Jeg har kommet hjem fra en lengre reise, (da jeg begynte å skrive teksten) etter ved en tilfeldighet ha snakket med min stemor. Hun tilbød meg husvære, noe jeg ikke sa nei til. Slik det var disponerer hun bolig både på Storelvdal og Rumle-elven. Saken er at jeg under sannsynlighet trenger å komme meg vekk fra Trøndelag. Skal skrive om rasjonalet for dette en gang senere.
Har fått sett og gjort mye, og truffet en rekke mennesker. Det er forsåvidt hardt for en shut-in som meg. Måtte kompensere da jeg kom hjem. Det gjorde jeg med den sedvanlige outspacingen og alkoholen. Det har jeg kommet meg fra nå, men ting tar tid. Av den grunn er jeg også sen om å forholde meg til forespørsler og forpliktelser. Fikk forsåvidt et tilfelle av alvorlig helseangst da jeg observerte noen legge fra seg grillklypa i gjørmete gress, for siden å miste et fat tomater i gjørmete gress. Da er det like før hjernen min blir oppspist av larver, ikke sant. Har heldigvis tatt en av mine siste doser ivermectin nå, som jeg bruker mot noe annet. Det tar seg av det meste, men ikke bendelorm, noe som er sjeldent i Norge. Må bestille mer av dette, men det med innebefatter visse problemer. Er andre små, tilsvarende hendelser som vekker min uro, men jeg kan ikke la meg dominere av det.
Vel, nå i ettertid mens jeg skriver dette, for denne teksten ble til over lang tid, gitt min lammelse, er jeg preget av sterk dysforia. Magen kjennes kriblende, så jeg sikker på at jeg har orm. Rasjonelt sett vet jeg at dette sannsynligvis ikke er tilfelle, men mitt sinn er ekstremt mottakelig for impresjoner og egenpålagte illusjoner, antakelig i protest mot andre, underliggende problemer. Den indre disharmoni uttrykkes kun som symptom. Hva denne indre disharmonien egentlig består i denne gangen, vet jeg ikke. På reisen brukte jeg vel antakelig opp siste rest av psykisk overskudd og psykisk kraft. Disharmonien er så stor at min egen kropp kjennes som en uakseptabel fiende. Jeg kan si dette: I direkte motsetning til konvensjonell visdom har jeg lært at følelsene, tankene og meningene til andre mennesker er ugyldige, gitt den realitet man kjenner på sin egen kropp. Jeg er nemlig ikke som dem, verken fysisk eller åndelig. Fornektelsen av min tilstand, i forsøket på å være som eller aksepteres av dem, skaper ødeleggelse.
Jeg ønsker ikke å vekke gudenes vrede, og jeg sier dette uten arroganse, men ved å møte min forlengede familie på farssiden, blir det atter meget klart for meg at jeg er langt mer intelligent enn dem, noe som ikke skal mye til. De opererer med det jeg kaller lineær-logikk, og en enkel en som sådan. En annet bilde jeg kan bruke er at de opererer med et eneste radiobånd, selvsagt infusert med statspropaganda og alt av modernitetens onder. Mine søsken på farssiden har et langt bedre utseende enn meg, det skal de ha. Intelligensen har jeg følgelig fra min mor. Schopenhauer mener da også at et barn arver sin fars karakter og sin mors intelligens. For enkelt, antakelig, men det kan være noe i et slikt utsagn, noe jeg skal komme tilbake til. Men jeg opererer på et annet nivå, noe som i denne Kali Yugas onde tid utgjør en straff i seg selv. Jo mer intelligent du er i disse dager, jo mer blir du straffet. Jeg har en politibror som presterte å si til meg noe som: "Hvorfor skulle du bry deg om ting som kommer til å skje bortenfor din levetid?" Why, indeed? Som Dutton er inne på, idealisme fordrer en viss grad av intelligens, men i dette tilfelle vet jeg at intelligensen ikke er så dørgende bunnlav. Det blir følgelig snakk om en form for svik. Ikke for det, jeg greier ikke å holde munn når folk kommer med de verste former for statspropaganda. Siden min far var borte, ble det ingen uling, og boomer-sjåvinismen jeg opplevde som ung ble holdt til et minimum. Fellesnevneren i en lang vrede var altså alltid ham.
Det var forsåvidt interessant å se et hus med veggene fulle av henholdsvis masker og kniver. Dette er på mange måter narsissismens kjerne. Masken fordi man ikke har noe genuint indre liv, og knivene fordi man har en vilje til å skade. Min tanke er at folk ikke kan hjelpe for å gi uttrykk for seg selv på slike symbolske måter, også i form av klesdrakt og sine uttalelser. Det får meg til å tenke på hva som egentlig kjennetegner meg? Antakelig det at jeg går rundt i 20 år gamle skjorter og har bustete hår. Dette er uttrykk for det hat jeg har mot meg selv og livet. Min far hadde også et prangende elefanthode med svært kvasse og morbide trekk. Jeg greier ikke å uttrykke det bedre. Da jeg var barn tegnet han mye for meg mens han fortalte historier. Alle tegningene var av krigere, våpner og monstere. For å skape et slags generisk bilde, en goblin med spisse ører som sitter på en frådende ulv og holder et takke sverd, kommer i hu. Krigs og voldsforherligelsen, og de kvasse, prangende trekk som hører med var på en måte hans genuine uttrykk. I henhold til motsetningens lov var han selvsagt kristen. Han var egentlig den minst kristne person jeg vet om. Sånn er det som oftest med kristne. De er styggelige villdyr alle som en, med en svært slett natur.
Av detaljer kan jeg fortelle at han lærte meg nærstridsteknikker i en alder av fem, og at han betalte folk for å maskere seg (der har man maskene igjen) og bryte seg inn i huset, bare for å skremme meg. Og det var ikke det verste som pågikk, fordi vi, altså far og sønn, måtte også maskere oss, bryte oss inn i vårt eget hus og på lekevis holde hans kvinne som gissel, mens hun skjelvende forsøkte å ringe politiet og fikk ledningen trukket ut, med min far som latet som han skar over ledningen etterpå foran oss. Jeg måtte kontrollere henne med min lekepistol mens han plyndret huset. Så lurer man på hvorfor jeg er litt rar. Vel, denslags ser jeg bare på som karakterbyggende og en kilde til kreativitet. Det er andre ting jeg har problemer med.
Han hadde også bilder av åndelig art på veggene, bilder jeg likte. En kompis jeg en gang hadde observerte meg en gang på avstand, og så at jeg tankefullt gransket noen statuer i Trondheim by. Dette mens jeg ventet på bussen. Slik var også min far. Han kunne gå der og granske ting, og hadde huset smekkfult med litteratur. Vel, nå med tiden ble hans litteratur mindre og mindre interessant, merket jeg, men slik er det. Min far var rett og slett en kunsttypus, og dette har jeg arvet. Vi var begge typen for den lave form for tenkning og kunst. Den lave form for Odin, om du vil. Jeg har nok arvet kunstnerskapet og sansen for det morbid esoteriske fra min far.
Så er jeg langt mer intelligent enn ham, til punktet at jeg tankemessig sett løper sirkler rundt min far. Litt underlig, siden min farsside er middelklasse, og min morsside er arbeiderklasse (i røffe trekk) Intelligensen har jeg arvet fra min mor. Hun har en formidabel intelligens, vil jeg si, men en akutt mangel på visdom og karakter, og dette kan jeg si selv om og på tross av at hun er en kvinne. Mange av de gapende huller i mitt liv skyldes nok henne. Jeg kom forsåvidt over noen skrifter der jeg direkte kunne bivåne det intellektuelle nivået til min far. Jeg kom også over noe meget interessant. På det tidspunkt da jeg var bibliotekssjef, altså en 7-8 år etter vårt brudd, uttalte han at han "møtte meg av og til." En direkte løgn, nødvendiggjort av narsissisme. Ingen sannferdighet der i gården. Det var også siste gang jeg ble omtalt på noen måte. På motsatt hold har jeg en patologisk sannferdighet. Kanskje skyldes det asperger. Denne sannferdigheten gjør meg også diametralt motsatt alignert, politisk og verdimessig sett. Vel, enkelte på min morsside har sindige meninger med. Asperger er kan hende ikke det ene nøkkelpunkt til forstand, det er nok en cope. Videre vil jeg si at jeg nå har forstått sammenhenger, uhyrlige sammenhenger, om hvordan umoral, forbrytelser og mitt liv henger sammen, med et forvandlet immunforsvar og den avsvidde hjerne som fulgte. På mange vis kunne og burde jeg vært en annen mann. Nå er det eneste jeg har friheten og min røde pille, begge ervervet under ekstrem lidelse.
Jeg møtte forsåvidt to av mine fjerne slektninger, nemlig Elize Beila og hennes bror, som jeg aldri har møtt ... før jeg møtte ham. Begge er fanatiske vaksinemotstandere, nesten like fanatiske som meg (jeg er den mest fanatiske vaksinemotstanderen i landet). Det krevdes bare noen få sekunder samtale med dem begge for å se at de elsket meg. Vel, Beila likte meg jo fra før av, vet jeg. Vi antistatlige må holde sammen. Beila, som spanderte middag, fortalte meg mange interessante ting. Blant annet er vår begges favorittlolita, også en fjern slektning, både skrivende og uvaksinert. I en perfekt verden hadde jeg kunnet gifte meg med henne, med Beilas velsignelse. Det er godt å høre at små remnanter av nordisk skjønnhet ikke er forgiftet av den totale ondskapen. Den manglende vaksinestatusen var til og med på lolitaens egen volisjon. Det blir bare ikke bedre. På motsatt hold måtte Beila trygle en annen søsterlig kvinne, på sine knær, om ikke å gjøre det. Uten suksess. Den siste søsteren hadde knallrødt hår, var svært vakker, og døde brutalt da hun var 24. Han, altså hennes bror, likte meg som sagt, noe som er bra. Han lysnet opp da jeg antydet at jeg skulle søke meg opp mot området. Kanskje finner jeg en nyttig alliert der? Av annet interessant hun fortalte meg, er at den fortrykkelse jeg har opplevd på vår side av familien, ikke er et nytt fenomen. Hun hadde nemlig opplevd det samme en generasjon tidligere, da faderlig opphav og dennes bror som sagt underkuet hennes rettmessige vitnesbyrd. Å erkjenne at min familie er preget av nok et onde, lagt på alt det andre, er rett og slett sjokkerende. I konklusjonen av vår samtale kom vi frem til at både jeg og henne var blitt tvunget til realisme via prøvelser. Hun mente å hevde at hun hadde vært ultra-realist fra dag en av, grunnet den ondskap hun ble født inn i. Jeg tror henne.
Da kommer vi til et interessant punkt. Beila sa innledningsvis da jeg møtte henne at å være vaksinemotstander bare var et spørsmål om enkel tenkning og enkel logikk. Hun ble forsåvidt glad da jeg selv fortalte at min fars død nok skyldtes vaksinene, sånt kan man ellers ikke fortelle noen. Jeg har jo lenge rast mot enkelte av mine venner, som har nektet å ta avstand fra vaksinene. Hvorfor er det slik? Det finnes flere logiske muligheter. Det menneskelige ego vil fremfor alt nekte for å ha tatt feil eller å ha blitt lurt, spesielt satt overfor de man mener seg intellektuelt overlegen, noe INTJer gjerne mener, vet jeg, spesielt satt i sammenligning med følekvinner. Mark Twains sitat kommer i hu. Det er lettere å lure folk enn å overbevise dem om at man har blitt lurt. En annen fortolkningsmodell er rett og slett deler av blå pille i sin kost, på en måte som gjør at man aksepterer samfunnsstandarden og behagelige løgner. Men jeg tror det er noe annet der. For både jeg og Beila har som sagt blitt tvunget til beinhard realisme gjennom vår livsopplevelse. Det har ikke nødvendigvis andre.
Jeg har lenge ment at man nesten aldri skal stole på noen, med mindre det er snakk om en nær venn med bevist lojalitet, eller en godartet slektning. La oss si at man levde i en naturtilstand, la oss si Skottland på 1600-tallet. Hvis man så noen ukjente skikkelser nede i dalføret, kunne man være sikkert på at de var fiender. Man vet altså ikke hvem de er, bare at de er fiender. Dette gjenspeiler det Duttonske paradigme, hvor vesten er i ferd med å fragmenteres til den tribalisme man hadde i sen middelalder, nærmest. I en naturtilstand er det inngrupper og utgrupper, og dette vet et naturlig menneske på instinkt. Men så har de fleste mennesker blitt tamdyr. Reven i skogen vet at den må vokte seg. Det vet ikke en temmet rev, som lever med mennesker. Dermed har man mistet evnen til å forstå at når noen kommer og forteller deg noe, og denne noen ikke er en nær venn og en slektning, så er dette, ja, en fiende. Dermed vaksinerer man seg. Fordi man er et tamdyr og ikke evner å gjenkjenne at noen vil seg vondt, slik man gjør i naturen. Jeg og Beila kom til vår realisme, ja, men ble kvestet på kjøpet. Resultatet viser seg da også. Vi er begge barnløse. Jeg må dog nå åpne for muligheten at visse av mine venner ikke er falske, de vet bare ikke bedre. For å si det med Vorenus: "I can only speak of what I know." Vedkommende er kan hende ærlig i at man ikke ser det jeg ser, nettopp på grunn av at man er et tamdyr med et underutviklet register i så måte.
Av annet å melde. Nede i Rumle-Elven var jeg og så på en leilighet til 7000-7500 i måneden. Det var en sokkel. Men der inne skjønte jeg straks hva dette var, jeg har nemlig vært der før, og en sterk frykt ble vekket i meg. Dette var altså snakk om en selvmordskjeller. Stort og tungt, med fortrykkende vegger, med utsikt til en plen og en trampoline (grøss) Eierne var besteborgerlige og svært nøye på det, antakelig både overvåkende og kontrollerende, og nabolaget var ekstremt borgerlig, som vanlig er det stedet. Mine besteforelde har nemlig bodd der den gangen de var besteborgere. I alle tilfeller, jeg ville ha måttet betale gjennom nesen bare for å være selvmorderisk, og overvåket og paranoid i tillegg. Her oppe blir jeg i det minste latt i fred. Jeg bestemte meg derfor for ikke å velge Elverum. Etter samtale med Beila, tror jeg nå Hamar er tingen, dette også hvis jeg skulle ende med noe relativt lite. Det er på Hamar at ting skjer, og det er det jeg trenger, gitt at jeg uansett er på en selvmordsquest. Hun, altså Beila, og broren, har sagt seg villig til å gå på visning, og de, altså dem, har oversikt over mine behov som forfitter. I tillegg har stemoderen sagt seg villig til å gå på visning i Rumle-Elven, i fall det skulle bli nødvendig. Så ja, det er hva jeg planlegger. Det blir en Hamar for min indre Amar, eller noe. Det er jo stedet den hvite rase har sitt virke, nå som Oslo har blitt overtatt av svartinger.
Beklager rotete fremstilling. Sånn er det bare. Kommer med et rasjonale og avveining om min flytting senere, om jeg bare ikke går av banen, eller veien ... Peace out. Jeg mener krig ut, altså krig inn, altså war out ... jau ...
Har fått sett og gjort mye, og truffet en rekke mennesker. Det er forsåvidt hardt for en shut-in som meg. Måtte kompensere da jeg kom hjem. Det gjorde jeg med den sedvanlige outspacingen og alkoholen. Det har jeg kommet meg fra nå, men ting tar tid. Av den grunn er jeg også sen om å forholde meg til forespørsler og forpliktelser. Fikk forsåvidt et tilfelle av alvorlig helseangst da jeg observerte noen legge fra seg grillklypa i gjørmete gress, for siden å miste et fat tomater i gjørmete gress. Da er det like før hjernen min blir oppspist av larver, ikke sant. Har heldigvis tatt en av mine siste doser ivermectin nå, som jeg bruker mot noe annet. Det tar seg av det meste, men ikke bendelorm, noe som er sjeldent i Norge. Må bestille mer av dette, men det med innebefatter visse problemer. Er andre små, tilsvarende hendelser som vekker min uro, men jeg kan ikke la meg dominere av det.
Vel, nå i ettertid mens jeg skriver dette, for denne teksten ble til over lang tid, gitt min lammelse, er jeg preget av sterk dysforia. Magen kjennes kriblende, så jeg sikker på at jeg har orm. Rasjonelt sett vet jeg at dette sannsynligvis ikke er tilfelle, men mitt sinn er ekstremt mottakelig for impresjoner og egenpålagte illusjoner, antakelig i protest mot andre, underliggende problemer. Den indre disharmoni uttrykkes kun som symptom. Hva denne indre disharmonien egentlig består i denne gangen, vet jeg ikke. På reisen brukte jeg vel antakelig opp siste rest av psykisk overskudd og psykisk kraft. Disharmonien er så stor at min egen kropp kjennes som en uakseptabel fiende. Jeg kan si dette: I direkte motsetning til konvensjonell visdom har jeg lært at følelsene, tankene og meningene til andre mennesker er ugyldige, gitt den realitet man kjenner på sin egen kropp. Jeg er nemlig ikke som dem, verken fysisk eller åndelig. Fornektelsen av min tilstand, i forsøket på å være som eller aksepteres av dem, skaper ødeleggelse.
Jeg ønsker ikke å vekke gudenes vrede, og jeg sier dette uten arroganse, men ved å møte min forlengede familie på farssiden, blir det atter meget klart for meg at jeg er langt mer intelligent enn dem, noe som ikke skal mye til. De opererer med det jeg kaller lineær-logikk, og en enkel en som sådan. En annet bilde jeg kan bruke er at de opererer med et eneste radiobånd, selvsagt infusert med statspropaganda og alt av modernitetens onder. Mine søsken på farssiden har et langt bedre utseende enn meg, det skal de ha. Intelligensen har jeg følgelig fra min mor. Schopenhauer mener da også at et barn arver sin fars karakter og sin mors intelligens. For enkelt, antakelig, men det kan være noe i et slikt utsagn, noe jeg skal komme tilbake til. Men jeg opererer på et annet nivå, noe som i denne Kali Yugas onde tid utgjør en straff i seg selv. Jo mer intelligent du er i disse dager, jo mer blir du straffet. Jeg har en politibror som presterte å si til meg noe som: "Hvorfor skulle du bry deg om ting som kommer til å skje bortenfor din levetid?" Why, indeed? Som Dutton er inne på, idealisme fordrer en viss grad av intelligens, men i dette tilfelle vet jeg at intelligensen ikke er så dørgende bunnlav. Det blir følgelig snakk om en form for svik. Ikke for det, jeg greier ikke å holde munn når folk kommer med de verste former for statspropaganda. Siden min far var borte, ble det ingen uling, og boomer-sjåvinismen jeg opplevde som ung ble holdt til et minimum. Fellesnevneren i en lang vrede var altså alltid ham.
Det var forsåvidt interessant å se et hus med veggene fulle av henholdsvis masker og kniver. Dette er på mange måter narsissismens kjerne. Masken fordi man ikke har noe genuint indre liv, og knivene fordi man har en vilje til å skade. Min tanke er at folk ikke kan hjelpe for å gi uttrykk for seg selv på slike symbolske måter, også i form av klesdrakt og sine uttalelser. Det får meg til å tenke på hva som egentlig kjennetegner meg? Antakelig det at jeg går rundt i 20 år gamle skjorter og har bustete hår. Dette er uttrykk for det hat jeg har mot meg selv og livet. Min far hadde også et prangende elefanthode med svært kvasse og morbide trekk. Jeg greier ikke å uttrykke det bedre. Da jeg var barn tegnet han mye for meg mens han fortalte historier. Alle tegningene var av krigere, våpner og monstere. For å skape et slags generisk bilde, en goblin med spisse ører som sitter på en frådende ulv og holder et takke sverd, kommer i hu. Krigs og voldsforherligelsen, og de kvasse, prangende trekk som hører med var på en måte hans genuine uttrykk. I henhold til motsetningens lov var han selvsagt kristen. Han var egentlig den minst kristne person jeg vet om. Sånn er det som oftest med kristne. De er styggelige villdyr alle som en, med en svært slett natur.
Av detaljer kan jeg fortelle at han lærte meg nærstridsteknikker i en alder av fem, og at han betalte folk for å maskere seg (der har man maskene igjen) og bryte seg inn i huset, bare for å skremme meg. Og det var ikke det verste som pågikk, fordi vi, altså far og sønn, måtte også maskere oss, bryte oss inn i vårt eget hus og på lekevis holde hans kvinne som gissel, mens hun skjelvende forsøkte å ringe politiet og fikk ledningen trukket ut, med min far som latet som han skar over ledningen etterpå foran oss. Jeg måtte kontrollere henne med min lekepistol mens han plyndret huset. Så lurer man på hvorfor jeg er litt rar. Vel, denslags ser jeg bare på som karakterbyggende og en kilde til kreativitet. Det er andre ting jeg har problemer med.
Han hadde også bilder av åndelig art på veggene, bilder jeg likte. En kompis jeg en gang hadde observerte meg en gang på avstand, og så at jeg tankefullt gransket noen statuer i Trondheim by. Dette mens jeg ventet på bussen. Slik var også min far. Han kunne gå der og granske ting, og hadde huset smekkfult med litteratur. Vel, nå med tiden ble hans litteratur mindre og mindre interessant, merket jeg, men slik er det. Min far var rett og slett en kunsttypus, og dette har jeg arvet. Vi var begge typen for den lave form for tenkning og kunst. Den lave form for Odin, om du vil. Jeg har nok arvet kunstnerskapet og sansen for det morbid esoteriske fra min far.
Så er jeg langt mer intelligent enn ham, til punktet at jeg tankemessig sett løper sirkler rundt min far. Litt underlig, siden min farsside er middelklasse, og min morsside er arbeiderklasse (i røffe trekk) Intelligensen har jeg arvet fra min mor. Hun har en formidabel intelligens, vil jeg si, men en akutt mangel på visdom og karakter, og dette kan jeg si selv om og på tross av at hun er en kvinne. Mange av de gapende huller i mitt liv skyldes nok henne. Jeg kom forsåvidt over noen skrifter der jeg direkte kunne bivåne det intellektuelle nivået til min far. Jeg kom også over noe meget interessant. På det tidspunkt da jeg var bibliotekssjef, altså en 7-8 år etter vårt brudd, uttalte han at han "møtte meg av og til." En direkte løgn, nødvendiggjort av narsissisme. Ingen sannferdighet der i gården. Det var også siste gang jeg ble omtalt på noen måte. På motsatt hold har jeg en patologisk sannferdighet. Kanskje skyldes det asperger. Denne sannferdigheten gjør meg også diametralt motsatt alignert, politisk og verdimessig sett. Vel, enkelte på min morsside har sindige meninger med. Asperger er kan hende ikke det ene nøkkelpunkt til forstand, det er nok en cope. Videre vil jeg si at jeg nå har forstått sammenhenger, uhyrlige sammenhenger, om hvordan umoral, forbrytelser og mitt liv henger sammen, med et forvandlet immunforsvar og den avsvidde hjerne som fulgte. På mange vis kunne og burde jeg vært en annen mann. Nå er det eneste jeg har friheten og min røde pille, begge ervervet under ekstrem lidelse.
Jeg møtte forsåvidt to av mine fjerne slektninger, nemlig Elize Beila og hennes bror, som jeg aldri har møtt ... før jeg møtte ham. Begge er fanatiske vaksinemotstandere, nesten like fanatiske som meg (jeg er den mest fanatiske vaksinemotstanderen i landet). Det krevdes bare noen få sekunder samtale med dem begge for å se at de elsket meg. Vel, Beila likte meg jo fra før av, vet jeg. Vi antistatlige må holde sammen. Beila, som spanderte middag, fortalte meg mange interessante ting. Blant annet er vår begges favorittlolita, også en fjern slektning, både skrivende og uvaksinert. I en perfekt verden hadde jeg kunnet gifte meg med henne, med Beilas velsignelse. Det er godt å høre at små remnanter av nordisk skjønnhet ikke er forgiftet av den totale ondskapen. Den manglende vaksinestatusen var til og med på lolitaens egen volisjon. Det blir bare ikke bedre. På motsatt hold måtte Beila trygle en annen søsterlig kvinne, på sine knær, om ikke å gjøre det. Uten suksess. Den siste søsteren hadde knallrødt hår, var svært vakker, og døde brutalt da hun var 24. Han, altså hennes bror, likte meg som sagt, noe som er bra. Han lysnet opp da jeg antydet at jeg skulle søke meg opp mot området. Kanskje finner jeg en nyttig alliert der? Av annet interessant hun fortalte meg, er at den fortrykkelse jeg har opplevd på vår side av familien, ikke er et nytt fenomen. Hun hadde nemlig opplevd det samme en generasjon tidligere, da faderlig opphav og dennes bror som sagt underkuet hennes rettmessige vitnesbyrd. Å erkjenne at min familie er preget av nok et onde, lagt på alt det andre, er rett og slett sjokkerende. I konklusjonen av vår samtale kom vi frem til at både jeg og henne var blitt tvunget til realisme via prøvelser. Hun mente å hevde at hun hadde vært ultra-realist fra dag en av, grunnet den ondskap hun ble født inn i. Jeg tror henne.
Da kommer vi til et interessant punkt. Beila sa innledningsvis da jeg møtte henne at å være vaksinemotstander bare var et spørsmål om enkel tenkning og enkel logikk. Hun ble forsåvidt glad da jeg selv fortalte at min fars død nok skyldtes vaksinene, sånt kan man ellers ikke fortelle noen. Jeg har jo lenge rast mot enkelte av mine venner, som har nektet å ta avstand fra vaksinene. Hvorfor er det slik? Det finnes flere logiske muligheter. Det menneskelige ego vil fremfor alt nekte for å ha tatt feil eller å ha blitt lurt, spesielt satt overfor de man mener seg intellektuelt overlegen, noe INTJer gjerne mener, vet jeg, spesielt satt i sammenligning med følekvinner. Mark Twains sitat kommer i hu. Det er lettere å lure folk enn å overbevise dem om at man har blitt lurt. En annen fortolkningsmodell er rett og slett deler av blå pille i sin kost, på en måte som gjør at man aksepterer samfunnsstandarden og behagelige løgner. Men jeg tror det er noe annet der. For både jeg og Beila har som sagt blitt tvunget til beinhard realisme gjennom vår livsopplevelse. Det har ikke nødvendigvis andre.
Jeg har lenge ment at man nesten aldri skal stole på noen, med mindre det er snakk om en nær venn med bevist lojalitet, eller en godartet slektning. La oss si at man levde i en naturtilstand, la oss si Skottland på 1600-tallet. Hvis man så noen ukjente skikkelser nede i dalføret, kunne man være sikkert på at de var fiender. Man vet altså ikke hvem de er, bare at de er fiender. Dette gjenspeiler det Duttonske paradigme, hvor vesten er i ferd med å fragmenteres til den tribalisme man hadde i sen middelalder, nærmest. I en naturtilstand er det inngrupper og utgrupper, og dette vet et naturlig menneske på instinkt. Men så har de fleste mennesker blitt tamdyr. Reven i skogen vet at den må vokte seg. Det vet ikke en temmet rev, som lever med mennesker. Dermed har man mistet evnen til å forstå at når noen kommer og forteller deg noe, og denne noen ikke er en nær venn og en slektning, så er dette, ja, en fiende. Dermed vaksinerer man seg. Fordi man er et tamdyr og ikke evner å gjenkjenne at noen vil seg vondt, slik man gjør i naturen. Jeg og Beila kom til vår realisme, ja, men ble kvestet på kjøpet. Resultatet viser seg da også. Vi er begge barnløse. Jeg må dog nå åpne for muligheten at visse av mine venner ikke er falske, de vet bare ikke bedre. For å si det med Vorenus: "I can only speak of what I know." Vedkommende er kan hende ærlig i at man ikke ser det jeg ser, nettopp på grunn av at man er et tamdyr med et underutviklet register i så måte.
Av annet å melde. Nede i Rumle-Elven var jeg og så på en leilighet til 7000-7500 i måneden. Det var en sokkel. Men der inne skjønte jeg straks hva dette var, jeg har nemlig vært der før, og en sterk frykt ble vekket i meg. Dette var altså snakk om en selvmordskjeller. Stort og tungt, med fortrykkende vegger, med utsikt til en plen og en trampoline (grøss) Eierne var besteborgerlige og svært nøye på det, antakelig både overvåkende og kontrollerende, og nabolaget var ekstremt borgerlig, som vanlig er det stedet. Mine besteforelde har nemlig bodd der den gangen de var besteborgere. I alle tilfeller, jeg ville ha måttet betale gjennom nesen bare for å være selvmorderisk, og overvåket og paranoid i tillegg. Her oppe blir jeg i det minste latt i fred. Jeg bestemte meg derfor for ikke å velge Elverum. Etter samtale med Beila, tror jeg nå Hamar er tingen, dette også hvis jeg skulle ende med noe relativt lite. Det er på Hamar at ting skjer, og det er det jeg trenger, gitt at jeg uansett er på en selvmordsquest. Hun, altså Beila, og broren, har sagt seg villig til å gå på visning, og de, altså dem, har oversikt over mine behov som forfitter. I tillegg har stemoderen sagt seg villig til å gå på visning i Rumle-Elven, i fall det skulle bli nødvendig. Så ja, det er hva jeg planlegger. Det blir en Hamar for min indre Amar, eller noe. Det er jo stedet den hvite rase har sitt virke, nå som Oslo har blitt overtatt av svartinger.
Beklager rotete fremstilling. Sånn er det bare. Kommer med et rasjonale og avveining om min flytting senere, om jeg bare ikke går av banen, eller veien ... Peace out. Jeg mener krig ut, altså krig inn, altså war out ... jau ...
RSS Feed
