Nå har det skjedd. Har praktisk talt hatt mitt endelige nervekollaps. Åpnet kjøleskapet og et lass med colabokser veltet ut fra øverste hylle. To av dem eksploderte. Det var bare av typen 0.335 liter eller noe, men hele kjøleskapet, hvert eneste hylle og vegger, innenfor og utenpå, store deler av fryseren, gulvet og veggene i en radius på 2 meter ble oversprøytet, inkludert meg selv. Om jeg hadde gitt deg boksene og bedt deg søle mest mulig, hadde du ikke klart å lage en lignende katastrofe. Utrolig.
Tar dette som et slags åndelig tegn. Tror det skal handle om uforløste og forspilte følelser/relasjoner/muligheter. Saken er at jeg har vært utnervet etter min reise. Brukte nok opp mitt vesle psykiske overskudd på turen. Er enormt på etterskudd og underskudd med de mest basale handlinger. Det er grunnen til at jeg ikke kan svare folk, heller ikke på melding eller epost. Det er ille, fordi jeg har svært mye jeg burde få gjort, både skrivemessig og praktisk.
Ikke bare det. Jeg veksler mellom å være angstfull, drikke og space ut, uten at jeg er i stand til å komme ut av tilstanden, uansett hvor mye jeg drikker eller hva for sprøtt noe jeg gjør. Noen av tingene jeg driver med er så twisted at det overrasker selv meg. Du ville ikke engang være i stand til å forstå det. Jeg har blitt til en ekstremutgave av meg selv, en slags shut in autist som driver med ting som forlengst har forlatt forstandens grenser.
Nå nettopp var det en svært attraktiv kvinne (true deal) som nikket underdanig hei til meg. Antakelig fordi jeg var så borte at jeg hadde et sånt fjernt psykopatblikk. Synes synd på den kvinne jeg skulle få full makt over (ikke at det skjer). Hvor fornedret tror du noen kan bli? Tro meg, jeg tar det meget mye lengre. Jeg er jo et geni i depravasjon og Eros. Var forøvrig en gubbe som sa hei til meg da jeg leste et skilt, antakelig fordi han trodde jeg så på ham og barna. Skal tro om han mistenkte noe? Ikke at det er noe å mistenke. Må bare si det. Etterpå gikk jeg mellom bilene, noe han kanskje fant mistenkelig. Men han tvang meg til det, da han ikke lot meg være i fred til å gå en mindre mistenkelig rute, forbi bilene.
Neil Young synger jo i Barstool blues om tanker som raser avgårde. Så også med meg. En fantasi overtas av en fantasi, men ingenting som jeg kan feste meg ved. Det er praktisk talt umulig for meg å konsentrere meg. Jeg har ikke motivasjon til noenting. Det er fysisk umulig for meg å gjennomføre noe, da dette er en kjensgjerning ved hjernen. Det er noen få unntak. Blant annet har jeg nå lært meg å fotomanipulere for å fjerne vannmerker på visse bilder. Bare porno motiverer meg, altså. Det er vel logisk på et eller annet nivå (eventuelt innlysende).
Må bryte syklusen. Det jeg trodde skulle hjelpe, altså drikke og space ut, hjelper ikke overhodet, selv om jeg har hatt sterke ønsker og behov om dette. Jeg må grounde meg selv. Slutte å drikke, og få fikset ting. Ser ikke ut her. Verken i ytre omgivelse eller sjelelig sett. Spruten fra colaen var bare prikken over Ila, eller noe. Sannheten er at jeg finner tilværelsen, og meg selv, utålelig. Så er jeg da også hjerneskadet, og hjerneskadet igjen. Det er rett og slett deler av hjernen jeg mangler. Skal tro om jeg kan gro noen neuroner eller noe?
Et tegn på min store angst er at jeg alltid setter meg med to øl. En i reserve til den jeg åpnet, som en slags trygghet mot angsten. Til og med kvinnen jeg besøkte kommenterte dette. Det minner om filosof-dagene, da jeg gjerne måtte downe 3 øl på kort tid for å forholde meg til filosofforedrag. Nå gjør jeg noe av det samme for å holde angsten fra livet, eventuelt motsatt.
Egentlig burde jeg snakke med en psykolog eller prest. Så er det bare det at helsevesenet består av blåpillede cucks som vil ha deg innenfor samfunnsstandarden, og de prestene jeg har snakket med er lidisister som fokuserer på lidelse. De er altså kristne. Jeg har fjernet meg så langt fra menneskeheten at jeg egentlig ikke kan si et ærlig ord til noen. Skulle jeg sagt sannheten til deg, noen sannhet, ville du enten kollapse i angst eller gå fysisk til angrep på meg, eventuelt ty til en politianmeldelse, som kvinner gjerne gjør. Voldta en kvinne. Drep en politimann. Første trappetrinn i tårnet. (Dette er et kunstnerisk uttrykk, idioter).
Må rudimentere. Må grounde meg selv i det praktiske. Colaspruten er et tegn på at jeg ikke kan fortsette sånn. Galskapen må ta slutt.
Tar dette som et slags åndelig tegn. Tror det skal handle om uforløste og forspilte følelser/relasjoner/muligheter. Saken er at jeg har vært utnervet etter min reise. Brukte nok opp mitt vesle psykiske overskudd på turen. Er enormt på etterskudd og underskudd med de mest basale handlinger. Det er grunnen til at jeg ikke kan svare folk, heller ikke på melding eller epost. Det er ille, fordi jeg har svært mye jeg burde få gjort, både skrivemessig og praktisk.
Ikke bare det. Jeg veksler mellom å være angstfull, drikke og space ut, uten at jeg er i stand til å komme ut av tilstanden, uansett hvor mye jeg drikker eller hva for sprøtt noe jeg gjør. Noen av tingene jeg driver med er så twisted at det overrasker selv meg. Du ville ikke engang være i stand til å forstå det. Jeg har blitt til en ekstremutgave av meg selv, en slags shut in autist som driver med ting som forlengst har forlatt forstandens grenser.
Nå nettopp var det en svært attraktiv kvinne (true deal) som nikket underdanig hei til meg. Antakelig fordi jeg var så borte at jeg hadde et sånt fjernt psykopatblikk. Synes synd på den kvinne jeg skulle få full makt over (ikke at det skjer). Hvor fornedret tror du noen kan bli? Tro meg, jeg tar det meget mye lengre. Jeg er jo et geni i depravasjon og Eros. Var forøvrig en gubbe som sa hei til meg da jeg leste et skilt, antakelig fordi han trodde jeg så på ham og barna. Skal tro om han mistenkte noe? Ikke at det er noe å mistenke. Må bare si det. Etterpå gikk jeg mellom bilene, noe han kanskje fant mistenkelig. Men han tvang meg til det, da han ikke lot meg være i fred til å gå en mindre mistenkelig rute, forbi bilene.
Neil Young synger jo i Barstool blues om tanker som raser avgårde. Så også med meg. En fantasi overtas av en fantasi, men ingenting som jeg kan feste meg ved. Det er praktisk talt umulig for meg å konsentrere meg. Jeg har ikke motivasjon til noenting. Det er fysisk umulig for meg å gjennomføre noe, da dette er en kjensgjerning ved hjernen. Det er noen få unntak. Blant annet har jeg nå lært meg å fotomanipulere for å fjerne vannmerker på visse bilder. Bare porno motiverer meg, altså. Det er vel logisk på et eller annet nivå (eventuelt innlysende).
Må bryte syklusen. Det jeg trodde skulle hjelpe, altså drikke og space ut, hjelper ikke overhodet, selv om jeg har hatt sterke ønsker og behov om dette. Jeg må grounde meg selv. Slutte å drikke, og få fikset ting. Ser ikke ut her. Verken i ytre omgivelse eller sjelelig sett. Spruten fra colaen var bare prikken over Ila, eller noe. Sannheten er at jeg finner tilværelsen, og meg selv, utålelig. Så er jeg da også hjerneskadet, og hjerneskadet igjen. Det er rett og slett deler av hjernen jeg mangler. Skal tro om jeg kan gro noen neuroner eller noe?
Et tegn på min store angst er at jeg alltid setter meg med to øl. En i reserve til den jeg åpnet, som en slags trygghet mot angsten. Til og med kvinnen jeg besøkte kommenterte dette. Det minner om filosof-dagene, da jeg gjerne måtte downe 3 øl på kort tid for å forholde meg til filosofforedrag. Nå gjør jeg noe av det samme for å holde angsten fra livet, eventuelt motsatt.
Egentlig burde jeg snakke med en psykolog eller prest. Så er det bare det at helsevesenet består av blåpillede cucks som vil ha deg innenfor samfunnsstandarden, og de prestene jeg har snakket med er lidisister som fokuserer på lidelse. De er altså kristne. Jeg har fjernet meg så langt fra menneskeheten at jeg egentlig ikke kan si et ærlig ord til noen. Skulle jeg sagt sannheten til deg, noen sannhet, ville du enten kollapse i angst eller gå fysisk til angrep på meg, eventuelt ty til en politianmeldelse, som kvinner gjerne gjør. Voldta en kvinne. Drep en politimann. Første trappetrinn i tårnet. (Dette er et kunstnerisk uttrykk, idioter).
Må rudimentere. Må grounde meg selv i det praktiske. Colaspruten er et tegn på at jeg ikke kan fortsette sånn. Galskapen må ta slutt.
Jeg hater denne dag. Ingen elsk for morgendagen
Som noen skrev i kommentarfeltet: Marilyn Manson var en freak i 1995. I disse dager et veltilpasset individ. For meg gjør nok tankene om øksedrap, supervoldtekt og skummende, siklende depravasjon at jeg ikke, eh, passer inn. Legg til det endelige brudd med hver en norm du kan tenke deg. Og det er egentlig bare begynnelsen ... Jeg vil bringe innholdet i en annen dimensjon ned til jorden.
Visste du at jeg vil oppsøke deg, ja, akkurat deg, og gjøre ting med deg som vil gjøre deg likedan som meg, og ta fra deg alt det du har på kjøpet? Det er derfor dette skjer. Motsetningens lov slo til. Jeg mistet meg selv når konfrontert med kun meg selv, ble min egen negasjon i all min ensomhet.
Edit: "De elsker deg når du er på alle forsider." AHA! Så da vet jeg hva jeg må gjøre. Locker og loader min Tech-9 i dette øyeblikk (også et kunstnerisk uttrykk, undermennesker/nordmenn).
RSS Feed
