La oss tenke nærmere på dette med rådgivning, for jeg føler for å nå en slags konklusjon om temaet i mitt eget sinn. Både Håvamål og jeg tror antikke kilder fra den gresk-romerske verden advarer mot dette med rådgivning, og om hvordan mennesker ofte gir dårlige råd. Hvorfor det?
Vel, for det første er det slik at sånær alle rådgir utifra seg selv, sitt perspektiv, sin kompetanse, styrke og evne. Det råd som ville fungert for vedkommende, er kan hende svært skadelig for en annen person. Underlig nok er det svært få som evner å ta steget utenfor seg selv. Av alle skapninger jeg har kjent, er det nesten bare jeg som har den evnen.
Ikke bare skader rådgiveren mottakeren av hans hjelp, rådgiveren skader også seg selv. Som Voltaire sier, når du tenker på hvor vanskelig det er å forandre deg selv, tenk så hvor vanskelig det vil være å forandre noen andre. Rådgiveren kaster bort sin tid, og vil gjerne få et resultat som er motsatt av hva enn han hadde til hensikt.
Men som en eller annen sa, det er gjerne onde menn som gir de beste rådene. Jeg vil tro på meningen til fiender og usle mennesker. Disse ser i det minste basale sannheter, der dine venner ser en ønskedrøm. Dette er egentlig den eneste form for rådgivning jeg vil godta, med mindre det skulle være snakk om meningene og rådene fra din likemann, en som står i samme situasjon som deg, og som evner det du evner. To aksjemeglere med samme type intelligens og portefølje kommer i tankene. "Hei, har du sett denne aksjen?" Skaleringen går altså som følger: Venn (dårlig), Likemann (ok), Fiende (bra).
Det venner og især foreldre bør gjøre, er ikke å rådgi, men å engasjere seg, ikke med ord, men med sin kropp. Man bør kun øve innflytelse i den grad man er villig til å investere med sin egen livsenergi. Som Konfutse sier, jeg ser og jeg glemmer, jeg gjør og jeg husker. En far bør da aldri rådgi sin sønn til å dra på fisketur. Da er det snakk om et uhyre. En far bør dra på fisketur med sin sønn. Da kan sønnen lære disse tingene, istedet for å få dem fortalt. Det er forsent å klage og rådgi når sønnen har blitt 25, om far aldri tok ham med på fisketur.
I mitt eget liv har jeg forlengst immunisert meg mot mine venner. I den senere tid var det dessverre noen som trodde jeg var hans likemann, og som dermed rådga meg. Vedkommende tok feil. Jeg er ham langt mindreverdig, dermed er også hans råd en selvmordsrute. Du må investere med din egen kropp med meg, for at jeg skal tro på deg. Slik er det nok også for alt av kvinneslag. Ord har svært begrenset verdi. Utøvd handling er alt. Ord er kalibreringen og finjusteringen av en fysisk tilstand, de kan ikke etablere den fysiske tilstanden i seg selv.
Kun den som gir meg sin kropp kan gi meg sine råd.
Vel, for det første er det slik at sånær alle rådgir utifra seg selv, sitt perspektiv, sin kompetanse, styrke og evne. Det råd som ville fungert for vedkommende, er kan hende svært skadelig for en annen person. Underlig nok er det svært få som evner å ta steget utenfor seg selv. Av alle skapninger jeg har kjent, er det nesten bare jeg som har den evnen.
Ikke bare skader rådgiveren mottakeren av hans hjelp, rådgiveren skader også seg selv. Som Voltaire sier, når du tenker på hvor vanskelig det er å forandre deg selv, tenk så hvor vanskelig det vil være å forandre noen andre. Rådgiveren kaster bort sin tid, og vil gjerne få et resultat som er motsatt av hva enn han hadde til hensikt.
Men som en eller annen sa, det er gjerne onde menn som gir de beste rådene. Jeg vil tro på meningen til fiender og usle mennesker. Disse ser i det minste basale sannheter, der dine venner ser en ønskedrøm. Dette er egentlig den eneste form for rådgivning jeg vil godta, med mindre det skulle være snakk om meningene og rådene fra din likemann, en som står i samme situasjon som deg, og som evner det du evner. To aksjemeglere med samme type intelligens og portefølje kommer i tankene. "Hei, har du sett denne aksjen?" Skaleringen går altså som følger: Venn (dårlig), Likemann (ok), Fiende (bra).
Det venner og især foreldre bør gjøre, er ikke å rådgi, men å engasjere seg, ikke med ord, men med sin kropp. Man bør kun øve innflytelse i den grad man er villig til å investere med sin egen livsenergi. Som Konfutse sier, jeg ser og jeg glemmer, jeg gjør og jeg husker. En far bør da aldri rådgi sin sønn til å dra på fisketur. Da er det snakk om et uhyre. En far bør dra på fisketur med sin sønn. Da kan sønnen lære disse tingene, istedet for å få dem fortalt. Det er forsent å klage og rådgi når sønnen har blitt 25, om far aldri tok ham med på fisketur.
I mitt eget liv har jeg forlengst immunisert meg mot mine venner. I den senere tid var det dessverre noen som trodde jeg var hans likemann, og som dermed rådga meg. Vedkommende tok feil. Jeg er ham langt mindreverdig, dermed er også hans råd en selvmordsrute. Du må investere med din egen kropp med meg, for at jeg skal tro på deg. Slik er det nok også for alt av kvinneslag. Ord har svært begrenset verdi. Utøvd handling er alt. Ord er kalibreringen og finjusteringen av en fysisk tilstand, de kan ikke etablere den fysiske tilstanden i seg selv.
Kun den som gir meg sin kropp kan gi meg sine råd.
RSS Feed
