstanden er fremskreden her i dette landet. Det er viktig å minimere følelser og kos, så man kan opptre med det minimale av vett og forstand. Grunnen til Landgaards ferd mot undergangen, den han fikk ved å fokusere så mye på trygghet og sikkerhet (alt ender jo motsatt) ligger antakelig dypt innkodet i hans DNA. Landgaard er nemlig beslektet med orangutangene på Borneo, og der forflytter seg man med armene fra gren til gren. Denne grensvingingen foregår at man sørger for å ha et svært godt tak rundt den nye greinen, før man svinger avsted, og på den måten gir man aldri egentlig slipp på noe. Landgaard hadde en bestefar-orangutang som lærte ham opp i dette fokuset på sikkerhet og det å aldri gi slipp på noe, og selv om han erkjenner at det er slik, greier han ikke å bryte med denne arven fra Borneo. Litt her og litt der, sa bestefar-orangutangen, og sånn var det og sånn var det, idet han svingte seg rundt i sirkler basert på en evinnelig empiri. Man skulle bare basere seg på der man hadde vært, og alt som fantes var ens ståsted. Jungelen er alt som er til, mener orangutangen, og skulle den få se de åpne slettene eller havet, vil den bare trekke seg inn i jungelen og putte hendene for øynene. Dette finnes ikke, bare jungelen og mitt ståsted, ja, både hav og slette er egentlig forlengelsen og en sublimert versjon av jungelen, ingenting annet. Litt her og litt der! Og sånn var det og sånn var det! Og på den måten blir orangutangen svært dyktig til å forholde seg til og holde seg inne med alle lianene og eføyen og den våte mosen i jungelen. Man må tross alt aldri gi slipp på noe, aldri gå for fort frem. Orangutangen forholder seg ikke til noe, annet enn det han kan putte armene og gripeføttene sine rundt, og slik går ferden i evige sirkler blant greinene. Hvis orangutangen skulle få se en annen skapning, en gud med vinger, for eksempel, som steg opp mot solen, ville den mene at dette var noe tull. Du har jo ikke noe gripetak! Ikke fly så høyt! Litt her og litt der!
Ombord på skipet er det også andre skikkelser som har sitt virke. Det er forøvrig helt åpenbart at både Tranås, Roar Sørensen og Ken Hansen har blitt stukket av noen romvesener fra en annen planet kalt spergene, to av disse har faktisk fått diagnose på dette av hvite menn i frakker, mens den siste utviser så mange trekk både fortidig og nåtidig at han snarligst burde legges inn, kanskje på polstret celle. Hvem kunne ant at den falne litteratur skulle tiltrekke seg så mange gærninger? Stikkpillen fra spergene sørger for at alle trekk blir forsterket, nesten like mye som et forsterket ønske. ISTJen (eller deromkring) Roar Sørensen henfaller i et steinhardt regelrytteri uten noen basis eller effekt i virkeligheten, og brøler til og med til kulturkjerringer på diverse facebooksider om at den gamle tids lover fortsatt skal gjelde. Kulturkjerringen blunker litt, men det er alt, og går tilbake til sine mange "Gleder meg til å lese!" når neste følebok er ute. Han forsøker også på en skamløs og obliviøs måte å bruke enhver skjematisering og regel til sin fordel, det være seg offerrollen eller paragrafrytteriet, og siden han er sperg, er det ingen forståelse for at noen kan oppfatte det på en annen måte. Det kalles mind blindness. Slå det opp, motherfuckers. INTPen Tranås, derimot, observerer og visjonerer like mye på en dag som det vanlige mennesker gjør på en livstid, og er derfor formelig en romfarer. Siden han er så langt ute i det ytre rom, blir han fullstendig mislykket i å forholde seg til noen jordlig virkelighet, og er avhengig av at oksygentilførselen ikke skrus igjen. INFPen Ken Hansen, derimot, har drukket så mye av idealismens giftbeger at han tror at alt er ham tillatt. Blir han tatt med hånden grafsende i konftektesken, er det bare: "Jeg ville bare hjelpe andre!" hele veien. Egennytte og altruisme går for ham hånd i hånd, og siden han i sitt hode er godest av alle, fortjener han selvsagt alle godene i litteraturverdenen på lik linje med de som nå har dem i besittelse. Siden han ikke oppfatter noenting, kjenner han ingen skam heller, og derfor tar han stadig selfies av sin egen nakne rumpe som han legger ut på facebook. Så går han der da på skipet, med serveringsbrett og forkle og viftene obliviøst med bavianrumpa i ansiktet til alle og enhver, og uansett hva som skjer så vinner ham, fordi han er jo ikke istand til å kjenne den skam som hører nederlaget til. Så har vi John Olav, som er forfattergroupie som noen annen. Han sitter der ved bordet til Gert Nygårdshaug, denne brumlende skjeggpappaen med stor pondus og et enda større ego, og viser frem siste del av sin massive produksjon. "Ja ja ja, det er sikkert bra det, gutten min," sier skjeggpappaen, før han retter sin oppmerksomhet mot sin biff og sine kvinner, for all den tid han er miljøforkjemper, bor han på store herregårder, flyr jetfly verden rundt, og spiser kjøttmat som noen annen. Noen griser er likere enn andre ... I mellomtiden er John Olav henfalt i slik en ekstase at man nesten kan høre halen slå frentisk mot bordbenet. For ham er det nok å emulere sine skjeggpappaer, og på den måten er han kanskje den forhånværende litteraturbloggens mest harmløse skikkelse ... Roar Sørensen står i det minste i fare for å bryte seg inn i salongen med brekkjern og slå ihjel de som måtte stå i veien.
Så, høyt på sin trone, i salongens innerste krets, sitter Tom Egeland og ser utover sitt kongerike. Han erkjenner det kanskje ikke selv, men han er skipets høyeste makt, og den som trekker i alle trådene som er festet til bakhodet på de fleste der ombord. Hvordan kom han til sin stilling? Kanskje er det ingen som kan forklare det fullt ut. Han arbeidet hard, det er sant, for slike posisjoner kan ikke tilhøre noen latsabb. En gang i tiden var det menn over ham, men disse er forlengst borte. Kunne de knust ham på sin vei mot toppen? Det er tvilsomt. Han var alltid liten og usynlig, til han ble stor, og han passet alltid på å stå der med bøyd hode hver gang en tordnende herre passerte forbi. Men en etter en ble de borte, og i de tordenherrer som er igjen, deriblandt Dag Solstad, lyder drønnene stadig mer hule. Som Jupiter av den gamle tid har disse skikkelsene mistet sin kraft. Man viser en slags aktelse ved de gamle templer, bare i tilfelle, nærmest av gammel vane, men det er også alt. Kanskje var det bare Tom Egelands knefall i gammel tid som bar preg av noen hardhet, og resten, til og med hans herredømme, er mykt. Om noen har vakt ham mishag, trenger han bare snu sitt ansikt bort, og alle andre gjør det samme. Utsteder han et dekret, lokkes det med all slags gavedryss, aldri uttalt eksplisitt, men alltid tilstede likevel, for da vender hoffet sine ansikter mot den utvalgte, og for en stund får han skinne i solen. Det er hoffet som er Egelands fremste våpen, som han bruker til å fremme sine gjerninger, og hoffet bærer preg av å være reddsomt for ethvert utslag av uenighet, og utover det er de enige om at de er enige. Derfor passet Egeland på å smøre sin tunge med den mest behagelige velklang, og bare snakke om det som behagelig, godtatt og akseptert, og som var dette, dels på grunn av sin iboende, myke drakt, dels på grunn av verdier som var blitt etablert for lenge siden. Alle vet for eksempel at blant cowboyer og indianere, er cowboyer alltid onde og indianere alltid gode, og den som greier å gjenta det som har blitt stadfestet tusen ganger på den mest avanserte men likevel forståelige måten, blir regnet som svært klok. Riktignok har det begynt å dukke opp indianere som nå skjærer hodet av folk, men da banker Tom Egeland takten: Indianere gode! Cowboy ond! messes det fra inne i salongen. Så da har man blitt enige en gang til, mens en ganske annen virkelighet lusker utenfor. Av og til oppsøker kvinner Tom Egeland og uttrykker sin bekymring. De som har vært ute på dekk, har til tross for at de har dekket for ørene som best de kunne, ikke ungått å høre ulyder fra motorrommet, og så har man denne Tranås, som sier så mye rart, som kvinnen Tofte engang uttrykte det. I slike tilfeller må man bli ekstra enige om det man er enig i, man vil jo ikke ha noen uenighet. Tom Egeland passer alltid på å validere slike følelser, for det var jo måten han kom til makten til å begynne med, alltid bekrefte det som på forhånd var der, aldri avkrefte en tordengud som rådet for øyeblikket. Selvsagt er du bekymret, min lille due, dine følelser er alltid gyldige, sier Tom Egeland da. Så lener han seg tilbake uten å gjøre mer. Hvis noen spør, sier han at problemet nok går bort dersom de slutter å fokusere på det, og hvis ikke kan man bare tilkalle mannskapet, som har full kontroll. Som så mange andre på skipet tilber Tom Egeland den usynlige gorilla, en skikkelse som vet alt, har all autoritet, og alltid styrer ting i riktig retning. Hvis ting blir vanskelige, tilkalles bare gorillaen, og alt vil ordne seg. Men det behøves jo ikke! Det er bare når det kniper til! Ting blir jo stadig bedre! Gorillaen er Egelands eneste kilde til direkte makt, men dessverre er broen til skipet avstengt, og kapteinen og navigatøren som sitter rundt bordet der, drakk sin arsenikk for lenge siden. Så Egeland kan aldri straffe eller svinge pisken, han kan bare bære hintet om dette, og til nå har dette vært nok. Den gode busk kan bare gavegi, men den kan aldri bære noen brodd eller skarp torne. Vet Egeland dette? Antakelig ikke. Det var menn som trodde på gorillaen før hans tid, og han klamrer seg til disses ord, og siden han fikk høre det, må det være riktig, slik har det alltid fungert på skipet. Skulle Egeland noensinne stilles til ansvar for skipets forfall, ville han være den første til å kreve at noen skulle gripe inn, at noen skulle ta styringen, men denne noen finnes ikke, alt som noensinne gjøres springer nå fra godhetens busk, og man har forbudt noe skarpt kommandorop og noen skarp torn, det som kan stå i fare for å legge noen til last, være ubehagelig på noen måte.
Tom Egeland varmer seg i det innerste av salongen, og når skyggene trekker nærmere og det oppstår et visst ubehag, sukker han trett. En dag, når det blir for ubehagelig å sitte der, og man må rope høyt og taktfast mot en virkelighet som trekker stadig nærmere om de tingene man allerede vet, og som burde være virkelig, da vil ikke Tom Egeland orke mer, og han vil trekke seg tilbake til kabinen. Da vil denne gamle mann sette sin morfinsprøyte. Dette er godt, vil han si når han kjenner velbehaget gå gjennom kroppen. Jeg ville alltid det gode! Ikke fornærme noen, holde seg inne med, være enig i de ting der hvor det etablert enighet. Resten er mørke.
Og kanskje vil Roar Sørensen få kravle opp på den avgåtte herres trone og sitte der en liten stund mens skipet går ned. Man kan jo håpe. Ingen ønsker å skuffe en gammel mann. Ken Hansen og John Olav vil ikke forstå hva som skjer, og kommer til å løpe forvirret rundt mens de roper på en fraværende herre. Og først da vil Stian Landgaard reise seg og forsøke å kjempe seg ut, men øyeblikket er allerede omme, og skipet og alt som hører skipet til, kommer til å synke ned i bølgene, som så mange andre skip har forlist opp igjennom tiden. Man husker aldri et skips siste stunder, når elektristeten går og alle gjerninger er likeverdige i sin fåfenghet. Kun andre tider, da skipets lanterner skinte, huskes av de som bevitnet det.
Roar hadde en lignende opplevelse på reisen med sin tredjeklassebillett. En gang for lenge siden, da skipet var i langt bedre forfatning enn i dag, var han og gikk i en av skipets korridorer. Plutselig sprengtes enn av skruene og en stråle isvann traff ham midt i brystet. Roar kom aldri over denne opplevelsen, og hutrende og forvirret sprang han opp på dekk og krevde å få komme inn i salongen for å varme seg. Der ble han avvist, og Roar unnlot å oppsøke stedet der hendelsen hadde funnet sted, og han flyttet etterhvert til en helt annen del av skipet, der hvor det fillipinske mannskapet holdt til. Roar ble etterhver besatt av tanken på å komme inn i salongen, der hvor fiffen og de med førsteklassebillett holdt til. Han fortjente det, mente han, etter opplevelsen av å ha blitt truffet av sprutende isvann. Snart måtte han da få kompensasjon. Roar arbeidet stadig hardere for å få oppgradert billetten sin. På skipet rådet følgende orden: "Alle har litt rett," og "Ingen tar helt feil," og Roars konstante insistering passet dårlig med denne doktrinen, som var blitt til for å skape kos og god stemning. I sin ungdom hadde Roar vært en sjakkspillende sperg med talefeil, og slike kan komme til å si ting som er upassende. Ting om skipets egentlige forfatning, for eksempel. Ingen ville høre om den gangen Roar hadde blitt truffet av isvannet og den urettferdigheten dette representerte. Hadde nå Roar bare holdt munn ville også han fått komme inn i salongen, for det var også en annen regel gjeldende, nemlig: "Alle skal med." Men så hadde det seg slik at noen alltid hadde mer rett enn andre, og egentlig aldri tok feil og alltid fikk sitte på orkesterplass i salongen, mens Roars nærvær bare skapte uro og ubehag, for hver gang han fikk stå på gangen, begynte han å rope og hytte med nevene. Da måtte mannen som hadde den beste kabinen av alle på skipet trå til, og Tom Egeland kom bort til ham, med hånden bak ryggen og tappende aske fra sin sigar, og opplyste ham at beklager, du kommer ikke inn denne gangen heller. Hver gang Roar skapte uro, eller Tranås hadde blitt sett luskende omkring, sørget kvinnene for at den gode stemningen ble ivaretatt. Alle salongdører ble lukket, Tom Egeland trådte til, og i verste fall, om urokråkene ble for insisterende, så hadde de en stor neger som fungerte som dørvakt. Roar ble avvist gang på gang, og hver gang fornyet han sin innsats, inntil utkastingen måtte gjøres spesielt brutal. Nå hadde Roar fått nok. Han skulle inn i den salongen. Derfor fant han seg en stor ropert, og begynte å proklamere sin sak utenfor salongen. Også de som gikk på dekk fulgte han etter med roperten. Tilsist ble han henvist annenstedshen, og Roar satt fra da av høyt oppe i masten i en kurv og ropte ned til de som gikk forbi, og av og til snudde de forvirret på hodet, avbrutt i sin gode samtale. Roar hadde også påtruffet Tranås, en av sine medpassasjerer på nedre dekk, og mente at de hadde en felles interesse av å tvinge seg inn i salongen. Tranås gjorde på tidspunktet bare halvhjertede forsøk på dette, hans eneste motivasjon var å kunne gjemme seg under skjørtet til de vakre pikene, eller stjele den flasken whisky, ellers var det ingenting for ham der. Roar mente at Tranås burde gjøre en bedre innsats, og ropte inn i øret til Tranås med megafonen. Av en eller annen grunn tok da Tranås fra ham roperten, og sparket den så den fløy langt bortetter dekket. De to bunnpassasjerene hadde radikalt forskjellige mål. Tranås hadde et ønske om å komme seg av skipet, først som et slags vagt, ubevisst forsett, så, stadig mer uttalt. Alt det Roar ville, var å komme seg inn i den oppvarmede salongen og det gode selskap. Om Tom Egeland var heldig, fikk han sovne stille inn under satengdynen sin, før skipet begynte å krenge for faretruende, og om Roar Sørensen var heldig, fikk han sitte der i salongen, om så pianoet skled frem og tilbake fra vegg til vegg, barstolene snurret rundt på vannstømmen og alle løp panikkslagne ut. Det var nemlig hans eneste ønske, som han var villig til å gå under for, om så kun for å få et øyeblikk der inne i salongen. På samme vis ville Tom Egeland gå under for den store koseordenen han hadde etablert på skipet, der hvor han var plassert helt øverst i rangordenen, og Tranås ville gå under for et eneste øyeblikk av frihet, for han erkjente at han kunne falle i vannet under flukten.
La meg da gjenkomme til disse høyt besungne reglene, som det med steinhard rigiditet kreves at skal følges til enhver tid. Det den symbolerende matrosfant ikke forstår, er at ulike regler gjelder ulike mennesker. På skipet er det nemlig en navigatør som sjelden har uniformen sin i orden, og som aldri pusser knappene. Han er i det store og hele en sjuskete jævel, og av og til låser han seg inne i kabinen sin for å sitte alene og drikke sprit. Men kapteinen kjefter aldri på navigatøren de gangene det er oppstilling, selv om matrosene får kjeft hver gang de ikke har knappene og uniformen sin i orden. Matrosene forstår ikke dette, og derfor er de rasende på navigatøren og forsøker å mobbe ham på alle vis. Men da kommer kapteinen navigatøren til forsvar, og matrosene må luske slukøret vekk. Nå er kaptein og navigatør forlengst skylt på sjøen, men prinsippet gjenblir. Ulike regler gjelder ulike mennesker (på samme vis som ulike regler gjelder fra situasjon til situasjon) Navigatørens arbeid er altfor viktig til å fokusere på rigiditet, rutine og regler. Han trenger å samle energi så han kan konsentrere seg, og derfor sitter han i kabinen og drikker sprit. Matrosene, som tross alt ikke skal (eller kan) tenke, må derimot holdes i aktivitet hele tiden, så de ikke finner på for mye ondskapsfullt tull
I mellomtiden, inne i skipets salong, tørker Landgaard saus fra munnvikene. Billetten hans var på langt nær like dårlig som den til Tranås og Sørensen, selv om han gjerne skulle likt å få oppgradert sin andreklassebillett og få bli med på det lukkede selskapet der hvor fiffen skåler i klirrende champagneglass. Det er ens status og rangering i ens overfartsdokumenter som avgjør en manns verdi, mener Landgaard, og derfor tar han seg ofte i å stirre lengselsfullt på hvitsnippenes bryske miner og ballerinaenes kokette smil fra den andre siden av glassveggen. Samtidig betrakter han alle fillefransene som halter forbi salongen med rynket nese, de som av og til begår den frekkheten det er i å stirre inn vinduene med nysgjerrige, bleke ansikter. Da skjærer Landgaard innstendig i sin pepperbiff og ønsker dem dit peppern gror, ja, nettopp dit. En gang hadde Landgaard dog møtt en slik fillefrans mens han spaserte ute på dekk. Det var på alle måter en brudden mann han samtalte med, men allikevel hadde denne fillefransen i flanelskjorte, mager og blåbanket, langt klokere ting å si enn noen av sosialittene på første klasse. Her må ting rettes opp, mente Landgaard da. Balansen måtte gjennopprettes i hiearkiet. Denne Tranås hørte naturlig nok hjemme på de høyere klasser, og fra den dagen arbeidet Landgaard med å få oppgradert Tranås' sin billett også. Tranås var med på dette, og av og til lyste ansiktet hans opp da han tenkte på den gode leverposteien og de saftige vannmelonene han alltid hadde blitt nektet i salongens indre. Så var dagen endelig kommet da Tranås kunne ta steget inn i skipets salong, etter lenge å ha mottatt instrukser fra Landgaard. De verste kjennetegnene på å tilhøre tredje klasse, langt hår og skjegg, hullete klær og et obliviøst smil mens man spaserer rundt i sin egen verden var nå fjernet til fordel for et oppmerksomt blikk og en anstendig bekledning. Til tross for all innsats tok det ikke lange stunden før kvinnene merket at de følte at Tranås ikke hørte hjemme, vel, noen steder, og ihvertfall ikke inne i noen salong. Summen av disse følelsene, som når sant skal sies bare kan beskrives som rødglødende, ble omsatt til handling snart nok idet skipets neger ble tilkalt, og Tranås ble snydenstraks løftet etter nakkeskinn og buksebak og lempet loddrett på hodet ut. Landgaard forsøkte å demme opp for skadevirkningene, selvsagt. Alle hører jo hjemme i hierarkiet, og man må kjenne sin plass. Er man tildelt en liten og direkte ussel tilværelse, må man arbeide seg gradvis oppover og passe på å ikke fornærme noen. Men Tranås ville ikke høre dette, og det varte ikke lenge før han ble observert på dekk mens han gråt og raste, og åpenlyst sverget på å forlate dette forbannede skipet. Den flukt Tranås hadde planlagt ved instinkt hele livet, ved å samle seg brødleiver og verktøy han tullet inn i tørkler og gjemte på skjulte steder, det var nå blitt åpent artikulert. Skipet er forbannet, skrek Tranås, og det er passasjerene også. Alt kommer til å gå ned. I ettertid kan man undre. Noen hører kan hende aldri til i det gode selskap, men hvordan kan det da ha seg at de taler sannheten der hvor de gode mennesker lyver? Landgaard fant aldri svar på dette, for en manns verdi måtte da avgjøres av hierarkiet? Men han visste at Tranås hadde rett. Landgaard hadde riktignok ikke vært på befaring i dypet av skipet, der hvor monstre løp ulende rundt og matrosene jaktet på en stakkar med klubbe, men han hadde sett plantegninger av skipet, laget av menn som hadde vært der da skipet ble bygget, og visste at det hadde alvorlige designfeil, at det umulig kunne greie overfarten.
Tilbake på skipet ønsker Landgaard å henlede oppmerksomheten mot skipets tilstand, samtidig som han ivaretar sin plass i det gode selskap. Vellykket fremført lyrikk når det er diktaften kan noen ganger føre til at man blir tatt inn på den lukkede festen. Landgaard har forsøkt å skrive om spaserturer han har hatt på dekk, der han følte disharmoniske vibrasjoner fra motorrommet gå opp bena. Men tilhørerne på lyrikkaften føler at de ikke kan leve seg inn i dette. De kan ikke riktig leve seg inn i hovedpersonen som opplever slike ting, sier de, det blir en for insisterende og anmasende fortellerstemme. Handler diktet om kos og harmoni, derimot, da er alt vel og bra. Landgaard er en god og pliktoppfyllende lyriker, men alltid er det slik at man ikke riktig kan sette seg inn i det han driver med. Han kan bare hinte til skipets tilstand ved å skrive om de disharmoniske vibrasjonene, og da blinker tilhørerne litt, før de vil høre om noe annet. Landgaard kan ikke skrive om Tranås' ulende demoner som løper rundt under dekk, for han har aldri vært på det stedet, og han vet dessuten at å fremsi noe slikt ville bryte med all harmoni. Landgaard kunne bli fratatt sin andreklassebillett og bli bedt om å gå. Allerede har det blitt truet med å hakke ham opp til duemat. Det er de største kosepraterne og harmonikerne som får flest tilhørere, men de gangene Landgaard har forsøkt seg på det, var det slik at kvinnene formelig detonerte halvparten av de gangene han delte sitt følelsesliv. De beste harmonikerne lever seg fullstendig inn i harmonien, kosepraten, sosialiseringen og godheten de preker om, det er da det høres mest troverdig ut, for de har verken sett plantegninger eller vært under dekk, og ved fremførelsen av en slik godhetssang får de kle seg i en myk pysjamas av fløyel. Siden verken koseprat eller indirekte hint om lekkasjene under dekk synes å ha ønsket effekt, bruker Landgaard en annen metode, og av og til er han med i en broderingsgruppe hvor man syr seg fine diplomer. Jo finere diplom, jo mer flink har man vært, og nest etter koseprat er det flinkhet og flittige diplomer som anerkjennes. Det er diplomene laget på symøte som gjør at Landgaard vet at han alltid er sikret et andreklassebillett, men etterhvert går det også opp for ham at han aldri kan bli en fullgod koseprater og komme seg inn på den lukkede festen. Han vet for mye. En dag vil bølgene fra den iskalde atlanteren skylle inn over dekk, men i mellomtiden vil Landgaard nyte av champagnen og den lekre leverposteien. Landgaard tror at når kosen er omme, vil han kunne ta med seg sine manus og kjempe seg til en plass ved livbåtene, for han våger ikke å ta valget nå. Dessverre har han misberegnet fullstendig. Det ligger i salongens natur at varmen derfra er bedøvende slik at man ikke kjenner de ulende atlanterhavsvindene, og man greier ikke å ta seg ut før det er forsent. Ved livbåtene er det kvinner og barn først, og selv om noen av mennene skulle få plass, vil de ikke vare lenge, for de første som kommer til å finne livbåtene er Singh-pirater, og de vil slenge alle menn overbord, før de tar kvinnene i sin besittelse. Og hva hvis Landgaards manus allikevel skulle bli plukket opp fra vrakrestene på havet? Mannskapet på et annet skip vil lese det og si: Du visste at skipet hadde slagside, og likevel ville du sitte der inne i salongen og koseprate? Hvordan kan dette ha noen relevans for oss, vi som selv sitter på et skip vi ikke vil skal synke? Nei, på havet med det, for disse menneskene var gale, som satt og koste all den tiden skipet sank. Men finner man Tranås' kaotisk nedtegnede notater i hans fillete notatbok, tatt fra hans ihjelfrossede hender ute på en stjålet livbåt, da vil man si: Denne mannen hadde evig rett. Det var lekkasjer overalt under dekk, demoner løp ulende rundt, og matrosene jaktet på gode menn med en klubbe. Denne sannheten var for hard til at man ville ta den innover seg, og dermed levde man i et løgnvelde i en oppvarmet salong, hele tiden mens isvindene fra atlanteren vokste i styrke.
Man kan spørre om grunnen til at en så sterk og verdig mann heller ville drukne blant barstolene og pianoet som flyter rundt en salong, fremfor å gjøre noe. Kanskje er dette grunnen til at det gikk til helvete til å begynne med, at varmen fra salong og smaken av leverpostei var mer forlokkende enn å stå på dekk med isvindene i ansiktet. Riktignok kunne nok ikke Landgaard ha kapret skipet med pistol, til det er det for mange og sterke matroser, men han kunne hjulpet Tranås med å arrangere en vellykket flukt, slik at man kunne bygget en tømmerhytte på en sydhavsøy og kontrollert området med maskingevær, bemannet av deres felles underordnede Sivert. Ingen Singh-pirater ville ha våget seg innpå dem på den måten, og man kunne endog kapret noen kvinner man puttet i bur, sålenge man sørget for å gå inn og slå dem på fast basis, slik at all kosepraten ble holdt på et minimum. Det er kos som er et skips og sannhetens største fiende, dette kos som faktisk er et særnorsk ord, antakelig fordi tilstanden er fremskreden her i dette landet. Det er viktig å minimere følelser og kos, så man kan opptre med det minimale av vett og forstand. Grunnen til Landgaards ferd mot undergangen, den han fikk ved å fokusere så mye på trygghet og sikkerhet (alt ender jo motsatt) ligger antakelig dypt innkodet i hans DNA. Landgaard er nemlig beslektet med orangutangene på Borneo, og der forflytter seg man med armene fra gren til gren. Denne grensvingingen foregår at man sørger for å ha et svært godt tak rundt den nye greinen, før man svinger avsted, og på den måten gir man aldri egentlig slipp på noe. Landgaard hadde en bestefar-orangutang som lærte ham opp i dette fokuset på sikkerhet og det å aldri gi slipp på noe, og selv om han erkjenner at det er slik, greier han ikke å bryte med denne arven fra Borneo. Litt her og litt der, sa bestefar-orangutangen, og sånn var det og sånn var det, idet han svingte seg rundt i sirkler basert på en evinnelig empiri. Man skulle bare basere seg på der man hadde vært, og alt som fantes var ens ståsted. Jungelen er alt som er til, mener orangutangen, og skulle den få se de åpne slettene eller havet, vil den bare trekke seg inn i jungelen og putte hendene for øynene. Dette finnes ikke, bare jungelen og mitt ståsted, ja, både hav og slette er egentlig forlengelsen og en sublimert versjon av jungelen, ingenting annet. Litt her og litt der! Og sånn var det og sånn var det! Og på den måten blir orangutangen svært dyktig til å forholde seg til og holde seg inne med alle lianene og eføyen og den våte mosen i jungelen. Man må tross alt aldri gi slipp på noe, aldri gå for fort frem. Orangutangen forholder seg ikke til noe, annet enn det han kan putte armene og gripeføttene sine rundt, og slik går ferden i evige sirkler blant greinene. Hvis orangutangen skulle få se en annen skapning, en gud med vinger, for eksempel, som steg opp mot solen, ville den mene at dette var noe tull. Du har jo ikke noe gripetak! Ikke fly så høyt! Litt her og litt der!
Ombord på skipet er det også andre skikkelser som har sitt virke. Det er forøvrig helt åpenbart at både Tranås, Roar Sørensen og Ken Hansen har blitt stukket av noen romvesener fra en annen planet kalt spergene, to av disse har faktisk fått diagnose på dette av hvite menn i frakker, mens den siste utviser så mange trekk både fortidig og nåtidig at han snarligst burde legges inn, kanskje på polstret celle. Hvem kunne ant at den falne litteratur skulle tiltrekke seg så mange gærninger? Stikkpillen fra spergene sørger for at alle trekk blir forsterket, nesten like mye som et forsterket ønske. ISTJen (eller deromkring) Roar Sørensen henfaller i et steinhardt regelrytteri uten noen basis eller effekt i virkeligheten, og brøler til og med til kulturkjerringer på diverse facebooksider om at den gamle tids lover fortsatt skal gjelde. Kulturkjerringen blunker litt, men det er alt, og går tilbake til sine mange "Gleder meg til å lese!" når neste følebok er ute. Han forsøker også på en skamløs og obliviøs måte å bruke enhver skjematisering og regel til sin fordel, det være seg offerrollen eller paragrafrytteriet, og siden han er sperg, er det ingen forståelse for at noen kan oppfatte det på en annen måte. Det kalles mind blindness. Slå det opp, motherfuckers. INTPen Tranås, derimot, observerer og visjonerer like mye på en dag som det vanlige mennesker gjør på en livstid, og er derfor formelig en romfarer. Siden han er så langt ute i det ytre rom, blir han fullstendig mislykket i å forholde seg til noen jordlig virkelighet, og er avhengig av at oksygentilførselen ikke skrus igjen. INFPen Ken Hansen, derimot, har drukket så mye av idealismens giftbeger at han tror at alt er ham tillatt. Blir han tatt med hånden grafsende i konftektesken, er det bare: "Jeg ville bare hjelpe andre!" hele veien. Egennytte og altruisme går for ham hånd i hånd, og siden han i sitt hode er godest av alle, fortjener han selvsagt alle godene i litteraturverdenen på lik linje med de som nå har dem i besittelse. Siden han ikke oppfatter noenting, kjenner han ingen skam heller, og derfor tar han stadig selfies av sin egen nakne rumpe som han legger ut på facebook. Så går han der da på skipet, med serveringsbrett og forkle og viftene obliviøst med bavianrumpa i ansiktet til alle og enhver, og uansett hva som skjer så vinner ham, fordi han er jo ikke istand til å kjenne den skam som hører nederlaget til. Så har vi John Olav, som er forfattergroupie som noen annen. Han sitter der ved bordet til Gert Nygårdshaug, denne brumlende skjeggpappaen med stor pondus og et enda større ego, og viser frem siste del av sin massive produksjon. "Ja ja ja, det er sikkert bra det, gutten min," sier skjeggpappaen, før han retter sin oppmerksomhet mot sin biff og sine kvinner, for all den tid han er miljøforkjemper, bor han på store herregårder, flyr jetfly verden rundt, og spiser kjøttmat som noen annen. Noen griser er likere enn andre ... I mellomtiden er John Olav henfalt i slik en ekstase at man nesten kan høre halen slå frentisk mot bordbenet. For ham er det nok å emulere sine skjeggpappaer, og på den måten er han kanskje den forhånværende litteraturbloggens mest harmløse skikkelse ... Roar Sørensen står i det minste i fare for å bryte seg inn i salongen med brekkjern og slå ihjel de som måtte stå i veien.
Så, høyt på sin trone, i salongens innerste krets, sitter Tom Egeland og ser utover sitt kongerike. Han erkjenner det kanskje ikke selv, men han er skipets høyeste makt, og den som trekker i alle trådene som er festet til bakhodet på de fleste der ombord. Hvordan kom han til sin stilling? Kanskje er det ingen som kan forklare det fullt ut. Han arbeidet hard, det er sant, for slike posisjoner kan ikke tilhøre noen latsabb. En gang i tiden var det menn over ham, men disse er forlengst borte. Kunne de knust ham på sin vei mot toppen? Det er tvilsomt. Han var alltid liten og usynlig, til han ble stor, og han passet alltid på å stå der med bøyd hode hver gang en tordnende herre passerte forbi. Men en etter en ble de borte, og i de tordenherrer som er igjen, deriblandt Dag Solstad, lyder drønnene stadig mer hule. Som Jupiter av den gamle tid har disse skikkelsene mistet sin kraft. Man viser en slags aktelse ved de gamle templer, bare i tilfelle, nærmest av gammel vane, men det er også alt. Kanskje var det bare Tom Egelands knefall i gammel tid som bar preg av noen hardhet, og resten, til og med hans herredømme, er mykt. Om noen har vakt ham mishag, trenger han bare snu sitt ansikt bort, og alle andre gjør det samme. Utsteder han et dekret, lokkes det med all slags gavedryss, aldri uttalt eksplisitt, men alltid tilstede likevel, for da vender hoffet sine ansikter mot den utvalgte, og for en stund får han skinne i solen. Det er hoffet som er Egelands fremste våpen, som han bruker til å fremme sine gjerninger, og hoffet bærer preg av å være reddsomt for ethvert utslag av uenighet, og utover det er de enige om at de er enige. Derfor passet Egeland på å smøre sin tunge med den mest behagelige velklang, og bare snakke om det som behagelig, godtatt og akseptert, og som var dette, dels på grunn av sin iboende, myke drakt, dels på grunn av verdier som var blitt etablert for lenge siden. Alle vet for eksempel at blant cowboyer og indianere, er cowboyer alltid onde og indianere alltid gode, og den som greier å gjenta det som har blitt stadfestet tusen ganger på den mest avanserte men likevel forståelige måten, blir regnet som svært klok. Riktignok har det begynt å dukke opp indianere som nå skjærer hodet av folk, men da banker Tom Egeland takten: Indianere gode! Cowboy ond! messes det fra inne i salongen. Så da har man blitt enige en gang til, mens en ganske annen virkelighet lusker utenfor. Av og til oppsøker kvinner Tom Egeland og uttrykker sin bekymring. De som har vært ute på dekk, har til tross for at de har dekket for ørene som best de kunne, ikke ungått å høre ulyder fra motorrommet, og så har man denne Tranås, som sier så mye rart, som kvinnen Tofte engang uttrykte det. I slike tilfeller må man bli ekstra enige om det man er enig i, man vil jo ikke ha noen uenighet. Tom Egeland passer alltid på å validere slike følelser, for det var jo måten han kom til makten til å begynne med, alltid bekrefte det som på forhånd var der, aldri avkrefte en tordengud som rådet for øyeblikket. Selvsagt er du bekymret, min lille due, dine følelser er alltid gyldige, sier Tom Egeland da. Så lener han seg tilbake uten å gjøre mer. Hvis noen spør, sier han at problemet nok går bort dersom de slutter å fokusere på det, og hvis ikke kan man bare tilkalle mannskapet, som har full kontroll. Som så mange andre på skipet tilber Tom Egeland den usynlige gorilla, en skikkelse som vet alt, har all autoritet, og alltid styrer ting i riktig retning. Hvis ting blir vanskelige, tilkalles bare gorillaen, og alt vil ordne seg. Men det behøves jo ikke! Det er bare når det kniper til! Ting blir jo stadig bedre! Gorillaen er Egelands eneste kilde til direkte makt, men dessverre er broen til skipet avstengt, og kapteinen og navigatøren som sitter rundt bordet der, drakk sin arsenikk for lenge siden. Så Egeland kan aldri straffe eller svinge pisken, han kan bare bære hintet om dette, og til nå har dette vært nok. Den gode busk kan bare gavegi, men den kan aldri bære noen brodd eller skarp torne. Vet Egeland dette? Antakelig ikke. Det var menn som trodde på gorillaen før hans tid, og han klamrer seg til disses ord, og siden han fikk høre det, må det være riktig, slik har det alltid fungert på skipet. Skulle Egeland noensinne stilles til ansvar for skipets forfall, ville han være den første til å kreve at noen skulle gripe inn, at noen skulle ta styringen, men denne noen finnes ikke, alt som noensinne gjøres springer nå fra godhetens busk, og man har forbudt noe skarpt kommandorop og noen skarp torn, det som kan stå i fare for å legge noen til last, være ubehagelig på noen måte.
Tom Egeland varmer seg i det innerste av salongen, og når skyggene trekker nærmere og det oppstår et visst ubehag, sukker han trett. En dag, når det blir for ubehagelig å sitte der, og man må rope høyt og taktfast mot en virkelighet som trekker stadig nærmere om de tingene man allerede vet, og som burde være virkelig, da vil ikke Tom Egeland orke mer, og han vil trekke seg tilbake til kabinen. Da vil denne gamle mann sette sin morfinsprøyte. Dette er godt, vil han si når han kjenner velbehaget gå gjennom kroppen. Jeg ville alltid det gode! Ikke fornærme noen, holde seg inne med, være enig i de ting der hvor det etablert enighet. Resten er mørke.
Og kanskje vil Roar Sørensen få kravle opp på den avgåtte herres trone og sitte der en liten stund mens skipet går ned. Man kan jo håpe. Ingen ønsker å skuffe en gammel mann. Ken Hansen og John Olav vil ikke forstå hva som skjer, og kommer til å løpe forvirret rundt mens de roper på en fraværende herre. Og først da vil Stian Landgaard reise seg og forsøke å kjempe seg ut, men øyeblikket er allerede omme, og skipet og alt som hører skipet til, kommer til å synke ned i bølgene, som så mange andre skip har forlist opp igjennom tiden. Man husker aldri et skips siste stunder, når elektristeten går og alle gjerninger er likeverdige i sin fåfenghet. Kun andre tider, da skipets lanterner skinte, huskes av de som bevitnet det.
RSS Feed
