Jeg vet at jeg er ingen stor poet. Diktekunstens gudinne gir meg en stemoderlig behandling. En mild og rettferdig stemor, kanskje, men fortsatt en stemor. Ei har hun tilgodesett mitt hode med sin berørings gullglimrende glans. Jeg håper at en av de andre søstrene skal by meg opp på en hetere vals.
Måtte rette mindre grammatikalsk feil, skriftlig sett. Ingen merker noe på uttale. Gjenopplasting er en fin ting, nok et område hvor det CIA-drevne Youtube kommer til kort.
Dog, manglende evne bør gjøre ingen mann til fullkommen eneboer. Av og til skriver jeg dikt, og lager innspillinger. Dette diktet er relatert til min bitterhet over at jeg arvet ingenting fra min far. Vel, helt sant er det ikke. På grunn av min stemors mildhet fikk jeg alle hans støvler og sko, et lass med jakker og klær, samt et ekte sverd. Kunne postet bilde av sverdet, men avbildningen er i sådan sammenheng at angiverne potensielt kunne bruke det mot meg. Når det er sagt, våpen er nyttig å ha. Et utdrag fra min ufullstendige bok, Hard som bronse:
De spiste det lille som var igjen, et halvt brød som var surret inn i et tørkle. Selv om det var lite, kjente Mu hvordan næringen samlet seg i magen og sev ut til bein og armer. Med hvilen kom han til å være rask igjen, han kom til å være sterk, om enn for en liten stund. Kvelden kom, og trakk et teppe av grå sorg over dem. Mens han så på satte Baltazar seg til med sverdet over fanget og kvesset det med en stein. Han vekslet mellom å spytte på eggen, og skrape løs på den. Mu vemmet seg over den harde behandlingen det fikk. Han kjente skrapingen som negler på innsiden av magen.
«Hva skal jeg slåss med?» sa Mu, og passet på å ha en anklagende tone. Det var det nærmeste han kom en bønn. Han hadde samlet seg en haug med passende steiner som lå mellom beina hans der han satt på huk. De var små nok til å kunne kastes, og store nok til å virkelig gjøre skade. Ellers hadde han ingenting.
Baltazar gryntet og slengte noe over til ham, slik en mann kaster et dårlig kjøttstykke til en hund. Mu strakte seg fram. Det var et flintstykke med håndtak, mer en stein enn en kniv. Mu gransket det nøye. Steinen var ovalt formet, og var bearbeidet og tilvirket varsomt på hver side. Mesterstykket var at håndtaket var en del av selve steinen. Det var blitt surret inn med lærstrimler for bedre feste. Det måtte ha tatt en evighet å hakke løs på steinen uten at den gikk istykker, og et stort lykketreff å finne et stykke som passet så godt til våpen. Eggen var skarp som en kvinnes hat, og skulle synke dypere inn om han fikk det som han ville.
Men han visste at det var et provisorisk våpen som egnet seg mer som et vertøy. Flint var skjørt og gikk istykker om det traff noe hardt, som beina til en mann.
«Bare en tosk går fra kniven sin,» sa Baltazar.
«Jeg fikk det travelt med å komme meg ut av sengen. Noen lå mellom bena mine og sprutet blod overalt,» glefset Mu tilbake. Når sant skal sies hadde han vært livredd nok til å bare røske tingene sine med seg, og siden bronsekniven hans ikke var festet til beltet, hadde han ikke fått den med seg. Den var vel krigsbyttet til en av Rashoods menn nå.
Synd, det hadde vært en fin kniv, med en framstilling av geiteguden oppført sirlig på bladet. Han hadde begynt å like denne geiteguden, som svarte på bønner ved å pisse på sine tilbedere. Men det ble sagt at han hørte forbannelser, og det du hvisket for deg selv om natten. Det finnes bønner det er verdt å høre, men de kommer ikke med foldede hender og ynking.
Det tyckes meg så at jeg har blitt solgt billig i livet. Min tante sa det jo: "Du har endt på feil hylle." En uttalelse som forsåvidt kan tolkes ganske så bokstavelig.
Opplastningen av diktet gjør det klart at jødeproblemet vedblir. Jødevideoen jeg lastet tidligere er nemlig fortsatt øverst i interfacen bare jeg kan se, selv om det ikke er grunn til det. Må være en bug. Surt å fjerne noe jeg har fått så mange delinger for. Anti-semittisme er jo i vinden for tiden, og det har det vært siden ... vel, for alltid, tenker jeg vi sier. Kan ikke kontakte Odysee og mase på dem heller, for da oppstår andre problemer. Må bare leve med det. Mangelen på perfeksjon og midlertidighet er the order of the day, en lekse jeg stadig bankes opp med.
De spiste det lille som var igjen, et halvt brød som var surret inn i et tørkle. Selv om det var lite, kjente Mu hvordan næringen samlet seg i magen og sev ut til bein og armer. Med hvilen kom han til å være rask igjen, han kom til å være sterk, om enn for en liten stund. Kvelden kom, og trakk et teppe av grå sorg over dem. Mens han så på satte Baltazar seg til med sverdet over fanget og kvesset det med en stein. Han vekslet mellom å spytte på eggen, og skrape løs på den. Mu vemmet seg over den harde behandlingen det fikk. Han kjente skrapingen som negler på innsiden av magen.
«Hva skal jeg slåss med?» sa Mu, og passet på å ha en anklagende tone. Det var det nærmeste han kom en bønn. Han hadde samlet seg en haug med passende steiner som lå mellom beina hans der han satt på huk. De var små nok til å kunne kastes, og store nok til å virkelig gjøre skade. Ellers hadde han ingenting.
Baltazar gryntet og slengte noe over til ham, slik en mann kaster et dårlig kjøttstykke til en hund. Mu strakte seg fram. Det var et flintstykke med håndtak, mer en stein enn en kniv. Mu gransket det nøye. Steinen var ovalt formet, og var bearbeidet og tilvirket varsomt på hver side. Mesterstykket var at håndtaket var en del av selve steinen. Det var blitt surret inn med lærstrimler for bedre feste. Det måtte ha tatt en evighet å hakke løs på steinen uten at den gikk istykker, og et stort lykketreff å finne et stykke som passet så godt til våpen. Eggen var skarp som en kvinnes hat, og skulle synke dypere inn om han fikk det som han ville.
Men han visste at det var et provisorisk våpen som egnet seg mer som et vertøy. Flint var skjørt og gikk istykker om det traff noe hardt, som beina til en mann.
«Bare en tosk går fra kniven sin,» sa Baltazar.
«Jeg fikk det travelt med å komme meg ut av sengen. Noen lå mellom bena mine og sprutet blod overalt,» glefset Mu tilbake. Når sant skal sies hadde han vært livredd nok til å bare røske tingene sine med seg, og siden bronsekniven hans ikke var festet til beltet, hadde han ikke fått den med seg. Den var vel krigsbyttet til en av Rashoods menn nå.
Synd, det hadde vært en fin kniv, med en framstilling av geiteguden oppført sirlig på bladet. Han hadde begynt å like denne geiteguden, som svarte på bønner ved å pisse på sine tilbedere. Men det ble sagt at han hørte forbannelser, og det du hvisket for deg selv om natten. Det finnes bønner det er verdt å høre, men de kommer ikke med foldede hender og ynking.
Det tyckes meg så at jeg har blitt solgt billig i livet. Min tante sa det jo: "Du har endt på feil hylle." En uttalelse som forsåvidt kan tolkes ganske så bokstavelig.
Opplastningen av diktet gjør det klart at jødeproblemet vedblir. Jødevideoen jeg lastet tidligere er nemlig fortsatt øverst i interfacen bare jeg kan se, selv om det ikke er grunn til det. Må være en bug. Surt å fjerne noe jeg har fått så mange delinger for. Anti-semittisme er jo i vinden for tiden, og det har det vært siden ... vel, for alltid, tenker jeg vi sier. Kan ikke kontakte Odysee og mase på dem heller, for da oppstår andre problemer. Må bare leve med det. Mangelen på perfeksjon og midlertidighet er the order of the day, en lekse jeg stadig bankes opp med.
RSS Feed
