Til og med jeg er ikke helt fraskilt kvinner. Siden år 2017 har jeg underholdt en kvinnerelasjon over nett, en kvinne som med all tydelighet har vært fascinert av meg, og som med tiden begynte å idealisere meg. Hele tiden har jeg forsøkt å fortelle at jeg ikke er den hun tror jeg er, og at jeg ingenlunde har noen av de egenskapene hun illegger denne min persona. Psykologien i dette er enkel. Jo mer du trekker deg unna, jo mer vil de komme etter. Avvisning er i det primitive kvinnesinn den måte at du forøker din verdi.
Med tiden har våre utvekslinger blitt mer intense. Til punktet at jeg viste henne fliken av min egen natur, og da var det sannelig slutt på idealiseringene. Det er alltid sånn. Egentlig visste jeg alt dette, så det var godt å få det ut av verden. Hun trodde meg ikke på ordene mine. Hun måtte se det med egne øyne. Dette er jo en form for ærlighet, som sikrer at man ikke kaster bort mer energi i fremtiden. Hvis jeg hadde tatt det lengre, ville hun ha blitt meget mye mer skuffet.
Ja, for jeg har jo en viss form for visdom som gjør at jeg ser at hun aldri ville ha godtatt noen grad av min sanne natur. Forbrytelsen er egentlig min, siden jeg ikke gjorde dette for lenge siden. Jeg opprettholdte en illusjon, fordi det var komfortabelt, underholdende og tilfredsstillende å gjøre så. Men jeg er såpass stilt at jeg ikke kan opprettholde løgner til evig tid.
Likevel er det smertefullt. Som sagt, det er alltid sånn. Jeg har et grunnvesen som vil såre de fleste kvinner, bare ved å være til, ikke sant. Av den grunn kan jeg heller ikke få de tingene jeg ønsker meg. Noe av det var nok representert i denne kvinneskikkelsen.
Som vi (jeg?) kom frem til, dersom jeg skulle ha en kvinne, måtte det være en kvinne av en viss umoral, uten at det bikker over i narsissisme eller sosiopati. Dette fordi jeg selv er en ganske umoralsk person, og en sammensatt og ustabil en som sådan. Men slike moralske nøytrale kvinner krever nok til gjengjeld en del styrke man kan do ut dese med. Du må ha 200k på konto før du kan ta sex-bilder av meg, liksom. Slike typer ting.
Med dette mitt valg forherder jeg på en måte den ruten jeg har tatt. Jeg lukker visse dører og fortsetter å gå ned en gang av ... hva? Sannheten er at jeg ikke vet. Jeg kaller det kunstnerisk virksomhet, men ... Jeg har ingen kontakt med et indre sjelsliv og vet ikke hva som er riktig. Jeg ruller bare terningen i blinde.
En annen sannhet vedblir. Så langt i livet er det bare et fåtall med menn som har elsket meg, samt kanskje en kvinne som var moralsk mangelfull på måter som lignet mine. Ja, ja. Jeg kunne trengt å smake en nektar av seier, eller i det minste en nektar av lindring. Nå går jeg bare videre, med disse forvridde terningene med uforståelige tegn og tall klinkende sammen i hånden. De ruller, ruller, så får man et resultat, ulike avarter og utslag av en galskap jeg etterhvert har begynt å gjenkjenne som den samme.
Universet har på en måte talt tilbake, for nå nylig har jeg blitt kontaktet av en kvinne som ... er helt motsatt. Altså tilsynelatende komplett amoralsk. Jeg er dog på en måte vant til at alt sammen renner ut i sanden. Alternativet er kan hende verre, at jeg får klippet av kjønnsorganet i søvne eller noe. Stort sett kan bare menn elske meg, kanskje fordi jeg har et kvinnelig grunnvesen. Dette indre kvinne(u)vesen er dog preget av en verre galskap, amoral og ustabilitet enn selv Kassandra. Dette er selvsagt helt uakseptabelt for, vel, de fleste, og nærmest alle kvinner som kollektiv. Her er greia. Denne indre kvinne er ikke engang ond og fæl. Hun mener det egentlig godt, og kan ikke noe for at lyset er flakkende.
Med tiden har våre utvekslinger blitt mer intense. Til punktet at jeg viste henne fliken av min egen natur, og da var det sannelig slutt på idealiseringene. Det er alltid sånn. Egentlig visste jeg alt dette, så det var godt å få det ut av verden. Hun trodde meg ikke på ordene mine. Hun måtte se det med egne øyne. Dette er jo en form for ærlighet, som sikrer at man ikke kaster bort mer energi i fremtiden. Hvis jeg hadde tatt det lengre, ville hun ha blitt meget mye mer skuffet.
Ja, for jeg har jo en viss form for visdom som gjør at jeg ser at hun aldri ville ha godtatt noen grad av min sanne natur. Forbrytelsen er egentlig min, siden jeg ikke gjorde dette for lenge siden. Jeg opprettholdte en illusjon, fordi det var komfortabelt, underholdende og tilfredsstillende å gjøre så. Men jeg er såpass stilt at jeg ikke kan opprettholde løgner til evig tid.
Likevel er det smertefullt. Som sagt, det er alltid sånn. Jeg har et grunnvesen som vil såre de fleste kvinner, bare ved å være til, ikke sant. Av den grunn kan jeg heller ikke få de tingene jeg ønsker meg. Noe av det var nok representert i denne kvinneskikkelsen.
Som vi (jeg?) kom frem til, dersom jeg skulle ha en kvinne, måtte det være en kvinne av en viss umoral, uten at det bikker over i narsissisme eller sosiopati. Dette fordi jeg selv er en ganske umoralsk person, og en sammensatt og ustabil en som sådan. Men slike moralske nøytrale kvinner krever nok til gjengjeld en del styrke man kan do ut dese med. Du må ha 200k på konto før du kan ta sex-bilder av meg, liksom. Slike typer ting.
Med dette mitt valg forherder jeg på en måte den ruten jeg har tatt. Jeg lukker visse dører og fortsetter å gå ned en gang av ... hva? Sannheten er at jeg ikke vet. Jeg kaller det kunstnerisk virksomhet, men ... Jeg har ingen kontakt med et indre sjelsliv og vet ikke hva som er riktig. Jeg ruller bare terningen i blinde.
En annen sannhet vedblir. Så langt i livet er det bare et fåtall med menn som har elsket meg, samt kanskje en kvinne som var moralsk mangelfull på måter som lignet mine. Ja, ja. Jeg kunne trengt å smake en nektar av seier, eller i det minste en nektar av lindring. Nå går jeg bare videre, med disse forvridde terningene med uforståelige tegn og tall klinkende sammen i hånden. De ruller, ruller, så får man et resultat, ulike avarter og utslag av en galskap jeg etterhvert har begynt å gjenkjenne som den samme.
Universet har på en måte talt tilbake, for nå nylig har jeg blitt kontaktet av en kvinne som ... er helt motsatt. Altså tilsynelatende komplett amoralsk. Jeg er dog på en måte vant til at alt sammen renner ut i sanden. Alternativet er kan hende verre, at jeg får klippet av kjønnsorganet i søvne eller noe. Stort sett kan bare menn elske meg, kanskje fordi jeg har et kvinnelig grunnvesen. Dette indre kvinne(u)vesen er dog preget av en verre galskap, amoral og ustabilitet enn selv Kassandra. Dette er selvsagt helt uakseptabelt for, vel, de fleste, og nærmest alle kvinner som kollektiv. Her er greia. Denne indre kvinne er ikke engang ond og fæl. Hun mener det egentlig godt, og kan ikke noe for at lyset er flakkende.
RSS Feed
