Alright, får vel skrive ned mine betraktninger rundt denne viktige saken. Det er ikke bra å være logosentrisk og avklare alt man tenker, på den annen side kan det være viktig å gjøre visse presiseringer i sitt sinn.
De siste fem årene har jeg vært offer for et fenomen jeg kaller selvmordsvintre. Fenomenet har forsterket seg med tiden. Det har vært stunder denne vinteren hvor jeg har hatt sterke selvmordstanker, samt tanker om mord og aggresjon. Angående sistnevnte kan dette være så ille at jeg skader meg selv i simulerte kamper, blant annet ved å rette slag og simulerte knivstikk mot min egen strupe. Du kan si at jeg i jungiansk forstand er offer for svært sterke psykiske krefter, til punktet at jeg skadet kneet ganske alvorlig på et tidspunkt. Denne indre malstrømmen er ikke redusert til kun vinterstid, men arter seg verst da. Kjernen er antaklig selvdestruksjon, fordi dette er hva man ønsker.
Man kan på en måte forstå hvorfor. Jeg har intet sosialt liv her jeg bor, og da mener jeg intet. Selv om jeg er sterkt introvert, betyr jo dette bare at jeg lader opp energien ved å være alene, ikke at jeg ikke er interessert i andre mennesker eller er foruten sosiale ambisjoner. Jeg har mistet svært mye av seg selv, fordi jeg ikke får dekket visse basale behov. Jeg lever ikke akkurat mitt beste liv. Litt av tragedien er at det ikke hadde behøvd å være sånn, og at jeg heller ikke trenger så mye for å få mine behov dekket. Sånn er det nok med mye. Enten har man det, eller ikke. Mellomtingen er bare et teorem som True Neutrals har diktet opp. På vinterstid skrenkes mine bevegelsesmuligheter ytterligere inn, og jeg ser ikke dagslyset på månedsvis. Resultatet er at jeg bokstavelig talt viser bort. Jeg er fragmentert og har ingen kraft. Ingen liv, lyst eller vilje. Dette er sant, sommer som vinter, for hvert år mister jeg mer av meg selv.
I 2017 flyttet jeg fra Trondheim. Jeg hadde en viss aktivitet på stedet jeg flyttet til, men møtte for mye motstand og et nytt sett med katastrofale hendelser. Antakelig løste jeg dette ved å flykte for langt bort. Jeg hadde jo også en viss survialistisk ideologi i tankene, men denslags, spesielt ervervelsen av bolig, krever penger. Slik jeg ser det nå bør man ikke flytte til bygdenorge med mindre man allerede har en partner. Alle nettverk er lukket. Ikke for det. Jeg har omtrent ingenting til felles med menneskene her jeg bor. På bygden er det generiske menneske sansorisk. De har ingen forståelse for noen med et indre liv, og vil vel gå til angrep på deg med alle midler dersom de skulle oppfatte det. Fra 2018 har pilene langsomt begynt å peke nedover på alle felter, fordi jeg er fjernet fra de enkle tingene jeg trenger. Dette viser hvor viktig det er å ikke tenke for kategorisk eller platonisk. Rett nok står jeg inne for en suvivalist-ideologi, men det er for andre, kanskje litt mer livssunne individer. Jeg er noe ganske annet, har andre ting å bestille, andre behov jeg må få dekket. Det er evig sant her i livet, man kan ikke være alt. En intellektuell skal være intellektuell og befatte seg med det, ikke forholde seg til kravene fra trailersjåfører, sosialitter, ideologier, osv. Man skal i alle tilfeller dø.
Mitt essensielle problem (i denne kontekst) er kan hende trefold. En dopaminsvidd hjerne, intet sosialt liv, og en kan hende usunn livsstil. Det er vanskelig å veie for og imot hvor mye hver faktor teller, men jeg vil tro at det sosiale har svært stor betydning. Ingenting av det jeg har forsøkt og gjort har brakt noen meningsfull forandring. Min dompaminsvidde hjerne er og forblir en brennmark. Jeg kan trene mye, eller være ganske sunn, men åkke som er jeg på rundt regnet samme nivå. Jeg gjorde en fryktelig oppdagelse nå i vinter. Jeg er nemlig nesten komplett ute av stand til å skrive. Min hjerne er for dopaminsvidd og har blitt for fragmentert, så jeg ikke greier å konsentrere meg. Ikke til noe. Ikke selv det minste. Hvis jeg under ekstrem innsats likevel skulle presse igjennom med et eller annet prosjekt, har jeg ingen oppfølgingskraft. Skriving er også mindre umiddelbart enn den videoredigeringen jeg bedriver, og jeg er for alltid festet til belønningene i tingene jeg ikke får. Ting jeg begjærer sterkt, men som jeg nå må late som ikke betyr noe, også overfor meg selv. Med det blir kjensgjerningen den følgende. Jeg kan like gjerne rulle terningen og se hva som skjer. Jeg har nemlig ingenting å miste. Livet mitt slik det er nå er ikke verdt det, og jeg vil ikke bli gammel på dette stedet. Så jeg flytter på meg og ser om jeg kan finne meg noen av det jeg nå mangler.
Det sies at ved alder 40 har man i snitt kun en venn. Det synes jeg er lite og kjedelig, og jeg har ærlig talt begynt å miste venner på min kronglete vei. Men kan hende er ikke tingene jeg trenger direkte knyttet til venner, men til aktiviteter. Jeg trenger arenaer å utøve meg selv på, så får alt annet komme som en bonus. En interessant kjensgjerning er at enhver venn jeg noensinne har hatt nesten uten unntak har vært INTJ-typusen. Som jeg kom frem til ved andre avveininger, de er min type drittsekk, fordi jeg kan i det minste forstå motivene deres, og de synes tydeligvis jeg er sjarmerende med min ustadige form for egoisme. En arena ville vært nerderi knyttet til rollespill og slikt, men ... selv om det ville stimulere, er det ikke optimalt. Jeg trenger egentlig esoteriske gærninger å forholde meg til. Folk som er litt som meg.
Innerst inne har jeg egentlig ikke selvtilliten til å ta avgjørende valg, fordi så mange valg jeg har tatt har båret galt avsted, eller vist seg fruktløse. Det inkluderer ting jeg virkelig trodde på med hele mitt vesen. Men jeg skylder meg selv å prøve. Kanskje venter det meg ingen god skjebne, og vi lever uansett i vestens dødsfase. Det meste av det vi ser nå skal bli borte, og det før heller enn senere. Min tid er nå, og jeg trenger å stable noen gode år på bena. En annen ting er at jeg ikke skylder noenting til noen. Livet mitt er et resultat av forferdelige svik på måter som du ikke engang kan forestille deg. Jeg lever kun for meg selv, og alt det jeg eier er mitt. Hvis jeg får til noe som jeg greier å stjele fra eteren, skjedde det til tross for og ikke på grunn av. At jeg er i live er allerede et mirakel, fordi de fleste menn ville ha gått til grunne for svært lenge siden. Så er jeg kanskje ikke fullt ut en mann. Kanskje var jeg alltid en freak. Kvinner er kaldere og mer utholdende enn menn, og det er kanskje min kvinnenatur som har holdt meg gående gjennom tragedie etter tragedie.
Noen kjærlighet er utelukket for meg. Som vikingene sa, det som har en dårlig begynnelse vil ha en dårlig ende. Du vet ikke om de tingene jeg har opplevd, men som jeg vet om, og som ville drept meg om jeg noensinne innlot meg på å føle det fullstendig. Jeg måtte være tilstede idet det skjedde.
Det er kanskje ikke bra å gjøre helomvending når det gjelder livsvei, fordi man må stadig begynne helt pånytt. På den annen side, årene som har gått har allerede tydelig demonstrert at dette ikke fungerer. Jeg er da også den radikale forandrings og den radikale handlings mann. Dette er hva jeg drømmer om. Hvem vet hva det er jeg egentlig vil gjøre? Og for det aksepterer jeg fattigdom og trangboddethet. Jeg har uansett vært fattig hele livet. Litt ro et sted er alt jeg krever. Alt annet er krav som er meg pålagt fra andre mennesker. Krav som jeg på ulike tidspunkt av mitt liv har vært tåpelig nok til å internalisere.
Noe fikk jeg ut av stedet. Jeg fant et sted å gjemme meg bort, etter å ha blitt forrådt av min hjembygd og fått hjertet revet ut av brystet nok en gang. Og her fant jeg en selvkontroll mot mine mest destruktive kompulsjoner, jeg fikk fjernet kilden til min lidelse, så denne ikke kan ha innflytelse noensinne igjen. Det vil si, jeg beskytter min psyke for første gang i mitt liv. Kilden til mine kroppslige problemer blir sitt eget mørke som man uansett ikke får gjort noe med. Som jeg skrev et sted, som asperger er deler av kroppen inflammert, med et delvis forandret immunforsvar, et hyperaktivert nervesystem og en høysensitiv hjerne. Men prisen ... er som vanlig ekstremt mange år for å erverve seg ting andre tar som en selvfølge, uten noensinne se frukt som resultat av sine særpreg. Jeg er lei av dette. Jeg ønsker å vinne på noen få eller kanskje et eneste område i livet. Jeg lar derfor terningen rulle. Måtte gudene tillate at min neve bryter igjennom til de ting som alltid var meg eslet. Ting de til nå har holdt skjult for meg. Måtte gudene gi hva gudene kan gi. Det er alt jeg krever fra dem. Fra meg selv forlanger jeg seier, og hvis ikke, så fall i undergang til synet av blod som spinnende går gjennom luften. Mitt eget, for det er det edle blod som skal spilles.
De siste fem årene har jeg vært offer for et fenomen jeg kaller selvmordsvintre. Fenomenet har forsterket seg med tiden. Det har vært stunder denne vinteren hvor jeg har hatt sterke selvmordstanker, samt tanker om mord og aggresjon. Angående sistnevnte kan dette være så ille at jeg skader meg selv i simulerte kamper, blant annet ved å rette slag og simulerte knivstikk mot min egen strupe. Du kan si at jeg i jungiansk forstand er offer for svært sterke psykiske krefter, til punktet at jeg skadet kneet ganske alvorlig på et tidspunkt. Denne indre malstrømmen er ikke redusert til kun vinterstid, men arter seg verst da. Kjernen er antaklig selvdestruksjon, fordi dette er hva man ønsker.
Man kan på en måte forstå hvorfor. Jeg har intet sosialt liv her jeg bor, og da mener jeg intet. Selv om jeg er sterkt introvert, betyr jo dette bare at jeg lader opp energien ved å være alene, ikke at jeg ikke er interessert i andre mennesker eller er foruten sosiale ambisjoner. Jeg har mistet svært mye av seg selv, fordi jeg ikke får dekket visse basale behov. Jeg lever ikke akkurat mitt beste liv. Litt av tragedien er at det ikke hadde behøvd å være sånn, og at jeg heller ikke trenger så mye for å få mine behov dekket. Sånn er det nok med mye. Enten har man det, eller ikke. Mellomtingen er bare et teorem som True Neutrals har diktet opp. På vinterstid skrenkes mine bevegelsesmuligheter ytterligere inn, og jeg ser ikke dagslyset på månedsvis. Resultatet er at jeg bokstavelig talt viser bort. Jeg er fragmentert og har ingen kraft. Ingen liv, lyst eller vilje. Dette er sant, sommer som vinter, for hvert år mister jeg mer av meg selv.
I 2017 flyttet jeg fra Trondheim. Jeg hadde en viss aktivitet på stedet jeg flyttet til, men møtte for mye motstand og et nytt sett med katastrofale hendelser. Antakelig løste jeg dette ved å flykte for langt bort. Jeg hadde jo også en viss survialistisk ideologi i tankene, men denslags, spesielt ervervelsen av bolig, krever penger. Slik jeg ser det nå bør man ikke flytte til bygdenorge med mindre man allerede har en partner. Alle nettverk er lukket. Ikke for det. Jeg har omtrent ingenting til felles med menneskene her jeg bor. På bygden er det generiske menneske sansorisk. De har ingen forståelse for noen med et indre liv, og vil vel gå til angrep på deg med alle midler dersom de skulle oppfatte det. Fra 2018 har pilene langsomt begynt å peke nedover på alle felter, fordi jeg er fjernet fra de enkle tingene jeg trenger. Dette viser hvor viktig det er å ikke tenke for kategorisk eller platonisk. Rett nok står jeg inne for en suvivalist-ideologi, men det er for andre, kanskje litt mer livssunne individer. Jeg er noe ganske annet, har andre ting å bestille, andre behov jeg må få dekket. Det er evig sant her i livet, man kan ikke være alt. En intellektuell skal være intellektuell og befatte seg med det, ikke forholde seg til kravene fra trailersjåfører, sosialitter, ideologier, osv. Man skal i alle tilfeller dø.
Mitt essensielle problem (i denne kontekst) er kan hende trefold. En dopaminsvidd hjerne, intet sosialt liv, og en kan hende usunn livsstil. Det er vanskelig å veie for og imot hvor mye hver faktor teller, men jeg vil tro at det sosiale har svært stor betydning. Ingenting av det jeg har forsøkt og gjort har brakt noen meningsfull forandring. Min dompaminsvidde hjerne er og forblir en brennmark. Jeg kan trene mye, eller være ganske sunn, men åkke som er jeg på rundt regnet samme nivå. Jeg gjorde en fryktelig oppdagelse nå i vinter. Jeg er nemlig nesten komplett ute av stand til å skrive. Min hjerne er for dopaminsvidd og har blitt for fragmentert, så jeg ikke greier å konsentrere meg. Ikke til noe. Ikke selv det minste. Hvis jeg under ekstrem innsats likevel skulle presse igjennom med et eller annet prosjekt, har jeg ingen oppfølgingskraft. Skriving er også mindre umiddelbart enn den videoredigeringen jeg bedriver, og jeg er for alltid festet til belønningene i tingene jeg ikke får. Ting jeg begjærer sterkt, men som jeg nå må late som ikke betyr noe, også overfor meg selv. Med det blir kjensgjerningen den følgende. Jeg kan like gjerne rulle terningen og se hva som skjer. Jeg har nemlig ingenting å miste. Livet mitt slik det er nå er ikke verdt det, og jeg vil ikke bli gammel på dette stedet. Så jeg flytter på meg og ser om jeg kan finne meg noen av det jeg nå mangler.
Det sies at ved alder 40 har man i snitt kun en venn. Det synes jeg er lite og kjedelig, og jeg har ærlig talt begynt å miste venner på min kronglete vei. Men kan hende er ikke tingene jeg trenger direkte knyttet til venner, men til aktiviteter. Jeg trenger arenaer å utøve meg selv på, så får alt annet komme som en bonus. En interessant kjensgjerning er at enhver venn jeg noensinne har hatt nesten uten unntak har vært INTJ-typusen. Som jeg kom frem til ved andre avveininger, de er min type drittsekk, fordi jeg kan i det minste forstå motivene deres, og de synes tydeligvis jeg er sjarmerende med min ustadige form for egoisme. En arena ville vært nerderi knyttet til rollespill og slikt, men ... selv om det ville stimulere, er det ikke optimalt. Jeg trenger egentlig esoteriske gærninger å forholde meg til. Folk som er litt som meg.
Innerst inne har jeg egentlig ikke selvtilliten til å ta avgjørende valg, fordi så mange valg jeg har tatt har båret galt avsted, eller vist seg fruktløse. Det inkluderer ting jeg virkelig trodde på med hele mitt vesen. Men jeg skylder meg selv å prøve. Kanskje venter det meg ingen god skjebne, og vi lever uansett i vestens dødsfase. Det meste av det vi ser nå skal bli borte, og det før heller enn senere. Min tid er nå, og jeg trenger å stable noen gode år på bena. En annen ting er at jeg ikke skylder noenting til noen. Livet mitt er et resultat av forferdelige svik på måter som du ikke engang kan forestille deg. Jeg lever kun for meg selv, og alt det jeg eier er mitt. Hvis jeg får til noe som jeg greier å stjele fra eteren, skjedde det til tross for og ikke på grunn av. At jeg er i live er allerede et mirakel, fordi de fleste menn ville ha gått til grunne for svært lenge siden. Så er jeg kanskje ikke fullt ut en mann. Kanskje var jeg alltid en freak. Kvinner er kaldere og mer utholdende enn menn, og det er kanskje min kvinnenatur som har holdt meg gående gjennom tragedie etter tragedie.
Noen kjærlighet er utelukket for meg. Som vikingene sa, det som har en dårlig begynnelse vil ha en dårlig ende. Du vet ikke om de tingene jeg har opplevd, men som jeg vet om, og som ville drept meg om jeg noensinne innlot meg på å føle det fullstendig. Jeg måtte være tilstede idet det skjedde.
Det er kanskje ikke bra å gjøre helomvending når det gjelder livsvei, fordi man må stadig begynne helt pånytt. På den annen side, årene som har gått har allerede tydelig demonstrert at dette ikke fungerer. Jeg er da også den radikale forandrings og den radikale handlings mann. Dette er hva jeg drømmer om. Hvem vet hva det er jeg egentlig vil gjøre? Og for det aksepterer jeg fattigdom og trangboddethet. Jeg har uansett vært fattig hele livet. Litt ro et sted er alt jeg krever. Alt annet er krav som er meg pålagt fra andre mennesker. Krav som jeg på ulike tidspunkt av mitt liv har vært tåpelig nok til å internalisere.
Noe fikk jeg ut av stedet. Jeg fant et sted å gjemme meg bort, etter å ha blitt forrådt av min hjembygd og fått hjertet revet ut av brystet nok en gang. Og her fant jeg en selvkontroll mot mine mest destruktive kompulsjoner, jeg fikk fjernet kilden til min lidelse, så denne ikke kan ha innflytelse noensinne igjen. Det vil si, jeg beskytter min psyke for første gang i mitt liv. Kilden til mine kroppslige problemer blir sitt eget mørke som man uansett ikke får gjort noe med. Som jeg skrev et sted, som asperger er deler av kroppen inflammert, med et delvis forandret immunforsvar, et hyperaktivert nervesystem og en høysensitiv hjerne. Men prisen ... er som vanlig ekstremt mange år for å erverve seg ting andre tar som en selvfølge, uten noensinne se frukt som resultat av sine særpreg. Jeg er lei av dette. Jeg ønsker å vinne på noen få eller kanskje et eneste område i livet. Jeg lar derfor terningen rulle. Måtte gudene tillate at min neve bryter igjennom til de ting som alltid var meg eslet. Ting de til nå har holdt skjult for meg. Måtte gudene gi hva gudene kan gi. Det er alt jeg krever fra dem. Fra meg selv forlanger jeg seier, og hvis ikke, så fall i undergang til synet av blod som spinnende går gjennom luften. Mitt eget, for det er det edle blod som skal spilles.
Gudene vil alltid ha blod. Ditt eller deres.
RSS Feed
