Jeg banker på en kontordør og stiger inn.
"Unnskyld, jeg skulle gjerne snakket om alle disse anmeldelsene og angiveriet dere driver med."
Øynene til mannspersonen som er der inne, spretter opp, og han setter i et klynk. Mens jeg ser på, vender han seg om og løfter sin dongerikledde rumpe høyt til værs der over skrivepulten.
Hoderystene går jeg videre til et stort oppholdsrom. En ti-tjue menn holder til der, henslengt i sofaer eller spillende biljard.
"Ja, det gjelder disse anmeldelsene, som jeg gjerne vil at dere skal slutte med ..."
Samme scene gjentar seg. Overalt hvor jeg snur meg, legger mennene seg ned med rumpa høyt løftet til værs. De passer på å strutte med baken ekstra høyt oppe om jeg nærmer meg og forsøker å avklare situasjonen.
Tilslutt går jeg til kjøkkenet. Der støter jeg på en fresende kvinne med fingrene løftet foran seg som klør. Så jeg blir rett og slett nødt til å skygge banen, og gå derfra med uforettet sak.
Nå forstår jeg deres grunnvesen. Disse menneskene vil egentlig bli mishandlet, og blir rasende dersom du ikke gjør det med akkurat dem. Alle anmeldelser og angrep kommer nettopp med det formål å bli dominert av en overlegen kraft. Hvorom allting er, jeg har ikke tenkt å etterkomme deres ønsker. Jeg vil bare ha fred. Beklageligvis, erkjenner jeg, kommer disse angrepene bare til å fortsette.
Bakom er alltid en mannsfigur med rumpen høyt løftet til værs, og frigide kvinner som hater menn med mannlige følelser. Og maset. Det endeløse maset.
Den store filosofen må få bli latt i fred av trell og apekatt.