Alle som ikke lever under en stein har fått med seg at Jevgenij Prigozjin og Wagner- grunnlegger Dmitrij Utkin er døde, skutt ned av det russiske luftforsvaret.
Som en viss kvinnelig slektning har jeg en ting for harde menn (heh) Især fascineres vi av de som har kriminelle disposisjoner. Dog, jeg har ingen illusjoner. Jeg ville kun mottas med forakt, slag og spark av disse mennene. Hadde jeg vært mer maskulin og ikke minst, praktisk anrettet, er det lett å romantisere en tilværelse som leiesoldat, hvor man gjør hva som helst. Livet er jo meningsløst og må man gjøre sitt liv til et kunstverk, noe som kanskje vil gjøre livet litt mindre meningsløst. Livet er jo en scene, blir det sagt, der vi alle spiller en rolle. På et vis var det et scenestykke Progozjin utspilte, uten å vite det selv. Slik er det alltid med de beste scenespillere.
I dette er det mange lærdommer. Det blir på en måte som to alfahanner som kriger om makten, og gitt alfa-karakter og det som står på spill, kan det bare få dødelig utgang, til forskrekkelse for oss mindre aper. Denne kampen har pågått siden vi var på apestadiet, selvsagt, og blitt viderebrakt frem til nå. Putin hadde intet valg, og måtte selv utspille sin scenedel.
I lavkulturen, rent spesifikt serien 'Breaking Bad,' er følgende visdom uttalt:
Moral of the story is I chose a half measure when I should have gone all the way. I'll never make that mistake again. No more half measures.
Det var nok sant for Prigozjin, og er nok sant for min egen del. Jeg har også en ting for de tapende menn, og kanskje gjenkjenner jeg Prigozjins forfeilelse i meg selv, nettopp idet at vi begge har nølt. Med ham fikk det dødelig utgang. Med meg også, bare på andre måter. De tingene jeg gjør kan jeg ikke gjøre halvgjort. Man bør aldri avpasse seg i sine standpunkter, for da er man under en eller annen form for tyranni, og man bør aldri trekke seg under angrep, med mindre man må og det er strategisk. Derfor har mitt valg nå vært å gjøre mer av det jeg angripes for. Nok half meassures, og det blir ingen flere half meassures. Det ble ingen flere half meassures for Prigozjin, som demonstrert av sitatet.
Man bør ikke utfordre makten med mindre man er sikker på å vinne, eller i det minste har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Det er nok sant ved en slåsskamp, og det var nok sant i denne sak. Prigozjin hadde aldri noen sjanse til å lykkes med sitt kupp, derfor burde han latt være, hvis han var noe annet enn legemeliggjort poesi, selvfølgelig. Slik det var, måtte han følge sin skjebnetrang til enden. Kanskje var det hans kjøpmannsblod og altfor praktiske bakgrunn som pølseselger som gjorde at han trakk seg, og det i sannhetens øyeblikk. Lett å si, men det er bedre å gå ut kjempende enn å uansett myrdes når man er hjelpesløs eller et åpent mål. Det bekrefter til og med Njåls saga, og da hadde man alt blitt kristen og syk. Det beste, og mest poetiske, ville vært for Prigozjin å drepes under sitt kupp, eller begå selvmord, lik en ekte romer. Det nest beste var det som skjedde nå, å skytes ned med alle sine nærmeste menn i et privatfly. Krigerne fikk en flammende grav på vei til Valhall eller hvor i helvete den avgrunnen er. Mest synd synes jeg på pilotene og eventuelt flyvertinner. Det viser hvor lite russerne verdsetter menneskeliv.
Interessant nok stammer alle russere fra livegne, og ga opphav til endeløs brutalitet. Alle nordmenn stammer fra fra fri bønder, og resultatet ble protestantermoralen. Ufrihet fører til vold. Frihet fører til at man velger sine lenker. Jødene pleide å stamme fra gjetere. Nå stammer de fra tyver og pengeutlånere. Livet på flukt endte i uærlighet, fordi tilslutt flyktet man fra engang forestillingen om selvet.
Jeg, som er et geni med redusert IQ, greier selvsagt å trekke ut både visdommer og filosofisk innsikt fra hele affæren. Dere tror dere er herrer over dette livet. Men din overmann og slakter har alt blitt født, og venter der med dragent sverd, eller et svik. Alt dette har allerede skjedd, så du kan like gjerne le, gråte og rase på din vei til undergangen. Hva enn du foretrekker. Det er jo ditt liv, og din død.
Som en viss kvinnelig slektning har jeg en ting for harde menn (heh) Især fascineres vi av de som har kriminelle disposisjoner. Dog, jeg har ingen illusjoner. Jeg ville kun mottas med forakt, slag og spark av disse mennene. Hadde jeg vært mer maskulin og ikke minst, praktisk anrettet, er det lett å romantisere en tilværelse som leiesoldat, hvor man gjør hva som helst. Livet er jo meningsløst og må man gjøre sitt liv til et kunstverk, noe som kanskje vil gjøre livet litt mindre meningsløst. Livet er jo en scene, blir det sagt, der vi alle spiller en rolle. På et vis var det et scenestykke Progozjin utspilte, uten å vite det selv. Slik er det alltid med de beste scenespillere.
I dette er det mange lærdommer. Det blir på en måte som to alfahanner som kriger om makten, og gitt alfa-karakter og det som står på spill, kan det bare få dødelig utgang, til forskrekkelse for oss mindre aper. Denne kampen har pågått siden vi var på apestadiet, selvsagt, og blitt viderebrakt frem til nå. Putin hadde intet valg, og måtte selv utspille sin scenedel.
I lavkulturen, rent spesifikt serien 'Breaking Bad,' er følgende visdom uttalt:
Moral of the story is I chose a half measure when I should have gone all the way. I'll never make that mistake again. No more half measures.
Det var nok sant for Prigozjin, og er nok sant for min egen del. Jeg har også en ting for de tapende menn, og kanskje gjenkjenner jeg Prigozjins forfeilelse i meg selv, nettopp idet at vi begge har nølt. Med ham fikk det dødelig utgang. Med meg også, bare på andre måter. De tingene jeg gjør kan jeg ikke gjøre halvgjort. Man bør aldri avpasse seg i sine standpunkter, for da er man under en eller annen form for tyranni, og man bør aldri trekke seg under angrep, med mindre man må og det er strategisk. Derfor har mitt valg nå vært å gjøre mer av det jeg angripes for. Nok half meassures, og det blir ingen flere half meassures. Det ble ingen flere half meassures for Prigozjin, som demonstrert av sitatet.
Man bør ikke utfordre makten med mindre man er sikker på å vinne, eller i det minste har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Det er nok sant ved en slåsskamp, og det var nok sant i denne sak. Prigozjin hadde aldri noen sjanse til å lykkes med sitt kupp, derfor burde han latt være, hvis han var noe annet enn legemeliggjort poesi, selvfølgelig. Slik det var, måtte han følge sin skjebnetrang til enden. Kanskje var det hans kjøpmannsblod og altfor praktiske bakgrunn som pølseselger som gjorde at han trakk seg, og det i sannhetens øyeblikk. Lett å si, men det er bedre å gå ut kjempende enn å uansett myrdes når man er hjelpesløs eller et åpent mål. Det bekrefter til og med Njåls saga, og da hadde man alt blitt kristen og syk. Det beste, og mest poetiske, ville vært for Prigozjin å drepes under sitt kupp, eller begå selvmord, lik en ekte romer. Det nest beste var det som skjedde nå, å skytes ned med alle sine nærmeste menn i et privatfly. Krigerne fikk en flammende grav på vei til Valhall eller hvor i helvete den avgrunnen er. Mest synd synes jeg på pilotene og eventuelt flyvertinner. Det viser hvor lite russerne verdsetter menneskeliv.
Interessant nok stammer alle russere fra livegne, og ga opphav til endeløs brutalitet. Alle nordmenn stammer fra fra fri bønder, og resultatet ble protestantermoralen. Ufrihet fører til vold. Frihet fører til at man velger sine lenker. Jødene pleide å stamme fra gjetere. Nå stammer de fra tyver og pengeutlånere. Livet på flukt endte i uærlighet, fordi tilslutt flyktet man fra engang forestillingen om selvet.
Jeg, som er et geni med redusert IQ, greier selvsagt å trekke ut både visdommer og filosofisk innsikt fra hele affæren. Dere tror dere er herrer over dette livet. Men din overmann og slakter har alt blitt født, og venter der med dragent sverd, eller et svik. Alt dette har allerede skjedd, så du kan like gjerne le, gråte og rase på din vei til undergangen. Hva enn du foretrekker. Det er jo ditt liv, og din død.
De trodde seg selv herrer over dette liv
RSS Feed
