Jeg har det med å falle i meg selv. Den minste forandring/stimulanse gjør at jeg faller inn i den uhellige tosomhet av paranoia og passivitet. Denne gangen har jeg snudd på døgnet (kan bare snu det tilbake) og har nye tilløp til paranoia. Dette begynte først da jeg flyttet fra Trondheim by. Mindre stimulanse og mer tid for meg selv medførte at disse trekkene kom frem. Ironien er at stimulanse nå virker i motsatt hensikt, fordi jeg blir syk av det som kan kurere meg når det kommer i altfor små doser. Dessuten er stimulansen man får her mindre i henhold til min natur (med tanke på miljø og mennesker). En annen tanke er at ting ikke akkurat var på stell i Trondheim heller. Det er en endeløs kalibrering av noe som, historisk sett, ikke kunne bære. Fordelen nå er at jeg får det til å bære, i lengden.
Tenkte å kravle tilbake i sengen og starte dagen pånytt i morgen, men først tenkte jeg å snakke om min magiske tankegang. Saken er at jeg illegger små tekstutdrag tilnærmet profetisk kraft. Det er visse sanger, la oss kalle dem "Narcotic" og "Gorillaz" som nærmest beskriver livet mitt. Det er en ting. En annen ting er at jeg en gang laget en profeti for meg selv i min første journal. Den lyder som følger, iallfall i sin konklusjon:
"Og kan jeg ikke nå, kan jeg aldri mer, da venter leiet i lyngen, hvor skyggene skal danse meg inn i glemselen."
Jeg visste det allerede den gangen, hva som skulle skje. Her er et konkret utslag: Saken er at jeg har lekt med tanken på å kjøpe meg en prosjektor til 6000 kroner. Den skal visstnok kunne lage et 120 tommers bilde med en lysstyrke på 500 lumen. Men hvor bra er egentlig det, med tanke på mine tilbøyeligheter? Jeg har jo fått denne fascinasjonen for multimedia, men det blir for mye av det. En annen ting er at jeg ikke greier å motivere meg til å dra ut på teltturer, nå som jeg ikke har noe alkohol til å holde meg med selskap. En prosjektor i teltet ville kunne gitt en slik motivasjon.
Et annet bilde kom frem, som jeg skrev i et eget notat:
"En mann har en tårnende gudinneskikkelse på veggen via prosjektor. Kneler og strekker seg ut for å ta på henne. Hun blir borte ved berøring. Bare smilet hennes flikker over.
Så det jeg tenker er at jeg må gjøre mitt for å omgå denne profetien. Kanskje heller bruke pengene på survivalisme. Jeg har sett meg ut en bra jakke, som eksempel. Men atter faller jeg på dette. Hvilken forskjell gjør det, med mindre jeg kan få noe til å bære frukt. Alt jeg har gjort frem til nå har vært fullstendig uten frukt. Det blir bare denne endeløse kalibreringen av det som uansett ikke kunne bære.
Men ja. Unngå profetien. Kunne og gjøre. Profetien sier at dette er alternativet:
"Før det skal jeg få deg til å tro på mitt raseri. Alle de mord jeg kunne begått, for jeg er fremfor alt en kriger, den kraften skal jeg nå vende mot deg. Jeg skal få deg til å krype sammen, til å frykte!"
I tilfelle angivere kan jeg ikke si ting så presist som jeg ønsker. Men få dem til å tro på det, det er saken.
Da må jeg legge til side paranoia, passivitet og skyggekvinnen, for nå, og se om jeg kan lykkes. I morgen er en ny dag.
For å avslutte, som enhver god profeti har denne sin egen kryptikk:
"Jeg er ikke den mannen jeg var, stygg, kvestet, sveklete, men dette er grunnen til jeg kravler ut av mitt hull, det er derfor jeg velger å leve."
Ikke lenger, nei ...
Tenkte å kravle tilbake i sengen og starte dagen pånytt i morgen, men først tenkte jeg å snakke om min magiske tankegang. Saken er at jeg illegger små tekstutdrag tilnærmet profetisk kraft. Det er visse sanger, la oss kalle dem "Narcotic" og "Gorillaz" som nærmest beskriver livet mitt. Det er en ting. En annen ting er at jeg en gang laget en profeti for meg selv i min første journal. Den lyder som følger, iallfall i sin konklusjon:
"Og kan jeg ikke nå, kan jeg aldri mer, da venter leiet i lyngen, hvor skyggene skal danse meg inn i glemselen."
Jeg visste det allerede den gangen, hva som skulle skje. Her er et konkret utslag: Saken er at jeg har lekt med tanken på å kjøpe meg en prosjektor til 6000 kroner. Den skal visstnok kunne lage et 120 tommers bilde med en lysstyrke på 500 lumen. Men hvor bra er egentlig det, med tanke på mine tilbøyeligheter? Jeg har jo fått denne fascinasjonen for multimedia, men det blir for mye av det. En annen ting er at jeg ikke greier å motivere meg til å dra ut på teltturer, nå som jeg ikke har noe alkohol til å holde meg med selskap. En prosjektor i teltet ville kunne gitt en slik motivasjon.
Et annet bilde kom frem, som jeg skrev i et eget notat:
"En mann har en tårnende gudinneskikkelse på veggen via prosjektor. Kneler og strekker seg ut for å ta på henne. Hun blir borte ved berøring. Bare smilet hennes flikker over.
Så det jeg tenker er at jeg må gjøre mitt for å omgå denne profetien. Kanskje heller bruke pengene på survivalisme. Jeg har sett meg ut en bra jakke, som eksempel. Men atter faller jeg på dette. Hvilken forskjell gjør det, med mindre jeg kan få noe til å bære frukt. Alt jeg har gjort frem til nå har vært fullstendig uten frukt. Det blir bare denne endeløse kalibreringen av det som uansett ikke kunne bære.
Men ja. Unngå profetien. Kunne og gjøre. Profetien sier at dette er alternativet:
"Før det skal jeg få deg til å tro på mitt raseri. Alle de mord jeg kunne begått, for jeg er fremfor alt en kriger, den kraften skal jeg nå vende mot deg. Jeg skal få deg til å krype sammen, til å frykte!"
I tilfelle angivere kan jeg ikke si ting så presist som jeg ønsker. Men få dem til å tro på det, det er saken.
Da må jeg legge til side paranoia, passivitet og skyggekvinnen, for nå, og se om jeg kan lykkes. I morgen er en ny dag.
For å avslutte, som enhver god profeti har denne sin egen kryptikk:
"Jeg er ikke den mannen jeg var, stygg, kvestet, sveklete, men dette er grunnen til jeg kravler ut av mitt hull, det er derfor jeg velger å leve."
Ikke lenger, nei ...
RSS Feed
