*NB! Denne teksten er markert som parodi, er en parodi og et kunstnerisk uttrykk som har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Politioverbetjenten fnøs irritert ut nesen. Kollegaene hans var i ferd med å gjennomføre nok et upassende stunt. Rundt et halvt dusin av dem lå strødd rundt på parkeringsplassen blant alle patruljebilene. Med stive kropper og ansiktene mot asfalten "planket" de. Han trodde fenomenet hadde gått av moten en gang på tidlig 2000-tall og ble nødt til å stramme dem skikkelig opp, denne gangen. Derfor skjøt han nå ut brystkassen og strenet hurtig i deres retning. Politiets renommé og omdømme stod på spill.
Da han kom nærmere, så han hvordan de virkelig hadde gjort seg umaken verdt med spøken. Fortsatt lå kollegaene dørgende stille, og fra hodene deres rant det noe som så ut til å være bringebærsaft. En skygge krøp hurtig over billakken. Han ...
Stikkflammen forlot venstre øyenhuling og sendte kropp til asfalt lik en overfylt sekk potet. Bortsett fra hodet. Det spratt livaktig mot det harde underlaget både en og to ganger. En fot overtok synsfeltet til det gjenværende øyet, nå fylt med en glassaktig tomhet. Uniformsluen skygget for resten, nesten som en russelue, hadde politimannen bare vært russ.
Tranås skrittet over liket. I neven holdt han sin vante Ruger Blackhawk, med et løp lengre enn penis i erigert tilstand. Det irriterte ham. Og plaget ham. Og trøstet ham, sidet det fikk jobben gjort. Han var faktisk fylt med flere følelser på en gang, noe som virket forvirrende. Noen kjøtere bjeffet hodet av seg i en patruljebil. Bakluken skled opp, og noen kjappe skudd, utført med hanen kontinuerlig spent over en roterende tønne, fikk bukt med ulevenet. Tønnen fortsatte å rotere, og våpenet fortsatte å drønne, selv etter at pistringen hadde tatt kvelden. Men nå var det dag. Hans dag.
Fra patruljebilen skimter jeg en blond hestehale. Jeg røsker opp døren og griper fatt i den nevnte hestehale, som rett nok ikke tilhører en hest, men en politikvinne. Hun løfter hendene avvergende for ansiktet og setter i et vræl.
"Ikke skad meg! Vær så snill!"
"Hold kjeft, hore."
"Ikke skad meg!"
"Hold kjeft, hore."
"Mamma!"
"Hold kjeft, hore."
Jeg slenger henne mot murveggen på Steinkjer politistasjon, griper fatt i lårene og presser hardt, så lår og dinglende føtter løftes til værs. Neven røsker opp underdelen av buksen uten at det behøves å kneppes opp, for så hardt røsker jeg. Uten at jeg ser må dametrusen ha fulgt med. Hun er iallfall blottlagt. Jeg presser det fortsatt rykende revolverløpet direkte opp kjønnet hennes. Observerer hvordan øyeneplene hennes ruller tilbake, hører hvordan hun gurgler.
"Uhhnnnnn!"
Det går opp for meg at hun nyter det. Iallfall har inntrengningen den innvirkning, om ikke situasjonen har det, hva enn for slags situasjon dette er. Bryr jeg meg? Nei. Revolverløpet beveger seg taktfast. Langsomt først, så hurtigere og hurtigere.
"Skrik for meg, hore," hvisker jeg.
Nei! Du er en syk drittsekk! Dra til helvete!" hveser hun.
Jeg slikker meg om leppene. "Skrik for meg, hore. Skrik!"
Revolverløpet støtes frem og tilbake i kjønnet hennes, som et slags spyd.
"Ah!" erklærer hun.
"Mer! Høyere!" Hånden min går frenetisk, som en mongos hånd over en sykkelpumpe. Ansiktet hennes fortrekker seg i smerte, og hun skriker. Lyden skingrer mot trommehinnene og får det allerede brusende trykket der inne til å forløse seg. Jeg slipper hest, kvinne og kvinneuvesen fra meg, røsker opp gylfen og sender ejakulasjonsstrålen mot den harde steinveggen. Hun ligger i fosterstilling med hånden for underlivet, mens jeg stønnende forsetter å gjøre fra meg. Fordi jeg har vært helt fra meg. Lange, hvite klatter dekker snart den røde mursteinen.
Jeg zipper opp glidelåsen, vender om på meg og går. Etterhvert blir jeg klar over at jeg sitter på et bilpanser. I hånden har jeg en MP-5. Jeg må ha fått den fra bagasjerommet til en av patruljebilene. Hvor politikvinnen er, aner jeg ikke. Hun er iallfall ikke der hun var, og må ha kravlet bort. I det fjerne ser jeg solen. Stiger den? Synker den? Sannelig om jeg vet. Men solen vingler og svimler for synsfeltet. Jeg ser at den er like ujevn som meg. Like udefinerbar som meg. Slik en mann er, slik ser han, selv når han ser på det som skulle vært den høyeste Gud.
Har jeg gjort nok? Manifestet er skrevet og utgitt. I dette tilfelle er det snakk om 3023 sider som er sendt ut til 1024 epost-adresser, inkludert hovedkvarteret til Wagner-gruppen.
Nordens demring - et manifest i tre deler
- Hvorfor de vaksinerte må avlives
- Hvorfor kongedømme er eneste løsning
- Hvorfor, hvorfra og når jeg ble en kunstner som måtte gjøre min plikt
Det er underlig med nordmenn. Selv nå antar de nok at det de har hørt har vært fyrverki. Ingen instinkter igjen, ser du. I det fjerne hører jeg politisirener, men jeg vet at det er en stund til at de vil gjøre sitt nærvær kjent. Norsk politi er jo legendarisk for sin feighet. Tankefullt lar jeg ladearmen til maskinpistolen gli frem og tilbake. Jeg har sikret meg noen magasiner. Våpenet er bygget akkurat som den AG-3 jeg ble kjent med i militæret, og er derfor meget kjent. Et mye bedre våpen enn revolveren, som strengt tatt er en avlegs form for teknologi. Den har jeg nå mistet i et kvinnekjønn. Ser du? Liv følger lære, og jeg kan tenke dynamisk.
Jeg kan likesågodt forsikre meg, så jeg begir meg til nærmeste utsalgssted. En butikk? En kiosk? Det er ikke så viktig lenger. Jeg åpner døren, flytter på skyggen som dekker for terskelen, og går inn.
"HALLAI KAINN JAI HJALPA DAI MED NÅE?"
Maskinpistolsalven fjerner stemmen. Iallfall rives opphavsmannen ned, med inngangshull fra hals til underliv, og med armene og bena spredt på vinylgulvet, litt som på en sovende baby, denne gangen med tyrkisk svart hår. Det vil gjøre det lettere å vaske opp, tenker jeg irritert, og vemmes over at jobben nå gjøres lettere for den filipinske damen som antakelig arbeider her. Og der. Hun arbeider faktisk alle steder, og det er jo det som er problemet. Viftende med våpenet får jeg samlet alle som befant seg i butikken i et hjørne. Kvinner løfter hendene til sine ansikter, og menn går med sammenslunke skuldre. De har ikke anerkjent meg, for det kan de aldri, men de kan anerkjenne trusselen i mine never.
"Nå, si meg og si meg ærlig," sier jeg og smiler. "Hvem av dere er det som er vaksinert?"
Langt der borte, bak meg, alt mens fingeren krøkes om avtrekkeren, kan jeg mer enn ane bokstavene i et brennende skrift fortette seg og med det gjøre sitt inntog i verden, aldri til å benektes, aldri kan det fornektes. Strømmen av kuler legger vekt til mine ord.
*NB! Som sagt, dette er et kunstnerisk uttrykk. Slapp av.
Politioverbetjenten fnøs irritert ut nesen. Kollegaene hans var i ferd med å gjennomføre nok et upassende stunt. Rundt et halvt dusin av dem lå strødd rundt på parkeringsplassen blant alle patruljebilene. Med stive kropper og ansiktene mot asfalten "planket" de. Han trodde fenomenet hadde gått av moten en gang på tidlig 2000-tall og ble nødt til å stramme dem skikkelig opp, denne gangen. Derfor skjøt han nå ut brystkassen og strenet hurtig i deres retning. Politiets renommé og omdømme stod på spill.
Da han kom nærmere, så han hvordan de virkelig hadde gjort seg umaken verdt med spøken. Fortsatt lå kollegaene dørgende stille, og fra hodene deres rant det noe som så ut til å være bringebærsaft. En skygge krøp hurtig over billakken. Han ...
Stikkflammen forlot venstre øyenhuling og sendte kropp til asfalt lik en overfylt sekk potet. Bortsett fra hodet. Det spratt livaktig mot det harde underlaget både en og to ganger. En fot overtok synsfeltet til det gjenværende øyet, nå fylt med en glassaktig tomhet. Uniformsluen skygget for resten, nesten som en russelue, hadde politimannen bare vært russ.
Tranås skrittet over liket. I neven holdt han sin vante Ruger Blackhawk, med et løp lengre enn penis i erigert tilstand. Det irriterte ham. Og plaget ham. Og trøstet ham, sidet det fikk jobben gjort. Han var faktisk fylt med flere følelser på en gang, noe som virket forvirrende. Noen kjøtere bjeffet hodet av seg i en patruljebil. Bakluken skled opp, og noen kjappe skudd, utført med hanen kontinuerlig spent over en roterende tønne, fikk bukt med ulevenet. Tønnen fortsatte å rotere, og våpenet fortsatte å drønne, selv etter at pistringen hadde tatt kvelden. Men nå var det dag. Hans dag.
Fra patruljebilen skimter jeg en blond hestehale. Jeg røsker opp døren og griper fatt i den nevnte hestehale, som rett nok ikke tilhører en hest, men en politikvinne. Hun løfter hendene avvergende for ansiktet og setter i et vræl.
"Ikke skad meg! Vær så snill!"
"Hold kjeft, hore."
"Ikke skad meg!"
"Hold kjeft, hore."
"Mamma!"
"Hold kjeft, hore."
Jeg slenger henne mot murveggen på Steinkjer politistasjon, griper fatt i lårene og presser hardt, så lår og dinglende føtter løftes til værs. Neven røsker opp underdelen av buksen uten at det behøves å kneppes opp, for så hardt røsker jeg. Uten at jeg ser må dametrusen ha fulgt med. Hun er iallfall blottlagt. Jeg presser det fortsatt rykende revolverløpet direkte opp kjønnet hennes. Observerer hvordan øyeneplene hennes ruller tilbake, hører hvordan hun gurgler.
"Uhhnnnnn!"
Det går opp for meg at hun nyter det. Iallfall har inntrengningen den innvirkning, om ikke situasjonen har det, hva enn for slags situasjon dette er. Bryr jeg meg? Nei. Revolverløpet beveger seg taktfast. Langsomt først, så hurtigere og hurtigere.
"Skrik for meg, hore," hvisker jeg.
Nei! Du er en syk drittsekk! Dra til helvete!" hveser hun.
Jeg slikker meg om leppene. "Skrik for meg, hore. Skrik!"
Revolverløpet støtes frem og tilbake i kjønnet hennes, som et slags spyd.
"Ah!" erklærer hun.
"Mer! Høyere!" Hånden min går frenetisk, som en mongos hånd over en sykkelpumpe. Ansiktet hennes fortrekker seg i smerte, og hun skriker. Lyden skingrer mot trommehinnene og får det allerede brusende trykket der inne til å forløse seg. Jeg slipper hest, kvinne og kvinneuvesen fra meg, røsker opp gylfen og sender ejakulasjonsstrålen mot den harde steinveggen. Hun ligger i fosterstilling med hånden for underlivet, mens jeg stønnende forsetter å gjøre fra meg. Fordi jeg har vært helt fra meg. Lange, hvite klatter dekker snart den røde mursteinen.
Jeg zipper opp glidelåsen, vender om på meg og går. Etterhvert blir jeg klar over at jeg sitter på et bilpanser. I hånden har jeg en MP-5. Jeg må ha fått den fra bagasjerommet til en av patruljebilene. Hvor politikvinnen er, aner jeg ikke. Hun er iallfall ikke der hun var, og må ha kravlet bort. I det fjerne ser jeg solen. Stiger den? Synker den? Sannelig om jeg vet. Men solen vingler og svimler for synsfeltet. Jeg ser at den er like ujevn som meg. Like udefinerbar som meg. Slik en mann er, slik ser han, selv når han ser på det som skulle vært den høyeste Gud.
Har jeg gjort nok? Manifestet er skrevet og utgitt. I dette tilfelle er det snakk om 3023 sider som er sendt ut til 1024 epost-adresser, inkludert hovedkvarteret til Wagner-gruppen.
Nordens demring - et manifest i tre deler
- Hvorfor de vaksinerte må avlives
- Hvorfor kongedømme er eneste løsning
- Hvorfor, hvorfra og når jeg ble en kunstner som måtte gjøre min plikt
Det er underlig med nordmenn. Selv nå antar de nok at det de har hørt har vært fyrverki. Ingen instinkter igjen, ser du. I det fjerne hører jeg politisirener, men jeg vet at det er en stund til at de vil gjøre sitt nærvær kjent. Norsk politi er jo legendarisk for sin feighet. Tankefullt lar jeg ladearmen til maskinpistolen gli frem og tilbake. Jeg har sikret meg noen magasiner. Våpenet er bygget akkurat som den AG-3 jeg ble kjent med i militæret, og er derfor meget kjent. Et mye bedre våpen enn revolveren, som strengt tatt er en avlegs form for teknologi. Den har jeg nå mistet i et kvinnekjønn. Ser du? Liv følger lære, og jeg kan tenke dynamisk.
Jeg kan likesågodt forsikre meg, så jeg begir meg til nærmeste utsalgssted. En butikk? En kiosk? Det er ikke så viktig lenger. Jeg åpner døren, flytter på skyggen som dekker for terskelen, og går inn.
"HALLAI KAINN JAI HJALPA DAI MED NÅE?"
Maskinpistolsalven fjerner stemmen. Iallfall rives opphavsmannen ned, med inngangshull fra hals til underliv, og med armene og bena spredt på vinylgulvet, litt som på en sovende baby, denne gangen med tyrkisk svart hår. Det vil gjøre det lettere å vaske opp, tenker jeg irritert, og vemmes over at jobben nå gjøres lettere for den filipinske damen som antakelig arbeider her. Og der. Hun arbeider faktisk alle steder, og det er jo det som er problemet. Viftende med våpenet får jeg samlet alle som befant seg i butikken i et hjørne. Kvinner løfter hendene til sine ansikter, og menn går med sammenslunke skuldre. De har ikke anerkjent meg, for det kan de aldri, men de kan anerkjenne trusselen i mine never.
"Nå, si meg og si meg ærlig," sier jeg og smiler. "Hvem av dere er det som er vaksinert?"
Langt der borte, bak meg, alt mens fingeren krøkes om avtrekkeren, kan jeg mer enn ane bokstavene i et brennende skrift fortette seg og med det gjøre sitt inntog i verden, aldri til å benektes, aldri kan det fornektes. Strømmen av kuler legger vekt til mine ord.
*NB! Som sagt, dette er et kunstnerisk uttrykk. Slapp av.
RSS Feed
