Jeg har gjort som jeg mange ganger har hensiktet til her på dette stedet. Jeg har samlet alt jeg har hatt av skrevne ord spredt over forskjellige disker, samt fjernet en del unødvendige bilder fra disse mappene. Ingenting er slettet, jeg har bare bildene andre steder. Alt sammen har blitt lastet opp på Onedrive. Materialet er altså tryggere enn jeg er. Jeg vil først miste mitt livsverk om jeg mister livet, eller vettet, kan hende.
Prosessen var smertefull og skjedde over lang tid. Siden det var så lenge imellom, mistet jeg oversikten over hva jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde tenkt. Måtte bare stole på meg selv og prosessen. Av en eller annen grunn har dette fylt meg med en vanvittig angst. Hvorfor aner jeg ikke. Det er vanskelig å forstå seg selv. Kan hende er det en umåtelig perfeksjonstrang, redselen for å miste noe. Eller verre ... det er noe i mitt indre som ikke vil at jeg skal være forfatter mer. Mange av mine drømmer har jo blitt brakt opp fra mitt indre som skjørt glass, for så knuses for mine øyne. En mann kan bare sparkes ned så mange ganger, før noe brister i ham.
Heller ikke Onedrive var samarbeidsvillig. Fulgte en konvensjonell instruksjonmanual, noe som gjorde at programmet begynte å slette filer som jeg egentlig bare ville dismounte. Må si at jeg ble svett på pungen av å se alt materialet bare fjernes. Men dette var gamle mappefoldere, som jeg har i reserve på to forskjellige disker. De kan jeg bruke til å velkontrollere materialet når tiden er inne for det. Altså forsikre meg om at alle bilder også er berget. Onedrive oppretter også foldere uten at jeg ønsker det, og må plasseres et spesifikt sted på disk. Litt irriterende, men jeg får leve med det. Etter at jeg hadde fjernet alt materiale på Onedrive, kunne jeg sikkerhetskopiere den nye strukturen. Det knakk nesten min nettforbindelse, enda mens jeg skrev en tekst. Forsøkte å poste teksten her på denne siden, og den forsvant. Heldigvis har jeg lang og bitter erfaring, og copy pastet teksten som forsikring. Gudene fikk ikke til å sabotere meg, denne gangen. Ikke at jeg med det søker å vekke gudenes raseri.
Det vil neppe overraske mine lesere, hvem enn de syke folka er, at jeg er en kaotiker. Hvordan arter mine skrifter seg? Mye av det er tilfeldige .txt dokumenter jeg bare har slengt inspirasjonen ned på. Jeg får jo raserianfall om jeg må vente ti sekunder på å åpne et word-dokument og jeg må skrive, derved .txt formatet. Den eneste dateringen finnes i filen i seg selv, derfor kan jeg ikke gå inn og forandre ting før materialet har blitt høstet ut. Begynte en sånn prosess. Høstet ut alle mine filosofi-notater fra år 2014, men så kollapset jeg. Denne type kollaps har vært vanlig i mange, mange år. Jeg skriver, kollapser, skriver. Nå skriver jeg ikke mer. Kollapsen er komplett.
Jeg har laget en struktur for mappefoldere jeg mener er høvelig bra. Et av mine problemer er at jeg ikke vet hvor selv mine viktigste verker er. Kaoset endte i overload tilslutt. Jeg får også raserianfall om jeg må lete opp ting jeg vil ha på sekundet. Kaoset ble altså en egen form for entropi som tok knekken på meg tilslutt. Disse nye mappefolderne er fylt med materiale, for det meste nytt materiale. Når det gjelder alt det andre, er det fylt opp som et eneste kaos i en flyhangar, som jeg etterhvert skal sortere ut. Poenget er at materialet er i hangaren. Nå behøver jeg å plassere alt i logisk strukturerte hyller. Kommer nok til å bruke en del tid på det. Etterhvert som ting er sortert kan jeg forholde meg til dem igjen. Hvis ikke får jeg raserianfall. Et annet av mine trekk er at jeg bare kan holde på med en ting ad gangen. Akkurat nå er jeg sarvet ned i et evighetsprosjekt som virkelig trekker ut i langdrag. Det ville bare vært bra dersom det, øh, var sex det var snakk om. Men det er det jo ikke.
Prosessen var smertefull og skjedde over lang tid. Siden det var så lenge imellom, mistet jeg oversikten over hva jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde tenkt. Måtte bare stole på meg selv og prosessen. Av en eller annen grunn har dette fylt meg med en vanvittig angst. Hvorfor aner jeg ikke. Det er vanskelig å forstå seg selv. Kan hende er det en umåtelig perfeksjonstrang, redselen for å miste noe. Eller verre ... det er noe i mitt indre som ikke vil at jeg skal være forfatter mer. Mange av mine drømmer har jo blitt brakt opp fra mitt indre som skjørt glass, for så knuses for mine øyne. En mann kan bare sparkes ned så mange ganger, før noe brister i ham.
Heller ikke Onedrive var samarbeidsvillig. Fulgte en konvensjonell instruksjonmanual, noe som gjorde at programmet begynte å slette filer som jeg egentlig bare ville dismounte. Må si at jeg ble svett på pungen av å se alt materialet bare fjernes. Men dette var gamle mappefoldere, som jeg har i reserve på to forskjellige disker. De kan jeg bruke til å velkontrollere materialet når tiden er inne for det. Altså forsikre meg om at alle bilder også er berget. Onedrive oppretter også foldere uten at jeg ønsker det, og må plasseres et spesifikt sted på disk. Litt irriterende, men jeg får leve med det. Etter at jeg hadde fjernet alt materiale på Onedrive, kunne jeg sikkerhetskopiere den nye strukturen. Det knakk nesten min nettforbindelse, enda mens jeg skrev en tekst. Forsøkte å poste teksten her på denne siden, og den forsvant. Heldigvis har jeg lang og bitter erfaring, og copy pastet teksten som forsikring. Gudene fikk ikke til å sabotere meg, denne gangen. Ikke at jeg med det søker å vekke gudenes raseri.
Det vil neppe overraske mine lesere, hvem enn de syke folka er, at jeg er en kaotiker. Hvordan arter mine skrifter seg? Mye av det er tilfeldige .txt dokumenter jeg bare har slengt inspirasjonen ned på. Jeg får jo raserianfall om jeg må vente ti sekunder på å åpne et word-dokument og jeg må skrive, derved .txt formatet. Den eneste dateringen finnes i filen i seg selv, derfor kan jeg ikke gå inn og forandre ting før materialet har blitt høstet ut. Begynte en sånn prosess. Høstet ut alle mine filosofi-notater fra år 2014, men så kollapset jeg. Denne type kollaps har vært vanlig i mange, mange år. Jeg skriver, kollapser, skriver. Nå skriver jeg ikke mer. Kollapsen er komplett.
Jeg har laget en struktur for mappefoldere jeg mener er høvelig bra. Et av mine problemer er at jeg ikke vet hvor selv mine viktigste verker er. Kaoset endte i overload tilslutt. Jeg får også raserianfall om jeg må lete opp ting jeg vil ha på sekundet. Kaoset ble altså en egen form for entropi som tok knekken på meg tilslutt. Disse nye mappefolderne er fylt med materiale, for det meste nytt materiale. Når det gjelder alt det andre, er det fylt opp som et eneste kaos i en flyhangar, som jeg etterhvert skal sortere ut. Poenget er at materialet er i hangaren. Nå behøver jeg å plassere alt i logisk strukturerte hyller. Kommer nok til å bruke en del tid på det. Etterhvert som ting er sortert kan jeg forholde meg til dem igjen. Hvis ikke får jeg raserianfall. Et annet av mine trekk er at jeg bare kan holde på med en ting ad gangen. Akkurat nå er jeg sarvet ned i et evighetsprosjekt som virkelig trekker ut i langdrag. Det ville bare vært bra dersom det, øh, var sex det var snakk om. Men det er det jo ikke.
Slik arter mitt livsverk seg. I hangaren er det store mengder materiale
Ikke alt er tekstdokumenter. Noe av det er bilder og video. Blir mye sortering
Jeg kaller det mitt livsverk, og med Puswagner, det er mine mentale barn. Men jeg vil gjerne at mine barn skal lykkes i verden. Det er antakelig de eneste barn jeg vil få. Derfor forbanner jeg nordmenn som ga meg så lite kjærlighet. Mine beste tekster fra Sol invictus fikk jeg ikke engang inn i et studentmagasin, og min beste bok, Jotunkvad, ble gjennomignorert av forlagene. Ingenting av det jeg gjør eller er blir forstått av nordmenn, fordi jeg er en norrøn remnant og en forlengst gjenglemt krigerånd. Jeg har da også blitt etterforsket av terrorpolitiet to ganger. En for mine politiske aktiviteter. En annen gang på grunnlag av et dikt ... Nå er jeg sannsynligvis på en del lister og sporadisk overvåket, men what gives. Poenget er ... jeg skal finne en måte å gi mitt livsverk liv. La det tre inn i verden, så både barn og ånd endelig kan få anerkjennelse.
Jeg av alle fortjener suksess og seire i fritt monn. Jeg har lidd så mye, har en horribel bakgrunn og har arr du ikke engang kan forstå hva er. Jeg er også i besittelse av spesielle evner, som nå dessverre har blitt neglisjert på bakgrunn av min totale livsforfeilelse. Jeg skal løse dette og finne en måte. Det er hva jeg gjør best. Jeg finner alltid ruten inn.
Hvem enn du er skal jeg drepe deg. Det er min form for kjærlighet. Den eneste kjærlighet jeg kan ha.
RSS Feed
