Nytt gjennombrudd

Det har blitt sagt om meg at jeg er en mann i evig tilblivelse. Det er nok sant, men det er en smertefull tilstand. Det er smertefullt å brenne i sin egen flamme hele tiden, bare for å gjenskapes i et forvandlet bilde. Dette har heller ikke endret seg på mange, mange år, antakelig fordi jeg er grunnleggende volatil og kaotisk.

Denne tilblivelsen, flammen, arter seg på to måter. Meg selv som kropp, og meg selv som idévesen. I kropp har jeg nå forvandlet meg på den måten at jeg ikke bruker rus mer (bortsett fra koffein og andre former for intellektuell stimulanse) og at jeg kan forløse mitt eget nervesystem ved å stimulere vagus-nerven. Med det har jeg blitt en annen. Det er vanskelig å kalibrere et nytt grunnvesen og utøve faktiske handlinger før den smertefulle metamorfose begynner på nytt. Av den grunn ønsker jeg meg mer stabilitet. Denne stabiliteten unnflyr meg, for hver gang jeg reiser meg som en ny mann, kommer en ny vind og bærer meg bort, eller jeg blir sparket ned av et eller annet monster. Denne prosessen har gjentatt seg i tiår etter tiår. Jeg er ikke selvutslettende nok til å vendre kniven mot mine fortredere, for jeg vet meget godt at da venter 21 år i fengsel. (i den senere tid har dette forøket seg til faktisk livsvarig dersom man knerter en beskyttet gruppe, homser, hekser eller sotrør). Jeg har det heller ikke i meg å være selvmorderisk, antakelig fordi jeg har vanntette skott mellom tanke og følelse. Sagt på en annen måte, selv når skipet er under vann er det fortsatt deler av skipet som er vanntett i form av den forbannede fornuften.

I paradigme har jeg blitt mer politisk radikal. Jeg vil overhodet ikke forhandle med eller akseptere premissene til moderniteten og dets sinnslidende håndtlangere. I kunst og filosofi har jeg hatt mine dypp og bølgedaler. Det er et annet og komplisert tema. Alt i alt henger dette sammen med egen kropp. Som en venn sa, det er en dårskap å tenke at folk gjennom hele livet ikke skal forandre seg. Det er så, klokt sagt, men det er fortsatt visse forbehold. De grunntrekk man har forandrer seg kan hende. Likevel har ikke disse trekkene blitt borte, bare gått over i en annen form. På den måten er de innsikter man hadde før i tiden fortsatt relevante, især de innsikter man har hatt om seg selv. Og som de gamle romere sa, og som jeg har sett demonstrert rett foran øynene mine også hos andre, det er din første intuisjon som er riktig.

Tilbake i gamle dager, jeg tror det må ha vært rundt år 2012, fortalte jeg en venn at jeg hadde et kvinnelig grunnvesen. Hvordan jeg kom frem til denne innsikten har gått tapt for meg, men jeg antar at jeg falt på et slik standpunkt gjennom kunsten og den intuitive virksomhet som hører til. I alle tilfeller, min venn spurte det som den gang var en felles venninne om dette stemte, om jeg på noen måte utsondret noe feminint. Hun svarte negativt. En stund etter fortalte han meg om saken. Hemmeligheter, vel ... Jeg slo det hele av meg, og så på det som en pinlig form for tankespinn.

Det er underlig hvordan ting kommer tilbake. I den senere tid tok jeg en faktisk Szondi-test. Dette var resultatet som kom smellende tilbake i mitt fjes.

For referanse, her er testen:

psycho-tests.com/test/szondi-test

Her er en dybdegåelse av Szondi-testen:

www.szondiforum.org/The%20Szondi%20Test%20-%202012.pdf

Da jeg først ble introdusert for denne testen, misforstod jeg øyensynelig fullstendig. Jeg trodde man skulle velge ett bilde av hvem man fryktet mest, den man absolutt ikke vil møte i en mørk bakgate. Jeg valgte bildet av en flirende galning med skalk. Den du frykter mest skulle representere deg selv. Men i følge denne dypere testen har jeg absolutt ingenting av det jeg antar er epilektikeren/galningen. Jeg frykter ham altså, fordi ingenting av det er meg. Da jeg tok testen, valgte jeg de kjekke mennene som mest tiltalende. Jeg synes ikke noen av kvinnene var tiltrekkende. Kvinne er kvinne verst. Til mitt forsvar var kvinnene virkelig fæle. Ved ettertanke forklarer forklarer resultatet av denne testen mitt massive kvinnehat.

Det som definitivt er meg er dette feminine grunnvesen, samt en ganske betydelig andel på siden av hysteri og depresjon. Jeg kan ikke gå inn på alt, men det vil være interessant å se hva epileptikeren representerer, det som definitivt ikke er meg. Kan komme tilbake til det senere.

Min kvinnelighet kommer med visse forbehold. Som testen gjør klart, det er ikke her nødvendigvis tale om en homofil legning. Jeg har heller ikke den kvinnesykdom at jeg alltid (les: i det hele tatt) må holde meg inne med flertallsmeningen og/eller autoriteter. Jeg bryr meg ikke stort om klær og utseende for meg selv, men er endeløst fascinert av de glatte flater og de farger som hører kvinnesfæren til. Alt i alt er nok dette snakk om å ha en kunstnerisk legning. I ett og alt er jeg en kunst-typus. Det blir sagt at å ha asperger er å ha en hypermaskulin hjerne. Det er noe i dette. Jeg har en hypermaskulin hjerne og et feminint indre liv. Av den grunn blir jeg ikke forstått noen steder, fordi jeg er for full av motstridende trekk som ikke hører sammen på en konvensjonell måte. Dette forklarer også grunnen til at jeg (relativt sett) har slik en dragning på menn, og at jeg (relativt sett) frastøter meg kvinner. Jeg er også klok nok til å forstå at menn er mine verste fiender, som om det ikke har blitt demonstrert tydelig nok gjennom livet, med Uranus, gorillaen og militær-arbeiderne.

Jeg er grunnleggende passiv, ikke motorisk eller praktisk i det hele tatt, og foretrekker å forholde meg til ting på et overflatisk nivå. Jeg har til og med jobbet i helse og omsorg. Først syntes jeg dette var upassende og ulogisk, men nå skjønner jeg grunnen. Kvinner er sadister og er tiltrukket av lidelse. Det er også jeg. Geniet Otto Weiningers innsikt kommer i hu. Man må ha noen som matcher sin seksuelle energi. En god partner for meg ville altså være en sterk judger-kvinne med tingene på stell. Der jeg er 3/4 feminin bør hun være 3/4 maskulin, ifølge hans, altså Weiningers skjema. Ifølge det andre skjemaet, altså Szondis, er jeg endog mer feminin enn det.

Jeg har også endeløse seksuelle og følelsesmessige behov, som antakelig er helt umettelige. Seksuelt sett er jeg jo en mislykket mann, fordi jeg ble amputert av min valsende mannsfiende og den avsindigste form for boomerisme og middelklassekorrupsjon. Behov er noe annet. Det er på grunn av min seksuelle og følelsesmessige intensitet og min kvinnelighet at jeg kunne komme frem til min filosofiske grunntese om Eros. For litt siden fikk jeg om ikke et gjennombrudd, men en sterkere klarhet over hvorfor denne tesen er så filosofisk dyp. Det vi kan kalle forestillingen er nemlig kun et utslag av Eros. Jeg bør antakelig legge frem min filosofiske sak før jeg eventuelt skyter av meg knotten, selv om det er ingen igjen til å oppfatte noe som helst i dette Kali Yugas mørke. Noen ting skylder man ganske enkelt seg selv. Ideelt sett burde man kombinere noen dikt og filosofiske artikler med en roman og et drap eller to. Perfekt renhet kan oppnås med en skvett blod, tross alt, som Yukio Mishima så poignant uttrykte det. På min måte er jeg et geni, og en som forvalter stor kraft.

Det er temmelig latterlig hvilken cope det var når jeg trodde min fascinasjon for kvinner i rosa og lilla fe-drakt var et uttrykk for maskulinitet. En ekte maskulin mann ville vært opptatt av dumpstere, dosere, damphammere og sirkelsager eller noe drit. Riktignok er jeg fascinert med krigsmaskiner og våpen, fly og tanks, men dette har jo en iboende funksjonalitet mot å drepe sine fiender. Det blir altså annerledes.

Orker ikke å analysere dette Szondi-dokumentet i nitidig detalj, da det var litt uklart og vanskelig tilgjengelig. Men epilektikeren, den jeg har null av er kjennetegnet av å være knyttet til Kain i bibelen. Dette er min faktiske bøddel i livet.

Dette vil nok være som catnip for enkelte av mine lesere. Fra dybdedokumentet:

Hermaphrodites [bisexuals], those represented in the Szondi test, are an
extreme expression of this ever-present human need. These males who are seeking
love with persons of their own sex are primarily looking for tender love, not the
actual intercourse. They seek the kind of love given by their mother. This is the
love that is passive longing without any physical activity to secure the one loved.
In his later analysis of this need, Szondi labeled it “Eros” after the Greek
god of love.

He wrote:

There is no binding in the living world without factor h. It is
the most powerful among the bindings. It is the receiver and
giver in love and tenderness. It is the strongest power, which
holds all together, what in the world lives and loves. Factor h
is consequently the Eros radical, the root of love and tenderness
and the basis of attraction and binding. It is as well the creator
of individual personal love (h+) and also that of love of
humanity (h-). Factor h is also not only one of the two builtup
factors of sexuality. It is the factor of each binding of human to
human in sex and love, in body and spirit

Min kvinnelighet forklarer også min samfunnsmessige mislykkethet. Jeg har rett og slett ingen evne til å klare meg i verden og er antakelig avhengig av å knytte meg til en eller annen skikkelse til støtte og hjelp. Som kvinner flest, vel og merke. Den store ironien er at jeg nå på iallfall noen måter lever det livet som er ideelt for meg. Det heter seg jo at vi tilslutt faller på det stedet hvor vi hører til i livet. Jeg driver med nøyaktig de tingene som Szondi ville anbefalt, lyrikk, erotikk og kommunikasjon. Jeg må bare gjøre mer av det. Per grunnvesen har jeg manipulert meg inn i de tingene jeg trenger. Det er en av mine største gaver, og en gave jeg ikke gir bort. Og her har noen forsøkt å få meg til å bli trailersjåfør ... råd er noe av det verste. Jeg ville bli utslettet enda mer enn jeg allerede er av å følge et slikt råd. Men joda, meningen var god, det skjønner jeg jo.

Jeg hadde et nært forhold til min avdøde mormor. Hun må ha skjønt noe, for da vi diskuterte forhold og mitt grunnvesen fortalte hun meg at livet mitt nok hadde vært lettere om jeg var en kvinne. Det hadde hun rett i. Det første, andre og tiende jeg ville gjort som kvinne ville vært å knytte meg til en sterk mann og gjøre ham fullstendig slavebundet til meg gjennom farger og uskyld. Dette er jo allerede hva jeg gjør og har gjort hele livet som mann. Som kvinne kunne jeg fått en mann til å drepe for meg, og det er jo det jeg vil. Det er ikke drapshandlingen i seg selv som er vanskelig for meg, det er svingingen rundt med kniven. Som kvinner flest er jeg tilnærmt blottet for empati til andre enn de som fortjener det.

Jeg er rett og slett mer sprudlende, fargesprakende og sympatisk enn de kjedelige hurpene. Ikke rart at kvinner hater meg.