Jeg har overskuet en interessant mekanisme hva det gjelder mitt eget sjelsliv. Her er hendelsesforløpet i korte trekk:
Jeg spiste middag med noen. Utav høflighet, og fordi noen andre skulle bruke restene dagen etter, kunne jeg ikke ta siste stykke. Dette satte meg på en måte i et mat-underskudd som varte i flere døgn. Etterpå spilte jeg dataspill med en venn. Jeg tapte den første matchen. Den andre matchen hadde jeg en stjernestart, men endte i en lang og kvernende campaign der ISTJ-er som min motstander har fordelen. Jeg blunderte og begynte å tape. Jeg merket et stigende raseri under dette dataspillet. Riktignok er jeg en dårlig taper, men det står til rimelighet at et dataspill ikke skulle få meg til å føle meg så dårlig. Mat-underskuddet dekket jeg ved å til sist spise en svær grillpølse på en bensinstasjon dagen etter det igjen. Alt skulle altså ligge til rette for at ting stabiliserte seg, men nei.
Huset mitt har blitt utsatt for en maur-invasjon. I prosessen med å fikse dette, vaske og tette hull, fikk jeg ikke spist frokost. Jeg er meget kategorisk i mine bestrebelser, og kan ikke gjøre noe før jeg har fått gjort det jeg skal gjøre, i trinnvise trinn. Sagt enklere, jeg følte kjøkkenet mitt var urent. Nå hadde raseriet steget til uante høyder. Jeg skulle kjapt svare noen på nett her på siden min, men i to browsere er det nå umulig å skrive et svar på et svar, på grunn av at bildetesten ikke viser "bekreft" knappen. Dette gjør den hvis man bare legger igjen kommentar, men altså ikke når det er en kommentar på kommentaren. Ulogikken i det hele gjorde at jeg fikk en meltdown. Måtte ut av huset, men det tok sin tid, fordi jeg måtte sette på plass stekovnen etter kampen mot maurene.
Midt i all elendigheta har jeg hatt en gammel sovepose stående til lufting. Den er 30 år gammel og begynte å stinkadorisere huset. Var jeg en overtroisk buddhist ville jeg sagt at det var fortidens onde ånder som kom ut. Bestemte meg for å hive den soveposen, og skal hive mer gammelt skrap. Tar også en større vaskerunde hva gjelder sengetøy, dette og hint.
På butikken begynte jeg å glitche ut. Jeg mistet oversikten over de tingene jeg gjorde. Jeg kjøpte noe på tilbud, for eksempel, men jeg glemte å sjekke om kassadamen fikk med seg dette. Jeg blir generelt svært klossete og glitcher som sagt ut i denne tilstanden. Fikk hivd i meg noe mat og gikk meg en tur, noe som bedret tilstanden. Hvordan beskrive denne? Vel, på det verste var det som et jernbånd var strammet til rundt hjernen.
Jeg vet meget godt at dette speiler min fars personlighet, for på mange måter er jeg min far. Dette raseriet gir meg lyst til å lange ut mot omgivelsene, knuse ting og skjelle folk ut. Men det er to ting som stopper meg. Jeg er en ekstremt kontrollert person. Jeg utøver bare (bevisste) handlinger som er veloverveide, så hvis jeg skulle bli voldelig mot noen så var det fordi de fortjente det. Det andre er at jeg har en svært sterk rettferdighetssans. Så der min far tyranniserte og terroriserte omgivelsene sine, på grunnlag av denne nevrotismen eller hva man skal kalle det, har jeg tradisjonelt rettet raseriet innover, og med det ødelagt store deler av mitt liv.
Ordinært sett ville jeg tydd til alkohol og andre ting inntil tilstanden ga seg. Nå gjør jeg ikke dette mer. Jeg er på sett og vis tilstede i mitt eget raseri, uten å gå til angrep på omgivelsene, heller ikke meg selv. Det er en ny form for mestring. Jeg tror at i dette raseriet ligger det megen styrke og kraft, dersom man bare kanaliserer det.
Tanken er å kombinere delvis østlig visdom (la følelsene skylle over deg og passere) og stoisisme (du kan alltid kontrollere deg selv) til å bli en annen mann. Jeg håper jo at frekvensen på disse melt-downs skal bli mindre. Hvis ikke må jeg bare være tilstede i tilstanden. Kanskje taler raseriet også om at det er ting som mangler i mitt liv. Jeg vil noe annet enn å spille dataspill med venner, eller bare sitte foran dataen her hjemme. Antakelig savner jeg en kvinne, men gitt mitt livs ekstreme komplikasjoner er nok den ruten stengt for meg på ubestemt tid.
Jeg havnet i nærheten av en ung, attraktiv og velduftende kvinne på butikken, men tanken om en interaksjon med henne preget av noen form for gjensidighet er så fremmed at den like gjerne kunne vært fra Mars. Livet er ikke nådig, spesielt ikke mot de som en gang langt tilbake ble presset ut av livet av to av de fire demonene.
I en av mine omgangskretser på nett (der har jeg mange) er mange av skikkelsene enten selvstendige entrepenører eller vellykkede akademikere. En av disse akademikerne, som nok ikke er en samfunnstaper som meg, skrev at han nå skulle ta femte booster, fordi han på sett og vis var fanget av og tvunget av systemet. En fremmed og uhyrlig tanke. Jeg har mine fordeler. Det er fordelen til den utstøtte steinaldermannen som kommer tilbake, gjør en 360 og voldtar jarlens datter. Og blodet mitt er rent. Livet mitt er på en måte som en Odinsskikkelse, guden for de svært høye og svært lave menn. Halvparten av livet mitt er det til en aristokrat. Halvparten det til en spedalsk. Underlige greier. Problemet med Odin er at han er ingen hyggelig gud. For sin tvilsomme gave krever han nok at jeg kvester noen for å utbedre tilstanden, eller skaper en uhyggelig skjebne for noen. Vel, som jeg lenge har tenkt, min grunn til å leve er å rasere mest mulig. Vold er den fattige og dumme manns løsning. Det finnes andre veier. Samfunnsopprør og filosofiske og kunstneriske gjennombrudd, det er min regnbuebro. Men for at denne broen av forløsning skal oppstå, må det være et ekte opprør, ekte filsofi og ekte kunst. Hva det gjelder samfunnsopprøret, må det bestående kastes på hodet, som seg hør og bør. Det døende vest må drepes, med sitt ledersjikt, og med sin idiotiske saueflokk av en befolkning.
Halvparten av meg står høyere enn de høyeste og sterkeste menn i dette landet. Den andre halvpart står lavere enn de du forakter/føler medynk for.
Jeg spiste middag med noen. Utav høflighet, og fordi noen andre skulle bruke restene dagen etter, kunne jeg ikke ta siste stykke. Dette satte meg på en måte i et mat-underskudd som varte i flere døgn. Etterpå spilte jeg dataspill med en venn. Jeg tapte den første matchen. Den andre matchen hadde jeg en stjernestart, men endte i en lang og kvernende campaign der ISTJ-er som min motstander har fordelen. Jeg blunderte og begynte å tape. Jeg merket et stigende raseri under dette dataspillet. Riktignok er jeg en dårlig taper, men det står til rimelighet at et dataspill ikke skulle få meg til å føle meg så dårlig. Mat-underskuddet dekket jeg ved å til sist spise en svær grillpølse på en bensinstasjon dagen etter det igjen. Alt skulle altså ligge til rette for at ting stabiliserte seg, men nei.
Huset mitt har blitt utsatt for en maur-invasjon. I prosessen med å fikse dette, vaske og tette hull, fikk jeg ikke spist frokost. Jeg er meget kategorisk i mine bestrebelser, og kan ikke gjøre noe før jeg har fått gjort det jeg skal gjøre, i trinnvise trinn. Sagt enklere, jeg følte kjøkkenet mitt var urent. Nå hadde raseriet steget til uante høyder. Jeg skulle kjapt svare noen på nett her på siden min, men i to browsere er det nå umulig å skrive et svar på et svar, på grunn av at bildetesten ikke viser "bekreft" knappen. Dette gjør den hvis man bare legger igjen kommentar, men altså ikke når det er en kommentar på kommentaren. Ulogikken i det hele gjorde at jeg fikk en meltdown. Måtte ut av huset, men det tok sin tid, fordi jeg måtte sette på plass stekovnen etter kampen mot maurene.
Midt i all elendigheta har jeg hatt en gammel sovepose stående til lufting. Den er 30 år gammel og begynte å stinkadorisere huset. Var jeg en overtroisk buddhist ville jeg sagt at det var fortidens onde ånder som kom ut. Bestemte meg for å hive den soveposen, og skal hive mer gammelt skrap. Tar også en større vaskerunde hva gjelder sengetøy, dette og hint.
På butikken begynte jeg å glitche ut. Jeg mistet oversikten over de tingene jeg gjorde. Jeg kjøpte noe på tilbud, for eksempel, men jeg glemte å sjekke om kassadamen fikk med seg dette. Jeg blir generelt svært klossete og glitcher som sagt ut i denne tilstanden. Fikk hivd i meg noe mat og gikk meg en tur, noe som bedret tilstanden. Hvordan beskrive denne? Vel, på det verste var det som et jernbånd var strammet til rundt hjernen.
Jeg vet meget godt at dette speiler min fars personlighet, for på mange måter er jeg min far. Dette raseriet gir meg lyst til å lange ut mot omgivelsene, knuse ting og skjelle folk ut. Men det er to ting som stopper meg. Jeg er en ekstremt kontrollert person. Jeg utøver bare (bevisste) handlinger som er veloverveide, så hvis jeg skulle bli voldelig mot noen så var det fordi de fortjente det. Det andre er at jeg har en svært sterk rettferdighetssans. Så der min far tyranniserte og terroriserte omgivelsene sine, på grunnlag av denne nevrotismen eller hva man skal kalle det, har jeg tradisjonelt rettet raseriet innover, og med det ødelagt store deler av mitt liv.
Ordinært sett ville jeg tydd til alkohol og andre ting inntil tilstanden ga seg. Nå gjør jeg ikke dette mer. Jeg er på sett og vis tilstede i mitt eget raseri, uten å gå til angrep på omgivelsene, heller ikke meg selv. Det er en ny form for mestring. Jeg tror at i dette raseriet ligger det megen styrke og kraft, dersom man bare kanaliserer det.
Tanken er å kombinere delvis østlig visdom (la følelsene skylle over deg og passere) og stoisisme (du kan alltid kontrollere deg selv) til å bli en annen mann. Jeg håper jo at frekvensen på disse melt-downs skal bli mindre. Hvis ikke må jeg bare være tilstede i tilstanden. Kanskje taler raseriet også om at det er ting som mangler i mitt liv. Jeg vil noe annet enn å spille dataspill med venner, eller bare sitte foran dataen her hjemme. Antakelig savner jeg en kvinne, men gitt mitt livs ekstreme komplikasjoner er nok den ruten stengt for meg på ubestemt tid.
Jeg havnet i nærheten av en ung, attraktiv og velduftende kvinne på butikken, men tanken om en interaksjon med henne preget av noen form for gjensidighet er så fremmed at den like gjerne kunne vært fra Mars. Livet er ikke nådig, spesielt ikke mot de som en gang langt tilbake ble presset ut av livet av to av de fire demonene.
I en av mine omgangskretser på nett (der har jeg mange) er mange av skikkelsene enten selvstendige entrepenører eller vellykkede akademikere. En av disse akademikerne, som nok ikke er en samfunnstaper som meg, skrev at han nå skulle ta femte booster, fordi han på sett og vis var fanget av og tvunget av systemet. En fremmed og uhyrlig tanke. Jeg har mine fordeler. Det er fordelen til den utstøtte steinaldermannen som kommer tilbake, gjør en 360 og voldtar jarlens datter. Og blodet mitt er rent. Livet mitt er på en måte som en Odinsskikkelse, guden for de svært høye og svært lave menn. Halvparten av livet mitt er det til en aristokrat. Halvparten det til en spedalsk. Underlige greier. Problemet med Odin er at han er ingen hyggelig gud. For sin tvilsomme gave krever han nok at jeg kvester noen for å utbedre tilstanden, eller skaper en uhyggelig skjebne for noen. Vel, som jeg lenge har tenkt, min grunn til å leve er å rasere mest mulig. Vold er den fattige og dumme manns løsning. Det finnes andre veier. Samfunnsopprør og filosofiske og kunstneriske gjennombrudd, det er min regnbuebro. Men for at denne broen av forløsning skal oppstå, må det være et ekte opprør, ekte filsofi og ekte kunst. Hva det gjelder samfunnsopprøret, må det bestående kastes på hodet, som seg hør og bør. Det døende vest må drepes, med sitt ledersjikt, og med sin idiotiske saueflokk av en befolkning.
Halvparten av meg står høyere enn de høyeste og sterkeste menn i dette landet. Den andre halvpart står lavere enn de du forakter/føler medynk for.
RSS Feed
