Jeg inviterte jo til denne siden da jeg foreløpig avsluttet min politiske karriere. Da sa jeg at alle mine tilhørere var velkomne, så lenge de husket på at dette er min verden, og ikke deres verden. Dette betyr noe. Men vedkommende herr narsissist har vist at han ikke evner å ta innover seg de tingene jeg sier, verken når det gjelder grensesetting eller mine personlige ønsker. Som jeg sa: Du har ingenting å tilby meg og som jeg ønsker meg. Alt du kan gjøre er å observere. Vedkommende har også direkte uttrykt at han har ingen respekt for meg. På hvilken måte er dette akseptabelt? Fremgangsmåten har vært å sende meg uønskede meldinger, antakelig med den målsetning å få meg ute av balanse, samt å hamre ned porten med ubesvarte innlegg her. Det minner om fremgangsmåten til en annen, kollapset narsissist, la oss kalle ham Proar Brølelsen. Der kunne jeg ikke engang skrive et avsnitt uten at han skulle komme der og overstyre og kontrollere. Her er greia. Dersom jeg ønsker meg råd, kommer jeg til å be om det. Utover det må man ha opparbeidet seg en plass i livet mitt for å komme med retningslinjer og befalninger. Svært få har den plassen i livet mitt. Å bare anta at man har den plassen, er en fornærmelse.
Kaotisk nøytral (meg) og Nøytral ond (narsissister) kan ved et overflateblikk minne om hverandre, fordi man viser en forakt for samfunn, stat og mennesker. Det viktige å spørre seg er hvorfor man viser denne forakten. I mitt tilfelle er det fordi jeg har et sterkt fokus på frihet, og at jeg ser menneskers onde og egoistiske natur. Utover det lar jeg folk stort sett være i fred. En viktig verdi for meg er å alltid fremme verdighet, det være for meg selv eller andre. Derfor er jeg motstander av multikultur og vaksiner. Hvis du vil ha noe fra meg, må du handle for det (Do ut des). En narsissist, derimot, er samfunnskonform, samtidig som man er opptatt av å skade, dominere, kontrollere og ydmyke. Det er forsåvidt helt åpenbart hva vedkommende prøver på i denne sak.
Mitt sinne er på denne måten, det er alltid skjult og bygger seg opp over tid. Hvis man fortsetter med det man gjør, sørger man for at denne søylen ikke går ned, men stiger. Når mitt sinne tilslutt kommer frem, er det alltid direkte, og jeg er ubøyelig. Slik har det vist seg i mine personlige relasjoner, og slik har det vist seg her. Nå er det nok. Som Lucious Vorenus parafresert sier det i serien Rome, ifølge visse med en slags likhet med meg: "Det er ikke handlingene eller volden i seg selv som er problemet. Det er mangelen på respekt." Denne respekten er altså en kjerneverdi, og dette vet jeg inderlig vel at narsissister aldri kan gi. Nå har mitt storsinn tatt slutt, og jeg kommer ikke til å svare mer. Alle innlegg vil bli slettet.
Hvis jeg ikke gjør dette nå og kutter av, kommer mitt sinne bare til å bygge på seg, med verre resultater ned linja. Da gjerne på eksplosive og uforutsigbare måter. Dessuten øker sjansene for at vedkommende får noe på meg, er han enn treg og fantasiløs. Narsissister er i det store og hele svært forutsigbare, de følger det samme mønster utifra det samme edderkopp-imperativ, og er ikke så intelligente som de tror. Svært få kan svinge seg rundt med meg i åndenes rike, og her bør man virkelig ikke anta for mye, hva det gjelder ånd og svenn. Jeg vet meget godt at de ønsker å skade.
Dette blir som å entre et tempel, kauke og dundre i veggene. Hva tror du skjer da? Jo, da kommer selvfølgelig evnukkene med dragne krumsabler. Slik har det alltid vært. Man må respektere hellig grunn, og hellig grunn blir til der den skapes. Dette er min verden. Intelligensnivået er det ikke så viktig med, men man må trå varsomt. Vise et modikum av respekt, ikke sant. Da jeg åpnet for besøkende, tenkte jeg kanskje at noen av disse selvstendige entrepenørene fra dette politiske miljøet ville være interessert. Men nå jeg er nå engang en ustabil kunstner, som gjerne har en avskrekkende effekt på de i polo-genser. I ettertankens blekhet kan man spørre seg selv hvor interessert jeg egentlig er i disse entrepenørene selv.
Jeg er i det store og hele en tolerant og tilbakelent person, og det er denne tilbakelentheten jeg etterspør meg. Jeg skrev det til og med i en aforisme, som gikk noe som: "Jeg vil så gjerne ha en venn som stiller seg likegyldig til meg." Variasjon er tingen. Man kan være av og på. Heldigvis har jeg visse familiemedlemmer som har vett til å ta det som er bra fra meg, og ignorere resten, uten at man behøver å involvere ego og følelser. Men for det må man ha en selvstendighetsnatur, ikke narsissistens sårbare ego. Det er greia, man kan berøre hverandre på de områder der det er interessant og stimulerende, og la resten være, for frihets og verdighets skyld.
Det er svært få jeg bare kutter. Fra før av har det bare vært denne sårbare narsissisten og en systemdrone fra skrivebulen, som frydet seg over at folk har blitt forgiftet av disse vaksinene og logrer med halen overfor alle former for marxistisk kontroll. Slikt tåler jeg ikke å høre på. Det er begrenset hvor mye jeg kan ha med normies å gjøre, fordi deres verdi for meg er gjerne bare i form av deres (uvaksinerte) rumpehull, ingenting mer. Men historien viser at jeg kan ikke, vil ikke og skal ikke ha med narsissister å gjøre. De er min anti-tese, nemesis og kryptonitt, fordi jeg på mange måter er det motsatte av dem. Jeg er en kaotisk naturkraft som lik solen øser av det lys jeg har. Da sier det seg selv at jeg ikke kan forholde meg til sorte hull eller de som vil skade solen eller engen med småfugl, dryader og lolitaer. Derfor utgår systemdronene, og derfor utgår narsissistene. Det er mangelen på respekt og sans for skjønnhet, ser du.