Sensommeren er her, og jeg er tilbake i kåken. Alt som gjenstår nå av det sosiale er en dagstur sent i måneden, ellers er jeg fristilt. Jeg ønsker nå å entre en fase av produktivitet, men merker at jeg stadig faller i meg selv. Jeg blir på en måte sugd inn i datamaskinen og forblir sittende, puslende med ymse ting. På den måten er jeg grunnleggende upraktisk, for jeg har store problemer med å utføre selv enkle handlinger i den virkelige verden, kanskje spesielt handlinger som krever en viss rekkefølge eller tilstedeværelse. Det er mulig dette er min ungdomsfunksjon (Si) i virksomhet, eventuelt et uttrykk for min grunnleggende ustabilitet hva det gjelder psyke. Jeg vet grunnen til hvorfor det ble slik. Her i dag hørte jeg lyden av glass som støtte mot glass på en parkeringsplass, og likte det ikke. Heldigvis er jeg i stand til å arrestere meg selv. Men min egen felle er alle steder i de landskapene jeg vandrer.
For en god del år siden gikk det opp for meg at jeg drev med ting ingen andre mennesker på jorden driver med. Denne erkjennelsen har gjenkommet, for jeg har visse prosjekter som ikke ligner noe annet, og som jeg ved kvikke søk ikke finner maken til noen steder. Det er en foruroligende tanke og får meg til å tenke på når neste politianmeldelse skal komme. Som sagt, jeg gjør intet ulovlig og kommer heller ikke til å gjøre det, men loven i seg selv er et uttrykk for emosjonalisme fra kvinner og sveklinger. Hvem vet hva idiotene ser? Dette er retorisk, for jeg vet det bare så altfor godt, litt som man kan observere insekter som reagerer på lys og skygge.
Jeg må lukke noen av galskapsdørene og kommer til å gjøre det. Noen av formene for galskap får krystallisere seg til juveler jeg holder for meg selv. Aldri om jeg bør slippe dem fri på verden, for da dukker det nok opp folk med MP-5 på døra. Vil nødig måtte plaffe dem ned ... he he.
Jeg har et video-prosjekt på gang som på en måte er det ypperste uttrykk for autisme. Det er gjentakende sekvenser og spinnende hjul. Vel, selv autister trenger kompleksitet og rikdom i gjentakelsene. Det tar mye tid, det er sikkert. Jeg må antakelig ta dette materialet over tid. Utover det har jeg nå mange oppgaver jeg er på etterskudd med, både av praktisk, kommersiell og intellektuell art. Jeg har en liste og må antakelig ta det punktvis (dog i tilfeldig rekkefølge).
Jeg har avsluttet forsettet om å ikke befatte meg med datamaskinen før middag. Det får være grenser for selvsadismen. For at jeg skal komme meg i gjenge, for det sosiale får meg alltid ustabil, har jeg følgende plan:
A) Meditere 15 minutter hver dag med øynene lukket. Grunnet tinnitus hviler jeg egentlig aldri i våken tilstand, og lukker heller ikke øynene, så jeg må tvinge en slik hviletilstand frem.
B) Spasere en tur hver dag, en lang tur eller kort, bare det er en tur.
C) Skaffe en viss bok på biblioteket som nå har åpnet, og faktisk lese den ved min nye pult.
Jeg trenger å rekalibrere kreftene, og se om noe stabilt kan komme ut av kvadruppelvingenes erratiske flukt. Det er dog bra at jeg lukker en av dørene. Juvelene i de dypeste hvelv av jorden ligger på overflaten hos meg, lik de lysende øynene til en øyenstikker. Når jeg ser, tar jeg med blikket den emosjonelle likevekten hos andre mennesker. Men så er det bare det at dette er min egen og kanskje eneste form for likevekt.
For en god del år siden gikk det opp for meg at jeg drev med ting ingen andre mennesker på jorden driver med. Denne erkjennelsen har gjenkommet, for jeg har visse prosjekter som ikke ligner noe annet, og som jeg ved kvikke søk ikke finner maken til noen steder. Det er en foruroligende tanke og får meg til å tenke på når neste politianmeldelse skal komme. Som sagt, jeg gjør intet ulovlig og kommer heller ikke til å gjøre det, men loven i seg selv er et uttrykk for emosjonalisme fra kvinner og sveklinger. Hvem vet hva idiotene ser? Dette er retorisk, for jeg vet det bare så altfor godt, litt som man kan observere insekter som reagerer på lys og skygge.
Jeg må lukke noen av galskapsdørene og kommer til å gjøre det. Noen av formene for galskap får krystallisere seg til juveler jeg holder for meg selv. Aldri om jeg bør slippe dem fri på verden, for da dukker det nok opp folk med MP-5 på døra. Vil nødig måtte plaffe dem ned ... he he.
Jeg har et video-prosjekt på gang som på en måte er det ypperste uttrykk for autisme. Det er gjentakende sekvenser og spinnende hjul. Vel, selv autister trenger kompleksitet og rikdom i gjentakelsene. Det tar mye tid, det er sikkert. Jeg må antakelig ta dette materialet over tid. Utover det har jeg nå mange oppgaver jeg er på etterskudd med, både av praktisk, kommersiell og intellektuell art. Jeg har en liste og må antakelig ta det punktvis (dog i tilfeldig rekkefølge).
Jeg har avsluttet forsettet om å ikke befatte meg med datamaskinen før middag. Det får være grenser for selvsadismen. For at jeg skal komme meg i gjenge, for det sosiale får meg alltid ustabil, har jeg følgende plan:
A) Meditere 15 minutter hver dag med øynene lukket. Grunnet tinnitus hviler jeg egentlig aldri i våken tilstand, og lukker heller ikke øynene, så jeg må tvinge en slik hviletilstand frem.
B) Spasere en tur hver dag, en lang tur eller kort, bare det er en tur.
C) Skaffe en viss bok på biblioteket som nå har åpnet, og faktisk lese den ved min nye pult.
Jeg trenger å rekalibrere kreftene, og se om noe stabilt kan komme ut av kvadruppelvingenes erratiske flukt. Det er dog bra at jeg lukker en av dørene. Juvelene i de dypeste hvelv av jorden ligger på overflaten hos meg, lik de lysende øynene til en øyenstikker. Når jeg ser, tar jeg med blikket den emosjonelle likevekten hos andre mennesker. Men så er det bare det at dette er min egen og kanskje eneste form for likevekt.
RSS Feed
