Har hatt en lengre periode med alkohol, eller rettere sagt, den outspacingen som ofte skjer under alkoholpåvirkning, men som ikke nødvendigvis betinges av det. Altså er det ikke snakk om et enormt forbrukt. 3 liter billig vin over tre dager var nok til å sende meg i landskaper. Da med noe vått, men nesten uten tørt (noe å spise) enkelte av disse dagene, fordi jeg da var opptatt av å vandre i disse landskapene. Hva er dette? Jo, en form for autistisk ensporenhet og rus.
Detaljene om mitt liv er himmelropende, men jeg har funnet ut nye ting om meg selv i løpet av denne tiden. En ny forståelse, om du vil. Siden jeg er skamløs, her er detaljene i kursorisk form. Jeg har jo en greie for offentlig sex og offentlige voldtekter for den del. Jeg ble nysgjerrig og leste litt om saken. Dette kan ganske enkelt skyldes at det er en form for risiko og dopaminforhøyelse, man gjør noe avsindig og slipper unna (helst). Det er en logisk mulighet, men jeg tror det er noe annet og noe mer som står bak. Jeg tror nemlig jeg har et enormt behov for oppmerksomhet, noe min historikk også skulle tilsi. Fetihiseringen fungerer bare som en form for forsterket ønske i så måte. Jeg får ikke det jeg trenger og vil ha, derfor kommer størrelsene i forsterket form.
Da er det interessant å tenke på at jeg har sceneskrekk. En motsetning om det noensinne var noen. Jeg frykter scenen, fordi scenen betyr så mye for meg. Det ville nok komplisert å være den aktive part i denslags, eh, performance. Voldtekten ville kan hende blitt enda verre for et offer med sceneskrekk.
Saken er at jeg kan ikke holde på sånn. Det er ikke bra for helsa, og ingenting, og da mener jeg ingenting blir gjort i tiden dette pågår. Min generelle passivitet blir altså tatt til det maksimale. Det minner meg om en forelesning jeg såg på Ted talk. En far hadde altså en autistisk sønn, som hadde endt totalt mislykket og bare satt hjemme og ruste seg. Uten rusen kunne han vært noe, mente faren. Et blåpillet perspektiv om det noensinne var ett. Rusen kommer som en følge av smerte og manglende muligheter. Addiction of despair og death of despair er en greie. Denne faren mente også at autister ikke hadde sjangs på damer når de var unge, og at de, altså autistene, måtte vente til de, altså damene, utviklet moderlighet. Her også er blåpillen gjennomgående. Kvinnelig seksualitet og moderlighet er totalatskilte størrelser, uansett alder. En dame på 35-45 vil altså kreve de samme tingene som da hun var 22, bare mer. Noe som er uheldig, siden hun nå er mindre attraktiv.
Mitt poeng her er at jeg må passe meg for å ikke ende som denne autisten, er jeg aldri så allsidig og er i stand til å hoppe mellom tilstander. Jeg sølte vin på gulvet, og det ble ikke engang vått, grunnet det tykke støvlaget. Jeg er nå selv i ferd med å nå den totale autistiske resignasjon, gitt den generelle mislykkethet i livet som ofte rammer autister. Jeg må gi meg selv det jeg vil ha, og er i ferd med å gjøre det. Jeg må bare sørge for å ikke gå til grunne før flukten er en realitet. Også et tankekors at de tingene jeg vil ha nå bare synes å være tilgjengelig i forringet form, om i det hele tatt. Kanskje kan jeg i det minste melde meg opp på poesislam eller en rap battle et sted, eller overfalle folk på gata med et diktekvad. Alt dette har jeg gjort før, fordi det faller meg naturlig. Jeg er jo en normbryter fremfor alt. Og kanskje vil dette gi meg den livsens kraft jeg nå mangler.
Men ja, nå gir jeg meg selv alkoholforbud en periode, med mindre det skjer i sosiale lag. Ikke mer alkohol nå. Selv små mengder trigger ekstrem resignasjon, og jeg har for mye å gjøre. Praktiske ting. Konkrete ting, som jeg må ta meg av.
Registrerer også at noen dinosaurer kommer med sine uhyrlige påstander. Får vel komme med et tilsvar tislutt, men ... jeg er lei av å forklare og rettferdiggjøre de samme tingene til de samme personene. Historien viser at ingen grad av sannhet eller rettferdiggjørelse går inn, ikke engang som konsept. Folk ser bare det de vil se uansett. Jeg har egentlig forlatt den type logosentrisme for godt, fordi det bringer ingen frukter, og fordi det kjeder meg.
Trenger å få unna formelle gjøremål, vaske haugen (ja, en enorm haug) med klær, kanskje endog begynne å vaske huset. Og det er bare litt av det som behøver å gjøres. Forsøker også å skrive sexhistorier, men hopper mellom scenarioer fra dag til dag. Mitt hode er forlengst fragmentert av den totale tilgrunnegangen som er mitt liv, inntil jeg kan forandre det, gitt terningkast inn en ukjent eter.
Detaljene om mitt liv er himmelropende, men jeg har funnet ut nye ting om meg selv i løpet av denne tiden. En ny forståelse, om du vil. Siden jeg er skamløs, her er detaljene i kursorisk form. Jeg har jo en greie for offentlig sex og offentlige voldtekter for den del. Jeg ble nysgjerrig og leste litt om saken. Dette kan ganske enkelt skyldes at det er en form for risiko og dopaminforhøyelse, man gjør noe avsindig og slipper unna (helst). Det er en logisk mulighet, men jeg tror det er noe annet og noe mer som står bak. Jeg tror nemlig jeg har et enormt behov for oppmerksomhet, noe min historikk også skulle tilsi. Fetihiseringen fungerer bare som en form for forsterket ønske i så måte. Jeg får ikke det jeg trenger og vil ha, derfor kommer størrelsene i forsterket form.
Da er det interessant å tenke på at jeg har sceneskrekk. En motsetning om det noensinne var noen. Jeg frykter scenen, fordi scenen betyr så mye for meg. Det ville nok komplisert å være den aktive part i denslags, eh, performance. Voldtekten ville kan hende blitt enda verre for et offer med sceneskrekk.
Saken er at jeg kan ikke holde på sånn. Det er ikke bra for helsa, og ingenting, og da mener jeg ingenting blir gjort i tiden dette pågår. Min generelle passivitet blir altså tatt til det maksimale. Det minner meg om en forelesning jeg såg på Ted talk. En far hadde altså en autistisk sønn, som hadde endt totalt mislykket og bare satt hjemme og ruste seg. Uten rusen kunne han vært noe, mente faren. Et blåpillet perspektiv om det noensinne var ett. Rusen kommer som en følge av smerte og manglende muligheter. Addiction of despair og death of despair er en greie. Denne faren mente også at autister ikke hadde sjangs på damer når de var unge, og at de, altså autistene, måtte vente til de, altså damene, utviklet moderlighet. Her også er blåpillen gjennomgående. Kvinnelig seksualitet og moderlighet er totalatskilte størrelser, uansett alder. En dame på 35-45 vil altså kreve de samme tingene som da hun var 22, bare mer. Noe som er uheldig, siden hun nå er mindre attraktiv.
Mitt poeng her er at jeg må passe meg for å ikke ende som denne autisten, er jeg aldri så allsidig og er i stand til å hoppe mellom tilstander. Jeg sølte vin på gulvet, og det ble ikke engang vått, grunnet det tykke støvlaget. Jeg er nå selv i ferd med å nå den totale autistiske resignasjon, gitt den generelle mislykkethet i livet som ofte rammer autister. Jeg må gi meg selv det jeg vil ha, og er i ferd med å gjøre det. Jeg må bare sørge for å ikke gå til grunne før flukten er en realitet. Også et tankekors at de tingene jeg vil ha nå bare synes å være tilgjengelig i forringet form, om i det hele tatt. Kanskje kan jeg i det minste melde meg opp på poesislam eller en rap battle et sted, eller overfalle folk på gata med et diktekvad. Alt dette har jeg gjort før, fordi det faller meg naturlig. Jeg er jo en normbryter fremfor alt. Og kanskje vil dette gi meg den livsens kraft jeg nå mangler.
Men ja, nå gir jeg meg selv alkoholforbud en periode, med mindre det skjer i sosiale lag. Ikke mer alkohol nå. Selv små mengder trigger ekstrem resignasjon, og jeg har for mye å gjøre. Praktiske ting. Konkrete ting, som jeg må ta meg av.
Registrerer også at noen dinosaurer kommer med sine uhyrlige påstander. Får vel komme med et tilsvar tislutt, men ... jeg er lei av å forklare og rettferdiggjøre de samme tingene til de samme personene. Historien viser at ingen grad av sannhet eller rettferdiggjørelse går inn, ikke engang som konsept. Folk ser bare det de vil se uansett. Jeg har egentlig forlatt den type logosentrisme for godt, fordi det bringer ingen frukter, og fordi det kjeder meg.
Trenger å få unna formelle gjøremål, vaske haugen (ja, en enorm haug) med klær, kanskje endog begynne å vaske huset. Og det er bare litt av det som behøver å gjøres. Forsøker også å skrive sexhistorier, men hopper mellom scenarioer fra dag til dag. Mitt hode er forlengst fragmentert av den totale tilgrunnegangen som er mitt liv, inntil jeg kan forandre det, gitt terningkast inn en ukjent eter.
RSS Feed
