Denne inderen, eller er det en pakistaner, ga meg en viktig innsikt.
Svært kort fortalt, å gå ved siden av noen innebærer en grad av respekt og anerkjennelse, nettopp de egenskaper en narsissist er ute av stand til. Dette får meg til å huske tilbake. Jeg bodde en gang i et kollektiv med en storvokst skikkelse som fikk tilnavnet Langemann av det som den gangen var en kamerat, la oss kalle denne kameraten for "Døperen." Denne kameraten viste seg å være narsissist. Han la også merke til at denne langemann gikk veldig fort da vi var sammen med ham, til punktet at jeg nærmest måtte løpe etter ham. Dette ble han, altså Døperen, meget provosert over. Jeg på min side, har en tolerant og tilbakelent natur. Det er kanskje ett av mine problemer. Nå, mange år senere, går det opp for meg. Hvorfor kunne ikke Langemann gå ved siden av oss? Gjorde han noensinne det med meg? Han kunne ikke, fordi han var en narsissist.
Langemann hadde en parasitisk livsstil. Han lånte penger han aldri betalte tilbake, han var dranker og konstant blakk, og han stjal mat av oss andre. Jeg satt en gang i en bil med Langemann og hans far. Vi vurderte hvilken fil vi skulle kjøre i. Det var vel en fil for kjøretøy med opp til to personer, en fil for kjøretøy med flere. Han, altså faren, mente at det egentlig satt en person i bilen, siden hans egen sønn var "mindre verdt enn ingenting." En sjokkerende uttalelse, selv for meg. Nå skjønner jeg kanskje hva han baserte denne uttalelsen på. Meg kalte han en banditt, noe som var mildt til sammenligning. Kanskje var det en sannhet i den uttalelsen med.
Jeg hadde også en kjæreste som var narsissist. Om henne kunne jeg fortalt en del syke historier, men må la det være være. Jeg har nok fortrengt det, men jeg mener å huske at hun tidvis bare strenet avgårde. Det er utrolig hva man lærer, og det er utrolig hva man med tiden forstår. Bare synd at slik kunnskap ofte kommer forsent. Ofte er det ting jeg bare skjønner ti eller tjue år på etterskudd.
Nå kommer jeg på at en kamerat fra min ungdom ble borte fra sin venneflokk. Han får ikke lov til å treffe sine venner selv når han er hjemme ved juletider og hans gamle kamerater er noen hus unna. Hans kjæreste/kone nektet en gang å rydde etter en fest hun hadde hatt, slik at alt ble stående en uke, ifølge en som delte kollektiv med dem. Åpenbart at hun med sitt kontrollbehov og arroganse er en narsissist. Også åpenbart at min gamle kamerat er selvoppofrende og dumsnill, noe som ble utnyttet så til de grader.
En jente på biblioteksstudiet skulle absolutt bli forfatter. Hun snakket til stadighet om opplegget sitt. Saken er at jeg ble nysgjerrig og hacket meg inn på hennes epostadresse. Ikke spør meg hvordan. I alle tilfeller, blant venninnene hennes gikk det frasagn om at hun mislikte de fleste mennesker. Når hun fordømte noen, behøvde det altså ikke være basert på noe reellt. Hun var gift med en type som stadig var til sjøs. På en fest begynte hun å kline med noen. Venninnen spurte: "Er ikke du gift?" Svaret var: "Jeg bryr meg ikke. " En kvinnehatende venn jeg hadde var spesielt sjokkert over den episoden. Vel, siden ektemannen var borte i tre uker av gangen, ser man på en måte tegningen. Den åpenlyse ondskapen, misnøyen og menneskeforakten gjør det lett å forstå at ja, hun var narsissist. Jeg mislikte henne alltid. I tillegg var hun en linselus som til stadighet var i media, blant annet som Torges første Nitter-bruker. Det minner meg om en annen forferdelig narsissist, som alltid skamløsst var i media for dette og hint.
En gang var jeg vitne til en episode på et fly. En engstelig gammel dame forsøkte å gå forbi en mann som nektet å flytte på bena, fordi han mente at hun kunne passere ham uten at han gjorde så. Dette gjorde henne bare mer engstelig. Det endte med at flypersonalet måtte flytte dem til ulike seterekker. Hvorfor kunne ikke denne mannen flytte bena sine, en liten gest? Jo, fordi det ville fornærmet egoet hans å gjøre det. Han var rett og slett en narsissist. Disse tingene kan man ved erfaring gjenkjenne og forstå. Han var også sørlending. Dette var fra den tiden jeg hatet og forbannet sørlendinger mest av alt. Disse forbannelsene er ikke borte, for nå omfatter de alle nordmenn.
Den manglende evnen til å utvise den minste respekt har jeg vært vitne til i nære relasjoner. En type nektet å skru ned lyden på fjernsynet overfor en person som kom hjem fra jobb og var sliten. Å ta hensyn ville vært en krenkelse av egoet. Vedkommende var en narsissist. En annen person fikk beskjed om at han skulle slutte å drikke nå, og ikke fikk mer alkohol. Han ignorerte dette helt og hentet en flaske akevitt som personen som kom med disse påbudene eide. Vedkommende var en sosiopat, altså en narsissist, bare arbitrært voldelig i tillegg. Min fordømmelse kan komme på et øyeblikk når jeg vet hva det er snakk om.
Jeg og døperen skulle feire nyttår sammen. Vi kom til et hus der Langemann hadde spist opp all maten, og måtte i raseri sitte og drikke whisky på tom mage. Det gikk selvsagt til helvete. Langemann pleide også å på en hensynsløs måte tvinge andre til å lytte til og se musikkvideoer av nettopp det han likte, til punktet at det ble plagsomt. Med tiden vokste raseriet mitt mot ham.
Langemann hadde en parasitisk livsstil. Han lånte penger han aldri betalte tilbake, han var dranker og konstant blakk, og han stjal mat av oss andre. Jeg satt en gang i en bil med Langemann og hans far. Vi vurderte hvilken fil vi skulle kjøre i. Det var vel en fil for kjøretøy med opp til to personer, en fil for kjøretøy med flere. Han, altså faren, mente at det egentlig satt en person i bilen, siden hans egen sønn var "mindre verdt enn ingenting." En sjokkerende uttalelse, selv for meg. Nå skjønner jeg kanskje hva han baserte denne uttalelsen på. Meg kalte han en banditt, noe som var mildt til sammenligning. Kanskje var det en sannhet i den uttalelsen med.
Jeg hadde også en kjæreste som var narsissist. Om henne kunne jeg fortalt en del syke historier, men må la det være være. Jeg har nok fortrengt det, men jeg mener å huske at hun tidvis bare strenet avgårde. Det er utrolig hva man lærer, og det er utrolig hva man med tiden forstår. Bare synd at slik kunnskap ofte kommer forsent. Ofte er det ting jeg bare skjønner ti eller tjue år på etterskudd.
Nå kommer jeg på at en kamerat fra min ungdom ble borte fra sin venneflokk. Han får ikke lov til å treffe sine venner selv når han er hjemme ved juletider og hans gamle kamerater er noen hus unna. Hans kjæreste/kone nektet en gang å rydde etter en fest hun hadde hatt, slik at alt ble stående en uke, ifølge en som delte kollektiv med dem. Åpenbart at hun med sitt kontrollbehov og arroganse er en narsissist. Også åpenbart at min gamle kamerat er selvoppofrende og dumsnill, noe som ble utnyttet så til de grader.
En jente på biblioteksstudiet skulle absolutt bli forfatter. Hun snakket til stadighet om opplegget sitt. Saken er at jeg ble nysgjerrig og hacket meg inn på hennes epostadresse. Ikke spør meg hvordan. I alle tilfeller, blant venninnene hennes gikk det frasagn om at hun mislikte de fleste mennesker. Når hun fordømte noen, behøvde det altså ikke være basert på noe reellt. Hun var gift med en type som stadig var til sjøs. På en fest begynte hun å kline med noen. Venninnen spurte: "Er ikke du gift?" Svaret var: "Jeg bryr meg ikke. " En kvinnehatende venn jeg hadde var spesielt sjokkert over den episoden. Vel, siden ektemannen var borte i tre uker av gangen, ser man på en måte tegningen. Den åpenlyse ondskapen, misnøyen og menneskeforakten gjør det lett å forstå at ja, hun var narsissist. Jeg mislikte henne alltid. I tillegg var hun en linselus som til stadighet var i media, blant annet som Torges første Nitter-bruker. Det minner meg om en annen forferdelig narsissist, som alltid skamløsst var i media for dette og hint.
En gang var jeg vitne til en episode på et fly. En engstelig gammel dame forsøkte å gå forbi en mann som nektet å flytte på bena, fordi han mente at hun kunne passere ham uten at han gjorde så. Dette gjorde henne bare mer engstelig. Det endte med at flypersonalet måtte flytte dem til ulike seterekker. Hvorfor kunne ikke denne mannen flytte bena sine, en liten gest? Jo, fordi det ville fornærmet egoet hans å gjøre det. Han var rett og slett en narsissist. Disse tingene kan man ved erfaring gjenkjenne og forstå. Han var også sørlending. Dette var fra den tiden jeg hatet og forbannet sørlendinger mest av alt. Disse forbannelsene er ikke borte, for nå omfatter de alle nordmenn.
Den manglende evnen til å utvise den minste respekt har jeg vært vitne til i nære relasjoner. En type nektet å skru ned lyden på fjernsynet overfor en person som kom hjem fra jobb og var sliten. Å ta hensyn ville vært en krenkelse av egoet. Vedkommende var en narsissist. En annen person fikk beskjed om at han skulle slutte å drikke nå, og ikke fikk mer alkohol. Han ignorerte dette helt og hentet en flaske akevitt som personen som kom med disse påbudene eide. Vedkommende var en sosiopat, altså en narsissist, bare arbitrært voldelig i tillegg. Min fordømmelse kan komme på et øyeblikk når jeg vet hva det er snakk om.
Jeg og døperen skulle feire nyttår sammen. Vi kom til et hus der Langemann hadde spist opp all maten, og måtte i raseri sitte og drikke whisky på tom mage. Det gikk selvsagt til helvete. Langemann pleide også å på en hensynsløs måte tvinge andre til å lytte til og se musikkvideoer av nettopp det han likte, til punktet at det ble plagsomt. Med tiden vokste raseriet mitt mot ham.
Hvis jeg baserer meg dels på denne videoen, dels på en annen video jeg såg, bekreftes det hvordan narsissister ikke takler alderdommen, hvordan de blir verre med årene, og hvordan de opprettholder en slags ungdommelig image. Dette er sant for mitt faderlige opphav, som bare ble verre med tiden. Min far var jo en eller annen form for ekstremt ustabil narsissist. Han oppsøkte meg en gang jeg var student, og benyttet muligheten til å kauke istykker øret mitt, og kvestet meg med det på livstid. Denne rastløsheten og oppsøkelsen av ungdom skyldes narsissisme. Det samme med det hemningsløse raseriet over selv det minste grad av angrep på hans ego. Jeg uttelater mye informasjon, men dette er en av to store tragedier i mitt liv. Som en ekte narsissist kunne han heller aldri be meg om unnskyldning for det han gjorde. Det betyr intet, fordi jeg ville aldri ha tilgitt det han gjorde uansett.
Da jeg skulle flytte fra kollektivet med Langemann, var jeg såpass rasende at jeg gjorde en del ting. Blant annet stjal jeg den eneste gjenstanden jeg har stjålet i mitt liv, iallfall bevisst. Det var en diktbok av William Blake, "The marriage of heaven and hell." Jeg er stolt av dette tyveriet. Jeg trengte den boken mer enn Langemann, og tok den som en kompensasjon for alle pengene han hadde stjålet. Det andre jeg gjorde var verre. Jeg forsøkte å forgifte ham ved å putte noen piller i en stor colaflaske jeg visste han kom til å stjele. For det første ble colaen helt gul utav den kjemiske reaksjonen. For det andre eksploderte hele opplegget. Hva var disse pillene? Vel, selv en gal kvinne må få ha sine slør, er alt jeg kan si.
Med disse nye formene for innsikt forstår jeg at livet mitt har vært gjennomsyret av narsissister i enda større grad enn jeg har tatt høyde for. Hva kan jeg si? Det er riktig at jeg holder avstand. Jeg er ikke en voldelig og aggressiv person, men jeg er ekstremt reaktiv. Jeg ville stå i fare til å sendes ut i svært alvorlige voldhandlinger ved visse former for urettmessighet. Det første slaget jeg slår behøver ikke være så hardt. Greia er at jeg ikke vil slutte å slå, og at jeg muligens vil forsøke å stikke ut øynene og skjære av kjønnsorganene på vedkommende herr narsissist. Det er svært lite tilgivelse i meg, og jeg er heller ikke en person kan krenkes eller røres, minst av alt av et monster.
Er det her en form for karmisk lærdom? I spørsmålet om livet har en høyere mening eller ikke, kan jeg svare at jeg ikke vet. Sannsynligvis ikke, men jeg kan heller ikke utelukke det helt. Jeg kan ikke gå i motsatt retning og bli en helgen. Jeg er en moralsk nøytral og stiller meg mellom ego og oppløsning av egoet, tar et mellomstandpunkt til altruisme. Mitt svar er at dette varierer, og at det må gjøres etter sin egen rytme, en rytme hvis grunnvesen er et mysterium i seg selv.
En ting vet jeg. Livet mitt ville vært bedre hvis disse monstrene aldri fikk røre meg. Forræderiet strekker seg lengre tilbake enn til den gangen jeg var i mors liv. Det er synd at jeg aldri kan få det jeg ønsker meg. Noe av dette ville innebært at mange av disse skikkelsene aldri hadde eksistert, og var erstattet av andre, mer rimelige og overbærende skikkelser. I forhold til de livene andre lever er det heller ikke så mye å be om. Jeg har i det minste fått min stridighet og min indre natur, hvor det minste pollen som svever rundt på de indre marker, for meg og kanskje noen få andre, er verdt sin vekt i gull. Det er da noe.
På et tidspunkt, da jeg og noen andre satt og lo av alle historiene om langemann (vi ler når smerten er for stor) overhørte min mor dette, og sa: "Nå må dere ikke gjøre langemann større enn han er." Mitt søskenbarn svarte: "Det er vanskelig. Han er jo ganske stor." Latter fulgte, den gangen. Det også, er borte nå.
Da jeg skulle flytte fra kollektivet med Langemann, var jeg såpass rasende at jeg gjorde en del ting. Blant annet stjal jeg den eneste gjenstanden jeg har stjålet i mitt liv, iallfall bevisst. Det var en diktbok av William Blake, "The marriage of heaven and hell." Jeg er stolt av dette tyveriet. Jeg trengte den boken mer enn Langemann, og tok den som en kompensasjon for alle pengene han hadde stjålet. Det andre jeg gjorde var verre. Jeg forsøkte å forgifte ham ved å putte noen piller i en stor colaflaske jeg visste han kom til å stjele. For det første ble colaen helt gul utav den kjemiske reaksjonen. For det andre eksploderte hele opplegget. Hva var disse pillene? Vel, selv en gal kvinne må få ha sine slør, er alt jeg kan si.
Med disse nye formene for innsikt forstår jeg at livet mitt har vært gjennomsyret av narsissister i enda større grad enn jeg har tatt høyde for. Hva kan jeg si? Det er riktig at jeg holder avstand. Jeg er ikke en voldelig og aggressiv person, men jeg er ekstremt reaktiv. Jeg ville stå i fare til å sendes ut i svært alvorlige voldhandlinger ved visse former for urettmessighet. Det første slaget jeg slår behøver ikke være så hardt. Greia er at jeg ikke vil slutte å slå, og at jeg muligens vil forsøke å stikke ut øynene og skjære av kjønnsorganene på vedkommende herr narsissist. Det er svært lite tilgivelse i meg, og jeg er heller ikke en person kan krenkes eller røres, minst av alt av et monster.
Er det her en form for karmisk lærdom? I spørsmålet om livet har en høyere mening eller ikke, kan jeg svare at jeg ikke vet. Sannsynligvis ikke, men jeg kan heller ikke utelukke det helt. Jeg kan ikke gå i motsatt retning og bli en helgen. Jeg er en moralsk nøytral og stiller meg mellom ego og oppløsning av egoet, tar et mellomstandpunkt til altruisme. Mitt svar er at dette varierer, og at det må gjøres etter sin egen rytme, en rytme hvis grunnvesen er et mysterium i seg selv.
En ting vet jeg. Livet mitt ville vært bedre hvis disse monstrene aldri fikk røre meg. Forræderiet strekker seg lengre tilbake enn til den gangen jeg var i mors liv. Det er synd at jeg aldri kan få det jeg ønsker meg. Noe av dette ville innebært at mange av disse skikkelsene aldri hadde eksistert, og var erstattet av andre, mer rimelige og overbærende skikkelser. I forhold til de livene andre lever er det heller ikke så mye å be om. Jeg har i det minste fått min stridighet og min indre natur, hvor det minste pollen som svever rundt på de indre marker, for meg og kanskje noen få andre, er verdt sin vekt i gull. Det er da noe.
På et tidspunkt, da jeg og noen andre satt og lo av alle historiene om langemann (vi ler når smerten er for stor) overhørte min mor dette, og sa: "Nå må dere ikke gjøre langemann større enn han er." Mitt søskenbarn svarte: "Det er vanskelig. Han er jo ganske stor." Latter fulgte, den gangen. Det også, er borte nå.
RSS Feed
