Hvorfor gjør du dette? Du er syk, hører du? Syyyyyyk! Wlaaauuuurrrgghkxxxxxxpsh!
Bortsett fra det siste er dette realiteten i livet mitt. Jeg tenkte å gjøre noen betraktninger som nok kan forekomme som repetetive fra foregående patologier eller bare vel søkt. Alt sammen innhyllet i et lag med kryptikk, for det er ikke alt som må, kan eller bør sies. Dette er tross alt min side. Mine lesere er bare de spesielt interesserte eller loddrette fiender. Sympati vil gjøre at innholdet når inn, antipati og fiendeskap gjør at djevlene ikke får fatt på noe.
Her forleden skulle jeg lage fiskegrateng. Jeg skrudde på ovnen. Da jeg skulle putte den inn, altså fiskegratengen, oppdaget jeg at jeg allerede hadde puttet den inn, altså fiskegratengen. Men da jeg skulle ta den ut, altså fiskegratengen, oppdaget jeg at jeg hadde ikke puttet inn fiskegratengen. Det var brødformen som var der inne, som jeg hadde puttet inn, altså brødformen, på et foregående stadie, og altså ikke tatt ut, altså brødformen. Temperaturen, som hadde stått på en stund, var sånn omtrentelig 220 grader. Det er umulig å finne ut hvilken brødform jeg har, fordi jeg fikk denne i gave, men ordinært sett skal ordinære brødformer tåle 230 grader. Likevel ble jeg disharmonisk og paranoid, både på grunn av denne feilen, som ikke taler vel (jeg var opptatt med å skrive eposter) og på grunn av den logiske mulighet for at brødformen ikke virker og at jeg nå har blitt forgiftet av kreftpartikler som vandrer opp til hjernen. Alt dette har jeg vært 10 varmegrader unna, forutsatt at jeg stilte ovnen inn riktig, og forutsatt at dataene for brødformer er korrekt også for min brødform. (man vet aldri).
Jeg skjønner jo at det her er paranoia som taler. Videre, at det er mitt sinn som forsøker å finne påskudd til å forplante en disharmonisk tilstand. Likevel likte jeg det ikke, spesielt fordi jeg strir med så mange andre fundamentale problemer. Brødformen og dens forgiftelse blir et ytre symbol på og påskudd for å uttrykke min grunntilstand. Jeg må ha kontroll, men får det ikke.
Dette har jeg skjønt om meg selv. På grunn av et opprinnelig traume er jeg grunnleggende ustabil på et emosjonelt nivå. Jeg kollapser stadig og all innsats ender fragmentert. Disse sammenbruddene kjennes antakelig smertefulle, de gangene følelseslivet ellers ikke er bedøvet. Og da er jeg bedrøvet. De sterke nervene leder an til passivitet. På grunn av kompensasjonen for dette, som gikk i motsatt retning, blir passiviteten ennå større nå som kompensasjonen er fjernet. Jeg beveger meg gjennom som gjennom en sludge eller sørpe om dagene.
Dopaminnivået i hjernen min må være sterkt dysregulert, fordi jeg blir erratisk og ustabil ved å være sulten, samtidig som det er svært vanskelig å få til å spise. Det tar meg gjerne to timer å få ned tre brødskiver og en liter kaffe. Etterpå blir jeg sittende i en slags smertetilstand, for også etterdønningene av spisingen er smertefulle. Dette blir verre jo lenger jeg venter med å spise.
De gamle grekere sa at en mann ikke kan drive med flere kunstarter med hell. Det kan jeg skrive under på. Jeg har nå gått i retning av multimedia, og får stadig ideer, innfall og en drive i den retning, selv når jeg tenker å skrive. Skriving krever ellers en stor konsentrasjon jeg ikke makter å mønstre.
Den passive tilstanden gjør at jeg blir som sugd inn i datamaskinen. Jeg blir klikkende mellom mine 4-5 youtube-kanaler og 3-4 eposter og 2 sosiale medieer ... i det uendelige. Det er noe som heter modus. Jeg kan ikke bare skifte modus i løpet av en dag, og så begynne å skrive. Jeg må holde stien ren så tankene ikke blir forstyrret, og begynne på morgenen. Ikke sjekke sosiale medieer. Nå har jeg jo fått meg en ny skrivepult der jeg kunne holde på uten internett, men noe av det jeg skriver krever research, altså internett.
Så det er skjønnlitteratur, dikt, artikler, filosofi og multimedia-videoer over mange forskjellige kanaler, og det når jeg er i sørpe og har begrenset energi. Jeg får enormt med ideer, hele tiden, men hva hjelper det? Jeg har ingen gjennomføringsevne. Jeg har også begynt å miste nøkkelkonsepter, evner, endog oversikt over dokumenter. Alt er et uoversiktelig kaos. Det er tapt for meg, fordi jeg har vært passiv for lenge.
Skiftet i livsførsel er en annen sak. Det tar bort kompensasjonen, sant, men det avslører en grunnleggende ustabilitet. En annen ting er det vi kan kalle paradoksaltilstanden. Dette oppnådde jeg med kaffe. Det vil si, på et tidspunkt gjorde kaffe meg trøttere. Det samme er tilfelle nå, hvis hodet skulle fylles med dopamin. Det er en kunstig og ekkel følelse, og gir meg ingenting. Men sørpen gjenblir. Sørpen er alt som er. Og ideer og drifter og føringer jeg ikke greier å gripe fatt i.
Atter kommer jeg til dette. Jeg må evne å gi slipp. Antakelig følge kunstneriske drifter, fordi dette er nærmest min legning, og ikke kjenne press når det gjelder artikler. Da hjelper det selvsagt lite at folk (særlig gjenkommende narsissister) maser, fordi jeg er jo en altruistisk og selvoppofrende person (ifølge skjema) Jeg vil gjerne gi meg selv til en sak. Men den største sak må være den intuitive form for kunst.
Slik det er nå, må jeg ta tiden til hjelp. Se om ting endrer seg ved å fortsette å følge min nyvunnede linke, som jeg ikke har veket fra, og som jeg heller ikke kommer til å vike fra. Noen ting gjør man på grunn av trass.
Bortsett fra det siste er dette realiteten i livet mitt. Jeg tenkte å gjøre noen betraktninger som nok kan forekomme som repetetive fra foregående patologier eller bare vel søkt. Alt sammen innhyllet i et lag med kryptikk, for det er ikke alt som må, kan eller bør sies. Dette er tross alt min side. Mine lesere er bare de spesielt interesserte eller loddrette fiender. Sympati vil gjøre at innholdet når inn, antipati og fiendeskap gjør at djevlene ikke får fatt på noe.
Her forleden skulle jeg lage fiskegrateng. Jeg skrudde på ovnen. Da jeg skulle putte den inn, altså fiskegratengen, oppdaget jeg at jeg allerede hadde puttet den inn, altså fiskegratengen. Men da jeg skulle ta den ut, altså fiskegratengen, oppdaget jeg at jeg hadde ikke puttet inn fiskegratengen. Det var brødformen som var der inne, som jeg hadde puttet inn, altså brødformen, på et foregående stadie, og altså ikke tatt ut, altså brødformen. Temperaturen, som hadde stått på en stund, var sånn omtrentelig 220 grader. Det er umulig å finne ut hvilken brødform jeg har, fordi jeg fikk denne i gave, men ordinært sett skal ordinære brødformer tåle 230 grader. Likevel ble jeg disharmonisk og paranoid, både på grunn av denne feilen, som ikke taler vel (jeg var opptatt med å skrive eposter) og på grunn av den logiske mulighet for at brødformen ikke virker og at jeg nå har blitt forgiftet av kreftpartikler som vandrer opp til hjernen. Alt dette har jeg vært 10 varmegrader unna, forutsatt at jeg stilte ovnen inn riktig, og forutsatt at dataene for brødformer er korrekt også for min brødform. (man vet aldri).
Jeg skjønner jo at det her er paranoia som taler. Videre, at det er mitt sinn som forsøker å finne påskudd til å forplante en disharmonisk tilstand. Likevel likte jeg det ikke, spesielt fordi jeg strir med så mange andre fundamentale problemer. Brødformen og dens forgiftelse blir et ytre symbol på og påskudd for å uttrykke min grunntilstand. Jeg må ha kontroll, men får det ikke.
Dette har jeg skjønt om meg selv. På grunn av et opprinnelig traume er jeg grunnleggende ustabil på et emosjonelt nivå. Jeg kollapser stadig og all innsats ender fragmentert. Disse sammenbruddene kjennes antakelig smertefulle, de gangene følelseslivet ellers ikke er bedøvet. Og da er jeg bedrøvet. De sterke nervene leder an til passivitet. På grunn av kompensasjonen for dette, som gikk i motsatt retning, blir passiviteten ennå større nå som kompensasjonen er fjernet. Jeg beveger meg gjennom som gjennom en sludge eller sørpe om dagene.
Dopaminnivået i hjernen min må være sterkt dysregulert, fordi jeg blir erratisk og ustabil ved å være sulten, samtidig som det er svært vanskelig å få til å spise. Det tar meg gjerne to timer å få ned tre brødskiver og en liter kaffe. Etterpå blir jeg sittende i en slags smertetilstand, for også etterdønningene av spisingen er smertefulle. Dette blir verre jo lenger jeg venter med å spise.
De gamle grekere sa at en mann ikke kan drive med flere kunstarter med hell. Det kan jeg skrive under på. Jeg har nå gått i retning av multimedia, og får stadig ideer, innfall og en drive i den retning, selv når jeg tenker å skrive. Skriving krever ellers en stor konsentrasjon jeg ikke makter å mønstre.
Den passive tilstanden gjør at jeg blir som sugd inn i datamaskinen. Jeg blir klikkende mellom mine 4-5 youtube-kanaler og 3-4 eposter og 2 sosiale medieer ... i det uendelige. Det er noe som heter modus. Jeg kan ikke bare skifte modus i løpet av en dag, og så begynne å skrive. Jeg må holde stien ren så tankene ikke blir forstyrret, og begynne på morgenen. Ikke sjekke sosiale medieer. Nå har jeg jo fått meg en ny skrivepult der jeg kunne holde på uten internett, men noe av det jeg skriver krever research, altså internett.
Så det er skjønnlitteratur, dikt, artikler, filosofi og multimedia-videoer over mange forskjellige kanaler, og det når jeg er i sørpe og har begrenset energi. Jeg får enormt med ideer, hele tiden, men hva hjelper det? Jeg har ingen gjennomføringsevne. Jeg har også begynt å miste nøkkelkonsepter, evner, endog oversikt over dokumenter. Alt er et uoversiktelig kaos. Det er tapt for meg, fordi jeg har vært passiv for lenge.
Skiftet i livsførsel er en annen sak. Det tar bort kompensasjonen, sant, men det avslører en grunnleggende ustabilitet. En annen ting er det vi kan kalle paradoksaltilstanden. Dette oppnådde jeg med kaffe. Det vil si, på et tidspunkt gjorde kaffe meg trøttere. Det samme er tilfelle nå, hvis hodet skulle fylles med dopamin. Det er en kunstig og ekkel følelse, og gir meg ingenting. Men sørpen gjenblir. Sørpen er alt som er. Og ideer og drifter og føringer jeg ikke greier å gripe fatt i.
Atter kommer jeg til dette. Jeg må evne å gi slipp. Antakelig følge kunstneriske drifter, fordi dette er nærmest min legning, og ikke kjenne press når det gjelder artikler. Da hjelper det selvsagt lite at folk (særlig gjenkommende narsissister) maser, fordi jeg er jo en altruistisk og selvoppofrende person (ifølge skjema) Jeg vil gjerne gi meg selv til en sak. Men den største sak må være den intuitive form for kunst.
Slik det er nå, må jeg ta tiden til hjelp. Se om ting endrer seg ved å fortsette å følge min nyvunnede linke, som jeg ikke har veket fra, og som jeg heller ikke kommer til å vike fra. Noen ting gjør man på grunn av trass.
RSS Feed
