Var på stranden i går. Da jeg skulle dra derifra, oppdaget jeg at bilnøklene hadde falt utav mine altfor trange lommer. Går jo vanligvis ikke med shorts, så det blir liten plass der inne. Backtracket mine steg og lette i circa et kvarter, mens jeg holdt det autistiske raseriet på avstand, men åkke som, jeg kunne ikke finne nøklene. Hvilket verre var, av en eller annen grunn hadde jeg etterlatt bilen ulåst, og jeg måtte ha gått i 30 km for å hente reservenøklene, etter først å puttet i dem nye batterier. Det ville kanskje også blitt gnål den dagen jeg skulle kvitte meg med bilen, da to sett med nøkler er ønskelig. Alternativet ville vært å tatt en charisma check og fått noen til kjøre meg, men da måtte jeg fortalt flere sett med løgner enn jeg er komfortabel med, begynnende med: "Hvem er du og hva driver du med?" Ved andre forsøk støtte jeg på en mor til tre barn som spurte om jeg lette etter noen nøkler. De hadde blitt funnet av en av barna på kirkegården og plassert på en søppeldunk, derfor fungerte ikke min backtracking. Denne damen var øst-europeisk. Det er vel tydeligvis bare de som får barn i disse dager. Jeg spurte hvem av barna som hadde funnet dem, og det viste seg at det var et blondhåret pikebarn på circa fem år. Jeg ga denne piken en hundrelapp i finnerlønn. Egentlig ville jeg gitt henne alle pengene jeg hadde i lommen, hele 750 kroner, da jeg alltid sørger for å gå rundt med kontanter. Penger er jo som vann for meg. Men da ville antakelig moren blitt mistenksom eller sur.
Interessant nok er det først nylig at jeg har begynt å gå gjennom kirkegården for å komme ned til stranden. Før i tiden skydde jeg stedet av en eller annen grunn, og foretrakk å gå gjennom vått gress fremfor å passere gjennom. Antakelig av en eller annen form for tabu eller respekt. Også betegnende at det er så mange øst-europeere på et så lite sted, en liten bøgd med 350 innbyggere. Jeg passerte noen standard arbeidermenn som var øst-europeere, og fantaserte om å plante neven i ansiktet på en av dem. Enda i dag måler jeg jo alt i nærkamp. Det handlet ikke om ham, selv om jeg misliker å se som mange øst-europeere, men om meg. Antakelig er dette uttrykk for en stigende vitalitet.
Var såpass rystet over hele situasjonen at jeg kjøpte meg en 6pack. Hadde egentlig tenkt å drikke den på en benk i skogen, men endte foran datamaskinen med et nytt evighetsprosjekt. Ble av en eller annen grunn tungt beruset, selv om jeg innen nå antakelig er en (dys)funksjonell alkoholiker. Sovnet og våknet først sent på kvelden. På et tidspunkt ble jeg bekymret over at jeg ikke hadde spist middag. Så oppdaget jeg at jeg faktisk hadde spist. En voldelig og ustabil person hadde også vært inne på datamaskinen min og gjort forandringer.
Langt forut for dette var det en gang to guttunger på rundt åtte år som var inne i hagen min. Jeg var ikke bekymret for at de skulle stjele noe, da de ikke var svartmusket. Forsøket ville antakelig knust dem, da f.eks matkassene kunne ha veltet over dem. De var små, de tassene. De forsøkte å ta seg ned skråningen som en eller annen form for snarvei. På et tidspunkt slo tanken meg. Hva om de skulle skli, renne nedover, og bli analpenetrert av en pinne? Sånne tanker har jeg hatt i det siste. Med eller uten niste.
En annen gang hørte jeg mistenkelige barnelyder. Hjemmet mitt er jo flankert av to trampoliner, heldigvis ikke rett foran vinduet, som den gangen da jeg nesten mistet alt vett. Jeg følte en trang til å se på barna og avklare at det var barn jeg kunne godta, men kunne ikke komme meg ut, gitt min tilstand. Jeg var både naken og svett. Jeg ville ikke bli stående og titte ut bak gardinene som en gammel kjerring, men det var altså det jeg gjorde. Ingen i hagen, men jeg hadde altså ikke utsikt til trampolinen. Da jeg kom til meg selv igjen var mange timer gått, og alt var stille. Og da tenkte jeg ... hva om ... hva om jeg ble nødtvunget til å gå ut der og brølende løfte trampolinen i et Herkulesløft, med barna på? De ville falt av og rullet ned skråningen, så ville trampolinen fulgt etter som et digert rullende hjul. De ville endt som små bylter som jeg kunne skride over på stylter. Ville de skreket, eller ville de ha vært tause? Det er slike spørsmål man kan ha.
Noen ganger kommer det stemmer inn i rommet mitt. De flyter nemlig gjennom luften opp skråningen, og høres svært nære ut. En gang mens jeg satt naken foran datamaskinen, hørte jeg en hånlig flirende mannsstemme rett ved øret. Andre ganger hører jeg kvinnestemmer, som ler, eller kanskje kommenterer. Men denne mannen plaget meg virkelig. Jeg så for meg at han kom kravlende gjennom vinduet. Hva skulle jeg da ha gjort? Stemmen minte meg om en massiv, storvokst mann som plaget meg før i tiden på et utested, en som satte seg ned og ville snakke med meg, uten at jeg hadde bedt om det eller ville det. Han ville heller ikke gå, og fortsatte å stille spørsmål i timevis. Jeg ser for meg at alle mine ville slag ville prellet av om denne vedkommende kom kravlende inn vinduet, med siklende lepper og smaskende trutmunn. Dessuten er det vanskelig å kjempe naken. Så jeg flyktet lengre inn i huset.
Av og til plager det meg, for det er som om noen store lepper er like under vindussprekken, smilende og ventene på å si noe, eller flire hånlig. Og det er for mange barn her. Heldigvis er jeg en ansvarlig person. Jeg begir meg ikke ut naken. Mammaene deres må ikke oppdage at barna deres lukter fisk.
Interessant nok er det først nylig at jeg har begynt å gå gjennom kirkegården for å komme ned til stranden. Før i tiden skydde jeg stedet av en eller annen grunn, og foretrakk å gå gjennom vått gress fremfor å passere gjennom. Antakelig av en eller annen form for tabu eller respekt. Også betegnende at det er så mange øst-europeere på et så lite sted, en liten bøgd med 350 innbyggere. Jeg passerte noen standard arbeidermenn som var øst-europeere, og fantaserte om å plante neven i ansiktet på en av dem. Enda i dag måler jeg jo alt i nærkamp. Det handlet ikke om ham, selv om jeg misliker å se som mange øst-europeere, men om meg. Antakelig er dette uttrykk for en stigende vitalitet.
Var såpass rystet over hele situasjonen at jeg kjøpte meg en 6pack. Hadde egentlig tenkt å drikke den på en benk i skogen, men endte foran datamaskinen med et nytt evighetsprosjekt. Ble av en eller annen grunn tungt beruset, selv om jeg innen nå antakelig er en (dys)funksjonell alkoholiker. Sovnet og våknet først sent på kvelden. På et tidspunkt ble jeg bekymret over at jeg ikke hadde spist middag. Så oppdaget jeg at jeg faktisk hadde spist. En voldelig og ustabil person hadde også vært inne på datamaskinen min og gjort forandringer.
Langt forut for dette var det en gang to guttunger på rundt åtte år som var inne i hagen min. Jeg var ikke bekymret for at de skulle stjele noe, da de ikke var svartmusket. Forsøket ville antakelig knust dem, da f.eks matkassene kunne ha veltet over dem. De var små, de tassene. De forsøkte å ta seg ned skråningen som en eller annen form for snarvei. På et tidspunkt slo tanken meg. Hva om de skulle skli, renne nedover, og bli analpenetrert av en pinne? Sånne tanker har jeg hatt i det siste. Med eller uten niste.
En annen gang hørte jeg mistenkelige barnelyder. Hjemmet mitt er jo flankert av to trampoliner, heldigvis ikke rett foran vinduet, som den gangen da jeg nesten mistet alt vett. Jeg følte en trang til å se på barna og avklare at det var barn jeg kunne godta, men kunne ikke komme meg ut, gitt min tilstand. Jeg var både naken og svett. Jeg ville ikke bli stående og titte ut bak gardinene som en gammel kjerring, men det var altså det jeg gjorde. Ingen i hagen, men jeg hadde altså ikke utsikt til trampolinen. Da jeg kom til meg selv igjen var mange timer gått, og alt var stille. Og da tenkte jeg ... hva om ... hva om jeg ble nødtvunget til å gå ut der og brølende løfte trampolinen i et Herkulesløft, med barna på? De ville falt av og rullet ned skråningen, så ville trampolinen fulgt etter som et digert rullende hjul. De ville endt som små bylter som jeg kunne skride over på stylter. Ville de skreket, eller ville de ha vært tause? Det er slike spørsmål man kan ha.
Noen ganger kommer det stemmer inn i rommet mitt. De flyter nemlig gjennom luften opp skråningen, og høres svært nære ut. En gang mens jeg satt naken foran datamaskinen, hørte jeg en hånlig flirende mannsstemme rett ved øret. Andre ganger hører jeg kvinnestemmer, som ler, eller kanskje kommenterer. Men denne mannen plaget meg virkelig. Jeg så for meg at han kom kravlende gjennom vinduet. Hva skulle jeg da ha gjort? Stemmen minte meg om en massiv, storvokst mann som plaget meg før i tiden på et utested, en som satte seg ned og ville snakke med meg, uten at jeg hadde bedt om det eller ville det. Han ville heller ikke gå, og fortsatte å stille spørsmål i timevis. Jeg ser for meg at alle mine ville slag ville prellet av om denne vedkommende kom kravlende inn vinduet, med siklende lepper og smaskende trutmunn. Dessuten er det vanskelig å kjempe naken. Så jeg flyktet lengre inn i huset.
Av og til plager det meg, for det er som om noen store lepper er like under vindussprekken, smilende og ventene på å si noe, eller flire hånlig. Og det er for mange barn her. Heldigvis er jeg en ansvarlig person. Jeg begir meg ikke ut naken. Mammaene deres må ikke oppdage at barna deres lukter fisk.
RSS Feed
