Som man vet, har jeg gått på en kraftig kur med antibiotika og Ivermectin for å motvirke den hudsykdommen jeg har, Rosacea. Ifølge vitenskapen var det en 70% sjanse for at jeg skulle få full remisjon. For kort tid har gått siden kuren ennå, men ting tyder på at symptomene vedblir. Selv om jeg har blitt bedre, er jeg altså like langt, for alt vil bare komme tilbake med tiden. Dette skulle tyde på at jeg er en av de verste tilfellene, og det tror jeg på. Jeg orker forøvrig ikke å gå i detaljer om sykdommen og faktorene rundt. Det kunne jeg kanskje laget en innspilning av, eller noe.
Det er synd, fordi jeg føler at tilstanden undergraver min autoritet. Ikke at jeg ønsker å være en leder. Livet har på en ekstremt brutal måte lært meg at jeg ikke egner meg som leder, og at jeg helst bør ha minimalt med mennesker å gjøre. Likevel ønsker jeg å bli tatt på alvor med tanke på mine ideer. Skyggesiden med at jeg ser så hyggelig ut, er at folk ikke behandler meg med respekt. Rosacea får antakelig den skyggen til å vokse større.
Jeg skulle også gjerne hatt litt fremgang i livet. Utført en handling som ga et resultat jeg ønsket meg. Nå kan ting tyde på at jeg aldri vil ha et normalt utseende, det andre mennesker tar for gitt. Dermed lever jeg enda mer bortgjemt enn jeg kanskje burde. Ja, ja, jeg vet ikke mer. Motgang, motgang, motgang ... fremfor alt i kropp, som er det viktigste. Samfunn og stat gir jeg faen i, samt "meningene" til menigmann og kvinne.
Ting tyder på at spådommen rundt Ketu er riktig. Jeg skal oppleve "bereavement" inntil jeg vender meg mot Gud. Saken er at hele mitt vesen retter seg mot frihet, styrke, vold, erotikk, rikdom og seier. Det er disse tingene jeg ønsker meg. Åndelighet? Det er for sveklinger.
Jeg trengte motet til å gå videre, fordi nå er jeg på etterskudd med alt. Får bare sjangle og krabbe på min vei, og se hva som skjer. For å ta en variasjon av Wittgenstein: "Jeg prøvde å utføre en perfekt logisk handling, men endte sjakk matt."
Det er synd, fordi jeg føler at tilstanden undergraver min autoritet. Ikke at jeg ønsker å være en leder. Livet har på en ekstremt brutal måte lært meg at jeg ikke egner meg som leder, og at jeg helst bør ha minimalt med mennesker å gjøre. Likevel ønsker jeg å bli tatt på alvor med tanke på mine ideer. Skyggesiden med at jeg ser så hyggelig ut, er at folk ikke behandler meg med respekt. Rosacea får antakelig den skyggen til å vokse større.
Jeg skulle også gjerne hatt litt fremgang i livet. Utført en handling som ga et resultat jeg ønsket meg. Nå kan ting tyde på at jeg aldri vil ha et normalt utseende, det andre mennesker tar for gitt. Dermed lever jeg enda mer bortgjemt enn jeg kanskje burde. Ja, ja, jeg vet ikke mer. Motgang, motgang, motgang ... fremfor alt i kropp, som er det viktigste. Samfunn og stat gir jeg faen i, samt "meningene" til menigmann og kvinne.
Ting tyder på at spådommen rundt Ketu er riktig. Jeg skal oppleve "bereavement" inntil jeg vender meg mot Gud. Saken er at hele mitt vesen retter seg mot frihet, styrke, vold, erotikk, rikdom og seier. Det er disse tingene jeg ønsker meg. Åndelighet? Det er for sveklinger.
Jeg trengte motet til å gå videre, fordi nå er jeg på etterskudd med alt. Får bare sjangle og krabbe på min vei, og se hva som skjer. For å ta en variasjon av Wittgenstein: "Jeg prøvde å utføre en perfekt logisk handling, men endte sjakk matt."
RSS Feed
