Nå skal jeg snakke om noe veldig pinlig her. Kanskje det mest pinlige hittil. Vel, på denne siden har jeg ikke holdt mye tilbake. Det er bare visse detaljer innen mitt endelige sosiale selvmord som er reservert for en siste detonativ performance, men det er kanskje en annen sak.
Som man vet liker jeg som sperg å kategorisere ting. Jo mer interessante tingene er, jo mer bør de kategoriseres. Blant de mest interessante objektene er selvsagt kvinner. Jeg gjorde meg en analyse av dette bildet: cdn5-images.motherlessmedia.com/images/1ACD9C3.jpg
Til referanse. Bildet lastes ikke her, gitt at jeg må spare plass. Det er altså snakk om jentegruppen Girls Aloud, med et "Top" skilt bak dem. Som en ytterligere mirth fra gudene forekommer bildet på "Motherless." Ikke at jeg aktivt søkte det opp der. Jeg kom over det via en russisk søkemotor, når jeg uansett drev med de tingene som er som, eh, bensin for meg.
Jeg liker jo når kvinner forekommer i tospann eller grupper, for da kan man sammenligne dem, og det skaper ofte en behagende kontrast. Ulikt konvensjonell visdom tilsier, vil jeg si at utseende ofte betyr noe med tanke på personlighet og endog prinsipper og krefter i virksomhet. Å glane på kvinner kan derfor innebære dypeste filosofi. Her reiser det seg straks en interessant betraktning. Ville det ikke da ligge samme filosofiske mulighet i å glane på menn? Jo, forsåvidt gjør det nok det. Man kunne for eksempel glane på ungdomsskoleelver eller en militærtropp, men saken er jo at menn som prinsipp innebærer noen som søker å imposisjonere seg på deg, hovedsaklig, og det finner jeg støyende og forstyrrende. På motsatt hold representerer kvinner fruktbar grunn for alt som måtte befrukte dem, dermed denne behagende effekt som strekker seg dypere enn filosofien, og filosofien er ikke særlig dyp, ved ettertanke. Jeg vil si at en skinnende rødfarge på en rips er dypere enn all filosofi. Jeg nevner her ikke vitenskap, fordi jeg vil ikke sammenligne søppel med pene rips.
Det sier kanskje noe om hvor overfladisk jeg er, men jeg har ikke engang orket å lære meg navnet på alle i denne jentegruppen. Jeg forholder meg til alt på samme måte. Hyperfokuserer på noe, overser resten. På den måten kan man fange det essensielle, eventuelt gå glipp av alt sammen ...
Det sier seg selv at alle disse damene er smellvakre, det er sant. Jeg vil si at hun rødhåret, som heter Nicola, nærmest har det perfekte lolitapreg, noe som også har vist seg, eh, andre steder. Men det er ikke henne jeg fokuserer meg på. Legningsmessig fokuserer jeg umiddelbart på kvinnen som alfamessig står i midten, den nå avdøde Sarah Harding. Insidensielt var hun forhatt av de andre damene i bandet. Kvinne er kvinne verst, og de likte vel ikke hennes alfarolle og harde festing, oh well. Men kanskje er det noe annet de ikke likte også. For hva er det jeg merker? Jo, et visst maskulint preg. Ser du det? Det gjør jeg. Jeg er jo en ekstremt visuell person, og legger merke til ting innen kunst og kvinnene som går andre hus forbi. Det er både den høyreiste kroppsformen, det litt lange ansiktet, og måten håret hennes løveaktig rammer inn ansiktet. Og det har selvsagt en slående effekt på en som meg. Jeg er dypt fascinert av denne kvinnen, samtidig som jeg er villig til å overse selv den perfekte lolita. Den harde festingen burde kanskje også indikere noe maskulint. Utover det vil jeg si at jeg aner ingenting om personligheten til noen av dem, og at den antakelig ville forekommet meg horribel om jeg noensinne skulle bli utsatt for det. Jeg tuner jo ut når jeg hører intervjuer med disse jentene. Der sies ingenting interessant, til punktet at det er så uinteressant at det er interessant ikke å høre på det. Jeg må selvsagt tenke at Sarah Harding ville fått en bedre skjebne om hun under trussel av dødsstraff ble lenket til meg. Jeg er nemlig alt det hun trenger, interessant for evig og alltid. Hun visste det bare ikke.
Men joda. Jeg tenner som bare faen på denne dama, og det er lett å forstå hvorfor. Siden jeg har et feminint grunnvesen er maskuline kvinner tingen for meg. Unntaket er selvsagt hyperfemininitet i form av feer, men da er det snakk om så fruktbar grunn at du bare bades i det. Egentlig ville jeg funnet slike hyperfeminine personligheter irriterende, med den konstante pruning og regelfølging. Heller da, den harde festingen. Denne formen for min legning burde blitt gjort klar nok med den adonis-statuen jeg kjøpte til mine besteforeldre, avbildet andre steder på denne kanalen. Hva innebærer en slik maskulin kvinne? Det kan ikke engang være snakk om en judgeristisk form for struktur, som jeg har likt å tro. En kvinne som kan disiplinere meg inn i en form for virkende og funksjonibelt liv. Nei, det er her snakk om en rendyrket seksuell kraft, og denne kraften kan godt være kaotisk og perceiverisk. Hva det innebærer, vet ikke jeg. Vil jeg at hun skal råpule meg, eller jeg råpule henne? Sannelig om jeg vet. Men fra min side innebærer det nok et visst submissivt element. For å gjenta, regler fra judgerne er altså ved siden av saken. Det var bare snakk om en cope fra min side, en flukt fra min egentlige natur.
Og da må jeg gjøre meg følgende betraktning. Burde ikke dette tilsi at jeg bør knytte meg til feminiserte menn? Jeg har lite erfaring. Riktignok har enkelte menn det med å ville forsvare meg, for eksempel i form av en to meter høy svenske som holdt på å slå ihjel mitt søskenbarn, da denne grep tak i meg etter at jeg hadde kastet opp mellom puppene på bardama. Det er sin sak. De maskuline mennene liker eller hater meg (ofte det samme) men det tilsier ikke at jeg liker dem. Faktisk vil jeg si at jeg har problemer med de maskuline mennene. Se for deg en hårete type i snekkerbukse, bar overkropp, og med en oljete skiftnøkkel i hånden. Det blir for mye mas og gnål fra den kanten, og de vil ting jeg ikke vil, for eksempel å få meg engasjert i arbeidslivet. Så da må jeg tenke, burde ikke en femininisert mann være tingen for meg, i arketypisk form en slags filolin eller pianolærer, med langt hår og hippieskjorte? Man kan så undre. Det måtte i så fall være en form for amoralsk kraft, fordi jeg misliker sosialiserte og femininiserte venstretypuser sterkt, på samme måte som jeg misliker pudgy homser. Venstretypusene er tilsvarende spede og pudgy, har jeg merket. Nei, det måte være litt vekst der, litt intelligens og et langt ansikt.
Intelligente mennesker er ofte runde og med brede ansikter, har jeg merket. Det er spesielt sant når jeg har skaffet meg venner av INTP-typusen, for INTP-er ser ofte sånn ut. Men så er det bare det at de ikke interesserer meg overmåtelig. Rundheten og bredheten vitner om en livlig og kvikk energi, gitt uttrykk i et tilsvarende kjapt hode. Men jeg ønsker meg altså denne langlemetheten og det lange ansikt, innrammet i løvemanke, hos enten mann eller kvinne. Dette tror jeg innebærer en viss psykopati, R-seleksjon og amoral, som antakelig utgjør andre del av min legning. Ja, for jeg trenger noen som er intelligente, og som kan gjøre hva som helst ... som et slags speilbilde av den jeg er.
Og hvordan tiltrekker jeg meg dette? Hvordan kan jeg få Sarah Harding, eller en mannlig utgave interessert? Det jeg har å tilby er den mannlige form for Kassandra, en kaospøl ridd av demoner, og det er alt. Men da burde umoralen og den store følsomheten stilt overfor være nok. Jeg føler nemlig hvert støt og hvert hammerslag, til det fulle. Hva er det de sier? Den følsomme fascist. Jeg er bare motsatt. Jeg går ikke i uniform med jernkølle, jeg surrer rundt i fillete klær og med rotete hår, men ønsker meg det samme. Nedsparkede kropper i en bakgate. Det er bare det at jeg ser hvor erotisk dette er, der fascisten bare er en utøver. Og med meg må man være forsiktig, for hvis ikke vil raseriet vekkes. Men jeg står fortsatt til tilrådelighet. Bare det feminine eller maskuline blikk vil seg selv og ikke de andre, er det akkurat det jeg vil.
Som man vet liker jeg som sperg å kategorisere ting. Jo mer interessante tingene er, jo mer bør de kategoriseres. Blant de mest interessante objektene er selvsagt kvinner. Jeg gjorde meg en analyse av dette bildet: cdn5-images.motherlessmedia.com/images/1ACD9C3.jpg
Til referanse. Bildet lastes ikke her, gitt at jeg må spare plass. Det er altså snakk om jentegruppen Girls Aloud, med et "Top" skilt bak dem. Som en ytterligere mirth fra gudene forekommer bildet på "Motherless." Ikke at jeg aktivt søkte det opp der. Jeg kom over det via en russisk søkemotor, når jeg uansett drev med de tingene som er som, eh, bensin for meg.
Jeg liker jo når kvinner forekommer i tospann eller grupper, for da kan man sammenligne dem, og det skaper ofte en behagende kontrast. Ulikt konvensjonell visdom tilsier, vil jeg si at utseende ofte betyr noe med tanke på personlighet og endog prinsipper og krefter i virksomhet. Å glane på kvinner kan derfor innebære dypeste filosofi. Her reiser det seg straks en interessant betraktning. Ville det ikke da ligge samme filosofiske mulighet i å glane på menn? Jo, forsåvidt gjør det nok det. Man kunne for eksempel glane på ungdomsskoleelver eller en militærtropp, men saken er jo at menn som prinsipp innebærer noen som søker å imposisjonere seg på deg, hovedsaklig, og det finner jeg støyende og forstyrrende. På motsatt hold representerer kvinner fruktbar grunn for alt som måtte befrukte dem, dermed denne behagende effekt som strekker seg dypere enn filosofien, og filosofien er ikke særlig dyp, ved ettertanke. Jeg vil si at en skinnende rødfarge på en rips er dypere enn all filosofi. Jeg nevner her ikke vitenskap, fordi jeg vil ikke sammenligne søppel med pene rips.
Det sier kanskje noe om hvor overfladisk jeg er, men jeg har ikke engang orket å lære meg navnet på alle i denne jentegruppen. Jeg forholder meg til alt på samme måte. Hyperfokuserer på noe, overser resten. På den måten kan man fange det essensielle, eventuelt gå glipp av alt sammen ...
Det sier seg selv at alle disse damene er smellvakre, det er sant. Jeg vil si at hun rødhåret, som heter Nicola, nærmest har det perfekte lolitapreg, noe som også har vist seg, eh, andre steder. Men det er ikke henne jeg fokuserer meg på. Legningsmessig fokuserer jeg umiddelbart på kvinnen som alfamessig står i midten, den nå avdøde Sarah Harding. Insidensielt var hun forhatt av de andre damene i bandet. Kvinne er kvinne verst, og de likte vel ikke hennes alfarolle og harde festing, oh well. Men kanskje er det noe annet de ikke likte også. For hva er det jeg merker? Jo, et visst maskulint preg. Ser du det? Det gjør jeg. Jeg er jo en ekstremt visuell person, og legger merke til ting innen kunst og kvinnene som går andre hus forbi. Det er både den høyreiste kroppsformen, det litt lange ansiktet, og måten håret hennes løveaktig rammer inn ansiktet. Og det har selvsagt en slående effekt på en som meg. Jeg er dypt fascinert av denne kvinnen, samtidig som jeg er villig til å overse selv den perfekte lolita. Den harde festingen burde kanskje også indikere noe maskulint. Utover det vil jeg si at jeg aner ingenting om personligheten til noen av dem, og at den antakelig ville forekommet meg horribel om jeg noensinne skulle bli utsatt for det. Jeg tuner jo ut når jeg hører intervjuer med disse jentene. Der sies ingenting interessant, til punktet at det er så uinteressant at det er interessant ikke å høre på det. Jeg må selvsagt tenke at Sarah Harding ville fått en bedre skjebne om hun under trussel av dødsstraff ble lenket til meg. Jeg er nemlig alt det hun trenger, interessant for evig og alltid. Hun visste det bare ikke.
Men joda. Jeg tenner som bare faen på denne dama, og det er lett å forstå hvorfor. Siden jeg har et feminint grunnvesen er maskuline kvinner tingen for meg. Unntaket er selvsagt hyperfemininitet i form av feer, men da er det snakk om så fruktbar grunn at du bare bades i det. Egentlig ville jeg funnet slike hyperfeminine personligheter irriterende, med den konstante pruning og regelfølging. Heller da, den harde festingen. Denne formen for min legning burde blitt gjort klar nok med den adonis-statuen jeg kjøpte til mine besteforeldre, avbildet andre steder på denne kanalen. Hva innebærer en slik maskulin kvinne? Det kan ikke engang være snakk om en judgeristisk form for struktur, som jeg har likt å tro. En kvinne som kan disiplinere meg inn i en form for virkende og funksjonibelt liv. Nei, det er her snakk om en rendyrket seksuell kraft, og denne kraften kan godt være kaotisk og perceiverisk. Hva det innebærer, vet ikke jeg. Vil jeg at hun skal råpule meg, eller jeg råpule henne? Sannelig om jeg vet. Men fra min side innebærer det nok et visst submissivt element. For å gjenta, regler fra judgerne er altså ved siden av saken. Det var bare snakk om en cope fra min side, en flukt fra min egentlige natur.
Og da må jeg gjøre meg følgende betraktning. Burde ikke dette tilsi at jeg bør knytte meg til feminiserte menn? Jeg har lite erfaring. Riktignok har enkelte menn det med å ville forsvare meg, for eksempel i form av en to meter høy svenske som holdt på å slå ihjel mitt søskenbarn, da denne grep tak i meg etter at jeg hadde kastet opp mellom puppene på bardama. Det er sin sak. De maskuline mennene liker eller hater meg (ofte det samme) men det tilsier ikke at jeg liker dem. Faktisk vil jeg si at jeg har problemer med de maskuline mennene. Se for deg en hårete type i snekkerbukse, bar overkropp, og med en oljete skiftnøkkel i hånden. Det blir for mye mas og gnål fra den kanten, og de vil ting jeg ikke vil, for eksempel å få meg engasjert i arbeidslivet. Så da må jeg tenke, burde ikke en femininisert mann være tingen for meg, i arketypisk form en slags filolin eller pianolærer, med langt hår og hippieskjorte? Man kan så undre. Det måtte i så fall være en form for amoralsk kraft, fordi jeg misliker sosialiserte og femininiserte venstretypuser sterkt, på samme måte som jeg misliker pudgy homser. Venstretypusene er tilsvarende spede og pudgy, har jeg merket. Nei, det måte være litt vekst der, litt intelligens og et langt ansikt.
Intelligente mennesker er ofte runde og med brede ansikter, har jeg merket. Det er spesielt sant når jeg har skaffet meg venner av INTP-typusen, for INTP-er ser ofte sånn ut. Men så er det bare det at de ikke interesserer meg overmåtelig. Rundheten og bredheten vitner om en livlig og kvikk energi, gitt uttrykk i et tilsvarende kjapt hode. Men jeg ønsker meg altså denne langlemetheten og det lange ansikt, innrammet i løvemanke, hos enten mann eller kvinne. Dette tror jeg innebærer en viss psykopati, R-seleksjon og amoral, som antakelig utgjør andre del av min legning. Ja, for jeg trenger noen som er intelligente, og som kan gjøre hva som helst ... som et slags speilbilde av den jeg er.
Og hvordan tiltrekker jeg meg dette? Hvordan kan jeg få Sarah Harding, eller en mannlig utgave interessert? Det jeg har å tilby er den mannlige form for Kassandra, en kaospøl ridd av demoner, og det er alt. Men da burde umoralen og den store følsomheten stilt overfor være nok. Jeg føler nemlig hvert støt og hvert hammerslag, til det fulle. Hva er det de sier? Den følsomme fascist. Jeg er bare motsatt. Jeg går ikke i uniform med jernkølle, jeg surrer rundt i fillete klær og med rotete hår, men ønsker meg det samme. Nedsparkede kropper i en bakgate. Det er bare det at jeg ser hvor erotisk dette er, der fascisten bare er en utøver. Og med meg må man være forsiktig, for hvis ikke vil raseriet vekkes. Men jeg står fortsatt til tilrådelighet. Bare det feminine eller maskuline blikk vil seg selv og ikke de andre, er det akkurat det jeg vil.
RSS Feed
