Tittet på denne podcasten i går. Jarlen har det med å få profilerte skikkelser på sitt show. I dette tilfelle en slags kjent komiker innen Hollywood. Han er til og med "druide," hva enn den benevnelsen betyr i moderne tid. Men jeg likte hans forståelse av at alt er i vorden, reflektert i variasjonen på diktene man bruker. Noen linjer er korte, andre lange, og man bruker ulike deler ettersom man selv forandrer seg. Tilslutt vil diktet selv forandre seg. Denne dynamikken er ulik bibelen, der alt er satt i stein. Og selv om fyren er gammel, vil han hele tiden forandre seg og gjøre nye ting.
Det var vel også noen råd innen fortellerteknikk. Fikk ikke med meg alt, og får vel gjense, men det handler litt om å ta over sinnene til publikum. Selv har jeg en enkel og genial kunstforståelse, den til kontrast, for uten kan ikke mennesker ha meningsfulle opplevelser. Hvis man skaper opplevelsen av kulde, vil man samtidig skape behovet for forløsning og varme. Alt dette kan settes i en dramaturgisk kontekst (kondenserte følelser) der man skaper lag på lag med slike konflikt og kontrastlinjer, og ikke alle trenger å forløses samtidig, om i det hele tatt.
Med denne skikkelsen fulgte det en viss libtardisme, men det er vel uungåelig for å overleve i Hollywood. Også interessant er at fyren er lett autistisk som meg, og mener å ha sabotert seg selv i tiår etter tiår, fordi han ikke mestret enkle sosiale grep. Han pleide å se over sine samtalepartnere, hvilket fikk dem til å tro at han ville snakke med noen andre som var viktigere. En annen ting er at med mindre en avtale finner sted i umiddelbar fremtid, så gjelder den ikke. Løfter er tomme, der som andre steder.
Han har også et skrivekurs på midsommer. Burde nesten hive meg med der. Lære mer.
Den viktigste lærdommen var dog denne. Man er ikke hjelpesløs og kan styre fremtiden. De mest vellykkede mennesker tar mest mulig kontroll over sin skjebne. Det kalles å ha en kalender. Man bør sette deadlines og datoer for tingene man tenker å gjøre, gjerne inkrimentelle steg. Ellers ender det gjerne med å bli druidisk drømmeri. Her har jeg mye å lære. Det er faktisk en av mine største svakheter. Implementerer lærdommen i disse dager.
I går, den første sommerdag, hadde jeg den første gode dag på så lenge jeg kan huske. Både høst, vinter og vår har vært preget av tung depresjon og tåke for meg. Nå, for første gang, kjente jeg meg faktisk optimistisk. Det kan ha med solen og været å gjøre. Antakelig burde jeg bodd i sydlige strøk, og hatt en prostituert som ga meg velvilje og avslag på prisen. Som en viss person sa, den nordiske rase når kun sitt potensiale i sydlige strøk. En annen logisk mulighet er at jeg har tatt opp noe som har gitt meg et slags dopamindrypp i hodet, uten at demonene har kommet tilbake. Det er interessant. Mitt håp er jo at mitt hode ikke skal være slik en ødemark, men gro ut visse reseptorer. Hjerneforandringene som kom med asperger og tinnitus kan vel stort sett ikke gjøres noe med. Har forøvrig stimulert vagus-nerven mye også. Følelsen gjør meg nesten så optimistisk at jeg kjennes ut som en normie. Kanskje er normies slike lufthoder fordi de går rundt perpetuelt optimistiske hele tiden? Så er det bare det at de flykter fra det minste snev av ubehag, lar heller verden og familien med brenne fremfor å konfronteres med en eneste ufordelaktighet.
Det var vel også noen råd innen fortellerteknikk. Fikk ikke med meg alt, og får vel gjense, men det handler litt om å ta over sinnene til publikum. Selv har jeg en enkel og genial kunstforståelse, den til kontrast, for uten kan ikke mennesker ha meningsfulle opplevelser. Hvis man skaper opplevelsen av kulde, vil man samtidig skape behovet for forløsning og varme. Alt dette kan settes i en dramaturgisk kontekst (kondenserte følelser) der man skaper lag på lag med slike konflikt og kontrastlinjer, og ikke alle trenger å forløses samtidig, om i det hele tatt.
Med denne skikkelsen fulgte det en viss libtardisme, men det er vel uungåelig for å overleve i Hollywood. Også interessant er at fyren er lett autistisk som meg, og mener å ha sabotert seg selv i tiår etter tiår, fordi han ikke mestret enkle sosiale grep. Han pleide å se over sine samtalepartnere, hvilket fikk dem til å tro at han ville snakke med noen andre som var viktigere. En annen ting er at med mindre en avtale finner sted i umiddelbar fremtid, så gjelder den ikke. Løfter er tomme, der som andre steder.
Han har også et skrivekurs på midsommer. Burde nesten hive meg med der. Lære mer.
Den viktigste lærdommen var dog denne. Man er ikke hjelpesløs og kan styre fremtiden. De mest vellykkede mennesker tar mest mulig kontroll over sin skjebne. Det kalles å ha en kalender. Man bør sette deadlines og datoer for tingene man tenker å gjøre, gjerne inkrimentelle steg. Ellers ender det gjerne med å bli druidisk drømmeri. Her har jeg mye å lære. Det er faktisk en av mine største svakheter. Implementerer lærdommen i disse dager.
I går, den første sommerdag, hadde jeg den første gode dag på så lenge jeg kan huske. Både høst, vinter og vår har vært preget av tung depresjon og tåke for meg. Nå, for første gang, kjente jeg meg faktisk optimistisk. Det kan ha med solen og været å gjøre. Antakelig burde jeg bodd i sydlige strøk, og hatt en prostituert som ga meg velvilje og avslag på prisen. Som en viss person sa, den nordiske rase når kun sitt potensiale i sydlige strøk. En annen logisk mulighet er at jeg har tatt opp noe som har gitt meg et slags dopamindrypp i hodet, uten at demonene har kommet tilbake. Det er interessant. Mitt håp er jo at mitt hode ikke skal være slik en ødemark, men gro ut visse reseptorer. Hjerneforandringene som kom med asperger og tinnitus kan vel stort sett ikke gjøres noe med. Har forøvrig stimulert vagus-nerven mye også. Følelsen gjør meg nesten så optimistisk at jeg kjennes ut som en normie. Kanskje er normies slike lufthoder fordi de går rundt perpetuelt optimistiske hele tiden? Så er det bare det at de flykter fra det minste snev av ubehag, lar heller verden og familien med brenne fremfor å konfronteres med en eneste ufordelaktighet.
RSS Feed
