Jeg kom til å tenke på hva min kjerne som kunstner kan være, akkurat nå? Hva min kunstneriske kjerne har vært blir for meget å gå inn på. Jeg tror det må dreie seg om estetiseringen av den menneskelige tilstand, og lidelse, som jo er en og samme ting. Samme ulla, tenker jeg vi sier. Du kan se for deg en fullstappet jumbojet som plutselig styrter ned i et hav av flammer. Det kommer til å være pene farger, og det vil være svært mange, ja utallige detaljer i hvordan kroppene ble kastet fra sine seter man kan spekulere i, og siden etterspore med forstørrelsesglass. Kanskje finner vi en nesten urørt dukke i det våte gresset? Og den dukken kan bare ha tilhørt et lite barn. Dette er av tingene man kan utlede seg til.
Det er jo helt sykt, sier du. Men kjære vene, Napoleon tenkte da det samme. Da han bivånet de endeløse rullende flammer over Moskva, tenkte han, og skrev han, for du kan ikke gjøre motsatt, at dette skuet som han hadde forårsaket var alldeles sublimt. Og det var det jo, enda så mange mennesker som var døde eller kom til å dø, dette som frossenpinner og sultofre og annet slags baluba som djevelen har i vente for oss. Først et stort bål, så evig kulde. Det er her kunstnen fører oss inn i filosofien. For vi registrer jo at det er lidelse, og vi registrerer jo at det er vakkert. Hva er vel drama annet enn en forsterkning, og hva er den store mann foruten sin tragedie? Da reises spørsmålet: Hvordan kan lidelse, og flammer, tragedie og svartsvidde dukker, være vakkert?
Jeg vet svaret. Det er fordi vår verden er fanget i dualitet. Du får nemlig ikke det ene, uten det andre. Du kan ikke spise uten avføring. Du kan ikke leve uten å dø. Du kan ikke elske foruten hat. Der det vakre er, kan du være sikker på at lidelsen lurer like ved. Og der lidelsen er, kan du være sikker på at der skapes den skjønne blomst. Som kunstner er jeg bare mer helhetlig. Som kunstner har jeg gått inn i kjernen, fordi jeg imellom alt dette også ble filosof. Ja, dette er min kjerne som kunstner, og siden kunsten er en refleksjon av sin opphavsmann, er det selvsagt min egentlige kjerne, alt i alt. Jeg ser det vakre i mennesker som brenner til døde, gripende til det siste etter jerngitrene som sperrer dem inne, til det forkullede lik velter tilbake i seg selv, for avgrunnen er vårt opphav og endepunkt. Jeg har allerede forklart deg hvorfor det ikke er helt sykt.
Men her vises min tilkortkommenhet. Eminem synger jo:
I'm the bad guy who makes fun of people that die
In plane crashes and laughs as long as it ain't happenin' to him
Noen ganger ler, jeg, selvsagt, men det er ikke latteren som er problemet, eller den stundvise stille andakt. Det er tanken om at det ikke bør skje med meg, enda hvor mye jeg vet at jeg selv er fanget i dualiteteten. Der er jeg i teten, kan du si. Nei, jeg har den tilkortkommenhet av jeg vil ha skjønnheten uten sin mørke ledsager, slik visse andre vil ha lidelse uten noen skjønnhet eller sol i det hele tatt. Iallfall vil jeg det for meg selv, der jeg for andre godtar den forsterkning i anslag som behøves for et godt sprang. Og på grunn av alt dette raser jeg, og gråter jeg, fordi jeg greier ikke å godta den mørke ledsager for meg selv. Det er her en form for menneskelighet vises, men bare restene. Med det aksepterer jeg selvsagt ikke meg selv. Det er derfor min kjerne er utenpå hjertet. Det er derfor jeg gjør de tilfeldige takkebanene fra arr til former, og dampende blod til lys. I regnskogen kan man nemlig se lyset stå som søyler av gull mellom tykke stammer. Tenk da på at det egentlig er blod du ser. Det er hele verdens blod, der hvor livet er rikest og størst. Alt dette vil også jeg være. En regnskog av liv og lys. Og under minste bregne og slyngende liane, der hviler blodpølen.
Det er jo helt sykt, sier du. Men kjære vene, Napoleon tenkte da det samme. Da han bivånet de endeløse rullende flammer over Moskva, tenkte han, og skrev han, for du kan ikke gjøre motsatt, at dette skuet som han hadde forårsaket var alldeles sublimt. Og det var det jo, enda så mange mennesker som var døde eller kom til å dø, dette som frossenpinner og sultofre og annet slags baluba som djevelen har i vente for oss. Først et stort bål, så evig kulde. Det er her kunstnen fører oss inn i filosofien. For vi registrer jo at det er lidelse, og vi registrerer jo at det er vakkert. Hva er vel drama annet enn en forsterkning, og hva er den store mann foruten sin tragedie? Da reises spørsmålet: Hvordan kan lidelse, og flammer, tragedie og svartsvidde dukker, være vakkert?
Jeg vet svaret. Det er fordi vår verden er fanget i dualitet. Du får nemlig ikke det ene, uten det andre. Du kan ikke spise uten avføring. Du kan ikke leve uten å dø. Du kan ikke elske foruten hat. Der det vakre er, kan du være sikker på at lidelsen lurer like ved. Og der lidelsen er, kan du være sikker på at der skapes den skjønne blomst. Som kunstner er jeg bare mer helhetlig. Som kunstner har jeg gått inn i kjernen, fordi jeg imellom alt dette også ble filosof. Ja, dette er min kjerne som kunstner, og siden kunsten er en refleksjon av sin opphavsmann, er det selvsagt min egentlige kjerne, alt i alt. Jeg ser det vakre i mennesker som brenner til døde, gripende til det siste etter jerngitrene som sperrer dem inne, til det forkullede lik velter tilbake i seg selv, for avgrunnen er vårt opphav og endepunkt. Jeg har allerede forklart deg hvorfor det ikke er helt sykt.
Men her vises min tilkortkommenhet. Eminem synger jo:
I'm the bad guy who makes fun of people that die
In plane crashes and laughs as long as it ain't happenin' to him
Noen ganger ler, jeg, selvsagt, men det er ikke latteren som er problemet, eller den stundvise stille andakt. Det er tanken om at det ikke bør skje med meg, enda hvor mye jeg vet at jeg selv er fanget i dualiteteten. Der er jeg i teten, kan du si. Nei, jeg har den tilkortkommenhet av jeg vil ha skjønnheten uten sin mørke ledsager, slik visse andre vil ha lidelse uten noen skjønnhet eller sol i det hele tatt. Iallfall vil jeg det for meg selv, der jeg for andre godtar den forsterkning i anslag som behøves for et godt sprang. Og på grunn av alt dette raser jeg, og gråter jeg, fordi jeg greier ikke å godta den mørke ledsager for meg selv. Det er her en form for menneskelighet vises, men bare restene. Med det aksepterer jeg selvsagt ikke meg selv. Det er derfor min kjerne er utenpå hjertet. Det er derfor jeg gjør de tilfeldige takkebanene fra arr til former, og dampende blod til lys. I regnskogen kan man nemlig se lyset stå som søyler av gull mellom tykke stammer. Tenk da på at det egentlig er blod du ser. Det er hele verdens blod, der hvor livet er rikest og størst. Alt dette vil også jeg være. En regnskog av liv og lys. Og under minste bregne og slyngende liane, der hviler blodpølen.
RSS Feed
