Om å balansere på avgrunnen

Depresjonen bygger dessverre på seg. Hadde et øyeblikk der jeg ikke greide å spise og knapt greide å holde på forstanden. Jeg visste at om jeg ikke greide å komme meg ut av døren ville jeg falle ned i et mørke og bli der i lang tid. Heldigvis greide jeg å karre meg ut, tilslutt.

Betegnende nok, jeg drakk en energidrikk og følte at jeg våknet til liv. Dette viser hvordan min dysfunksjon er dopaminrelatert. Jeg blir som en mumie som er avhengig av blod for å anta en menneskelig form. Erstatt blodet med dopamin og du har tegningen.

Alt jeg kan gjøre er å aktivere meg på ulikt vis, og håpe at delene av hjernen som jeg mangler gror tilbake.

Datamaskinen er en stor fiende. Jeg blir sittende å klikke frem og tilbake på youtube og på Minds. På Minds er det en dame som poster minst tre videoer dagen som på sitt vis er interessante. Problemet er at det tapper livet av meg og dreper all tiltakslyst.

Jeg vil helst slippe å røske ut nettverkskortet. Det også, er en kilde til galskap. Det har jeg prøvd. Jeg må altså forsøke å disiplinere meg med databruken også.


Slik det er, nå er det bare å holde hodet over vannet en stund. Komme seg ut døren når avgrunnen og håpløsheten kaller.