Gikk inn på panelet til windows-oppdateringer her forleden. Dette var den sannhet som stirret tilbake på meg. Sannheten har ført statistikk.
Så ifølge denne min automatiske observatør, sitter jeg foran dataen hele 17 timer i døgnet. Like mange timer som en katt pleier å sove i løpet av et døgn. Hvis jeg ikke var schizoid før dette, har jeg garantert blitt det nå. Selvsagt, det er knyttet til min enorme ensomhet, den manglende stimulanse og de manglende muligheter her på dette stedet.
Fikk forøvrig besøk idag. Det gikk ganske bra. Endte iallfall ikke i en nerveangst det ville ta dagevis med tanketom tomgang å fordrive. Det verste som skjedde var at jeg så en diger flue i kjøttdeigen da jeg gikk tilbake til kjøkkenet, noe jeg ikke likte. Ordinært sett ville jeg kanskje rukket å gjemme kjøttdeigen for fluene, som fluer rundt. Flu-flu.
Ikke for det. Jeg har tenkt tilbake på mitt eget liv. Hvis man ser bort fra den vesle tiden jeg har vært i forhold, har jeg alltid hatt mine øyeblikk, selv de beste, helt alene. Dette var også sant de perioder hvor jeg har hatt noen håndfuller venner. Jeg blir en slags legemeliggjøring av Taxi driver, filmen jeg ikke har sett, antakelig fordi jeg stort sett ikke orker å se filmer, og det har ikke vært noen sex-scener å spole seg frem til.
Forskjellen var at de gangene i ensomhet var jeg fylt med en slags optimisme. Det hadde en hensikt, og jeg var steder, tok del i ting på min måte, om så bare som en tankefull observatør. Når den livlinen ble kuttet, ble denne schizoide tilværelse den foreløpige endestasjon.
Resten av livet vil nok bestå av ytterligere narsissistisk ensomhet, men det må være en ensomhet som nærer gudene. Mine følelser var sterkere enn alle andres, og derfor kunne jeg stort sett ikke ha med andre mennesker å gjøre. Men jeg kan ha med gudene å gjøre, for deres gleder og streben synes meg godt selskap.
Fikk forøvrig besøk idag. Det gikk ganske bra. Endte iallfall ikke i en nerveangst det ville ta dagevis med tanketom tomgang å fordrive. Det verste som skjedde var at jeg så en diger flue i kjøttdeigen da jeg gikk tilbake til kjøkkenet, noe jeg ikke likte. Ordinært sett ville jeg kanskje rukket å gjemme kjøttdeigen for fluene, som fluer rundt. Flu-flu.
Ikke for det. Jeg har tenkt tilbake på mitt eget liv. Hvis man ser bort fra den vesle tiden jeg har vært i forhold, har jeg alltid hatt mine øyeblikk, selv de beste, helt alene. Dette var også sant de perioder hvor jeg har hatt noen håndfuller venner. Jeg blir en slags legemeliggjøring av Taxi driver, filmen jeg ikke har sett, antakelig fordi jeg stort sett ikke orker å se filmer, og det har ikke vært noen sex-scener å spole seg frem til.
Forskjellen var at de gangene i ensomhet var jeg fylt med en slags optimisme. Det hadde en hensikt, og jeg var steder, tok del i ting på min måte, om så bare som en tankefull observatør. Når den livlinen ble kuttet, ble denne schizoide tilværelse den foreløpige endestasjon.
Resten av livet vil nok bestå av ytterligere narsissistisk ensomhet, men det må være en ensomhet som nærer gudene. Mine følelser var sterkere enn alle andres, og derfor kunne jeg stort sett ikke ha med andre mennesker å gjøre. Men jeg kan ha med gudene å gjøre, for deres gleder og streben synes meg godt selskap.
Dette er meg alle steder hvor jeg har vært. Selv i gode tider. Selv ved mine største øyeblikk.
RSS Feed
