I alle tilfeller. Sangen "When the shadows die" kom på øret. I løpet av et plutselig øyeblikk forstod jeg hva metaforen betydde. Skyggene som omgir deg iløpet av et liv blir borte i dødens øyeblikk. Døden blir følgelig noe vakkert, og det siste øyeblikk du er i live er din største stund. Blir poetisk inspirert av et slikt bilde. At jeg ikke har forstått dette før nå. Jeg er jo vanligvis sterkt "atuned" til slik forståelse, men noen ganger unnflyr det meg. Desto sterkere blir det orgastiske øyeblikk når forståelsen kommer.
Dette kommer dog ikke til å bli min skjebne. Stoikerne snakker jo om at du må oppnå selvkontroll før du dør. Det er jeg i ferd med å gjøre. Jeg hører også på musikken til et av disse Dune-spillene. Mektige saker som ikke har noen copyright, noe som åpner for (u)logiske (u)muligheter.
På disse turene mine fantaserer jeg om fortiden, og om de tingene jeg ville gjøre hvis jeg fikk leve påny. Dette inkluderer forhold og relasjoner som forlengst er over. Antakelig ikke helt sunt.
Da jeg kom hjem var klokken halv fem på morgenen. Rett utenfor døren passerte jeg en av håndtverkerne som leier huset til det kristne paret, som har bosatt seg på et sted, la oss kalle det Folla. Det, altså huset, som eies av paret, men leies av håndtverkerne, er rett overfor. Han, altså håndverkeren, var en ung type som var på vei til å sette seg i bilen, en diger pickup truck. Jeg måtte ta av meg luen, fordi jeg ville ikke se rar ut, men nå har jeg jo fått meg langt hår. Men vi vekslet verken ord eller blikk. Jeg må si jeg hadde tilløp til å ha dårlig samvittighet over hele saken. Kontrasten i livsførsel er meget stor, og den ene nærer den andre, denne sin motpart som til gjengjeld ærer tilbake.
Jeg var en gang i en stygg konflikt med en håndtverker. Det han antakelig ikke forstod var hvor stor respekt jeg har for yrket hans. Han skulle bare visst, for hans antakelse var nok at jeg bare hadde forakt til overs for slike som ham. Jeg skulle gjerne hatt disse evnene selv, men er noe helt annet.
De som er "in the know" vil sikkert ha fått meg seg at jeg har fått publisert en ny artikkel. De som ikke vet, vet ikke, fordi dette befinner seg på en "need to know basis." Med det bryter jeg kanskje over et halvår med totalstillstand når det gjelder produktivitet og konsentrert innsats. Kortere utløp for energi har jeg nok fått til, men ikke større artikler. Jeg skal si det helt enkelt. Den type stillstand er hardt for en skrivende.
Dette henger sammen med mine åtte måneder med rusfrihet. Jeg er i ferd med å vokse inn i den mannen jeg skal være, den mannen jeg kan være, gitt mine kvestelser. Dette er en ferd som kommer til å vare i tilsammen 36 måneder. Først da vil jeg ha svaret på hvem jeg er. Inntil da vil bare mine evner vokse. Og som jeg har sagt flere ganger, når jeg først erværver meg evner og arbeidskapasitet, gir jeg det ikke bort. Det får bli til alderdommen, eller døden.
Egentlig har jeg nå lyst til å gå i full eremitt-modus, og fokusere på det jeg fokuserer på. Men familien kaller. De har nå engang ferie. Jeg verdsetter også opplevelser med familien, når jeg først har blitt dratt ut av min hule. Slik er det å være introvert. Så deler av denne måneden kommer jeg til å være bortreist i familieøymed. Men så har jeg hele resten av tiden, sen sommer og høst, til å gjøre det jeg må gjøre, og det er mye. Evnene vokser bare.
Jeg kunne snakket mye om det omkringliggende, den lille demonen og dens større skygge (when the shadows ...) men det får kan hende bli til en egen video. Siden jeg er slik en nerveskapning, rammes jeg ofte av en intenst sultfølelse, og tinnitus plager meg. Dette er en del av prisen man betaler.
Jeg kunne jo startet denne ferden tidligere, for eksempel da jeg laget fontene-videoen jeg linker til, men man kan ikke tenke på den måten. Fortiden kan ikke leves pånytt, man kan bare være det man er, og bare operere fra sitt ståsted.
Jeg er iallfall glad for å være i gang igjen. Vesten faller sammen rundt meg, mens jeg stiger opp.
Edit: Det går fort frem når jeg skriver her. Jeg pøser det bare ned. Dette er jo en slags dagbok hvor jeg bare uttrykker meg, uten nødvendigvis å fokusere så mye på kvaliteten. Glemte å si at jeg har et såpass ekstremt indre liv, at rusfrihet blir som en egen rus for meg. Det er helt sant. Alt ved meg er en anomali. Jeg er på mange måter det motsatte av et vanlig menneske.