Siden jeg forbereder min egen død har jeg laget en egen seksjon som viser tekster som er av spesiell betydning, her: www.tranaas.net/esoteriske-inspirasjoner.html
Innholdet i Might is Right, samt Race, Evolution and Behaviour, og kvinnehatet på en side kalt Dharma Cave, var skjellsettende i yngre år. Det er andre, mer religiøse tekster jeg håper å hente innsikter fra. Etterhvert vil siden ekspanderes, men det er viktig at kun det svært særpregede er oppe. Gang på gang viser det seg at for mange valg, for mye innhold, virker lammende. Det er særlig sant for mitt liv og virke.
Siden det ikke er en fysisk død jeg planlegger, er det kanskje best å ikke fornærme gudene. Som kjent fant jeg at det ingenlunde er noe dionysisk å finne i mitt grunnvesen, uten at jeg med det søker å fornærme hin guder, helter, heroinner, demoner og demonesser fra den kanten. Istedet fremhevet jeg søskenparet og motsetningsparet Apollon-Artemis som iboende del av min egen natur. Det er så, men jeg tok nok feil når jeg gjorde Artemis til kilde for (de fleste) av mine plutselige innsikter, mørke kapabilitet og inspirasjoner. Disse er det naturlig nok Hermes som står for. Alle ting er tre, sies det. Ligningen blir som følger: Apollon-Artemis-Hermes. En homerisk hymne til Hermes har blitt overlevert. Tvetydigheten og tofoldigheten synes å gjennomsyre alle ting. Kanskje vil jeg finne flere ledetråder til den guds grunnvesen der. Min tanke er dog at hans bakgrunn som kjøpmann og tyv nok virker inn på meg. Hermes er ikke bare en budbringer. Apollon og Hermes er kompiser, så det forklarer jo en del.
Hva da, er det Artemis representerer, der Apollon er en lovgud, en gud for orden, lys og, det skal sies, en eksessiv lyst? Jo, Artemis representerer min vrede, min intoleranse og mitt behov for renhet, samt ensomheten og behovet for stillhet, det å være bortgjemt.
For å sitere en av mine egne bøker, som ved et trylleslag av utrolig hell kom jeg over denne interessante artikkelen jeg tenkte å kjøpe, noe som er listet opp på den henviste siden under tittelen "Dinglende jomfruer." Den artikkelen har jeg ønsket å skaffe i mange år, og nå fant jeg den gratis. Her snakker en italiensk feminist om hvordan Artemis foretrekker å la sine spartanske jomfruer henge, fremfor at de skulle bli voldtatt. Som belønning ble de forvandlet til frukt. Mitt renhetsbehov retter seg blant annet mot vaksiner i disse dager. Men der spartanske jomfruer får blodet til å bruse, noe som gjør at verket leses på en helt annen måte enn det som er tiltenkt av feministen, klarer jeg ikke rette noen attrå mot de vaksinertes eventuelle vanskjebne. Hermes har i hennes verk skjult en betydning, nesten bare for meg, under betydningen som er gitt.
Hos meg er det kanskje slik at Apollon vekker lysten, mens Artemis gir vreden og trangen til å straffe. Hos de vaksinerte ser jeg kun hennes spente bue i månen, fortsatt opphav til den islamske halvmånen i mange flagg, ironisk nok, men det er uten hennes tvillingbrors lys. Allah er jo visstnok en månegud, opprinnelig, og er preget av irrasjonalitet og mørke. Det ville altså gi meg ingenting å gjøre de vaksinerte om til frukt. Bortsett fra den rene nytteverdien, selvsagt. Av og til har man praktiske hensyn å ta.
Kunne gitt dypere betraktninger om min gudekomposisjon, men det er ikke tilgjengelig for meg akkurat nå. Jeg kunne også gitt flere innrømmelser, hva gjelder min apollinske og straffende natur. Man må huske at man har fiender. De som tenker har forlengst forstått hva jeg snakker om. De som ikke tenker ser bare tilsynekomst, og fungerer under sin sosiale programmering som roboter. Verket til den italienske damen er i alle tilfeller kjærkomment som materiale til det som skal komme. Det som bekymrer meg nå, er å finne noen av mine egne tekster. Når jeg går av (få meg av, for faen) får jeg en stor jobb med å gå inn på eget materiale. Måtte legge meg på madrassen på gulvet i dag, og tenke over hva jeg hadde tenkt når det gjelder historier. Ja, ja.
Det er alt for denne gang.
Edit: Kom over denne artikkelen: www.kzncrane.co.za/cranes-mythology-and-culture/
Det viser seg at traner er relatert til Apollon, samt smed-guden. Alt henger sammen med alt. Også interessant at heralderiet (ikke norsk ord) med at traner holder en sten, er basert på en gammel gresk myte om at en vokter-trane beskytter sin flokk, hvor tranene vil våkne av at stenen treffer bakken, for da har deres vokter falt i søvn. Til sist er det en myte at traner bærer stener i sin kropp, som kan påbevise gull. Mitt fornavn betyr jo "Lykkestein."
The Greek word for crane is Γερανος (Geranos), which gives us the so called Cranesbill, or hardy geranium. The crane was a bird of omen. In the tale of Ibycus and the cranes, a thief attacked Ibycus (a poet of the 6th century BCE) and left him for dead. Ibycus called to a flock of passing cranes, who followed the attacker to a theater and hovered over him until, stricken with guilt, he confessed to the crime.
Pliny the Elder wrote that cranes would appoint one of their number to stand guard while they slept. The sentry would hold a stone in its claw, so that if it fell asleep it would drop the stone and waken. A crane holding a stone in its claw is a well-known symbol in heraldry, and is known as a crane in its vigilance.
Aristotle describes the migration of cranes in the History of Animals, adding an account of their fights with Pygmies as they wintered near the source of the Nile. He describes as untruthful an account that the crane carries a touchstone inside it that can be used to test for gold when vomited up. (This second story is not altogether implausible, as cranes might ingest appropriate gizzard stones in one locality and regurgitate them in a region where such stone is otherwise scarce.)
Greek and Roman myths often portrayed the dance of cranes as a love of joy and a celebration of life, and the crane was often associated with both Apollo and Hephaestus.
RSS Feed
