Sendte inn en tekstsyklus til Riss magasin som dessverre ble avvist. Syklusen er kalt "Sang til kaos." Skuffelsen er stor, for av fire tekster jeg har sendt inn til ulike redaksjoner, er dette antakelig mitt aller høyeste nivå, som jeg til og med ble spådd en lysende fremtid for. Vil gå så langt som å si at teksten som initierer syklusen, "Mørkesti," er det beste jeg har skrevet noensinne. Den gangen ble jeg forbannet nord og ned i mente fordi jeg ikke ville gjøre disse utdragene til en roman. For det første hadde jeg ikke krefter, så en slik plan var urealistisk. For det andre mente jeg den gang som nå at norsk litteratursfære er det jeg kaller "grunnleggende korrup," især det som springer ut fra universitetene. Riss er knyttet til universitetet i Trondheim, og jeg har bitt meg merke til denne korrupsjonen i tidligere utvekslinger hos dem. Hva? Korrupsjon juridisk sett? Hva menes?
La meg summere det opp. Det er moderniteten som korrumperer, som former forventninger og avgjør at visse ting skal sensureres for den gode sak. Dette på indirekte og ikke direkte måter. Den fundamentale antakelse det opereres under, er at vi skal bevege oss mot stadig større likhet og rettferdighet. For å bevege oss mot likhet, må vi stadig bevege oss nedover, og dette viser seg i kunstsynet. Man får form uten innhold, slik det etterspørres av mine tekster, fordi man rett og slett ikke har noe innhold å vise til selv, idet dette kunne tenkes å fornærme noen, eller rett og slett er så smått og deprimerende at man gjør best i å skjule hele saken. Det samme med estetikken. Istedet for voldelig, seksuelt og livskraftig innhold, skal man skjule seg bak det grå og meningsløse, kniving og piving over stadig mindre områder av neurose, uten tilknytning til noen verden utenfor. I dag har man bøker som ikke handler om noenting.
Litteraturviterne som pumpes ut av universitetet, har de samme generiske meningene. I samtaler med en venn, kom det frem at han hadde snakket med en litteraturviter som syntes Knut Hamsun var dårlig, rett og slett pågrunn av det "problematiske" innholdet i hans tekster og liv og virke forøvrig. Men det er det som er saken. Korrekthet er ikke kvalitet. En tekst skal ha innhold som mener noe, gjør noe, er noe, våger noe, fornærmer noen. I den tidligere teksten som ble avvist, var det slik at en maktkvinne kalt Ester vurderte andre kvinner på kroppslig grunnlag. Dette var "problematisk." Men saken er at dette finnes. Dette er hva mennesker gjør, især maktmennesker. Når alle meninger og innhold og grunnfeste til noen virkelighet blir tatt bort, blir man sittende igjen med stadig mindre symboler. Et større idémessig innhold, eller noen intuisjon blir forbudt på likhetens grunnlag.
Forbindelsen mellom skjønnhet og grusomhet som jeg hensikter til i disse tekstene, er noe disse litteraturviterne ikke vil vedkjenne seg på noe grunnlag, og derfor er det ikke "bra." Noen tilgang til et rikt indre, noen virkelighet, noen stridighet, noen vitalitet har de ikke. Kun sine kjennetegn på sofistikasjon, noe som egentlig vitner om en stor engstelse.
Saken er at jeg ikke har den minste respekt for disse marxistene, og det åndsliv de har forgiftet forøvrig. Hver eneste del av moderniteten lever under denne sykdommen. De er min fiende, og jeg er deres, og resultatet viser seg da også.
Det største tegnet på den skrikende avgrunnen mellom partene, er at deler av teksten min blir oppfattet som parodi. Helge ibstad skriver i sin aforismesamling noe som at når venstresiden blir stilt overfor argument som står utenfor konsensus, oppfattes det ikke engang som et argument. I dette tilfellet er den verden som presenteres så fremmed at den må bortforklares som en farse. Å ta innover seg argumentet er umulig for den konsensusbaserte. At noen skulle ønske og ville være fri ...
Jeg hadde jo tenkt å lure meg inn i kultursfæren nå og da, men den planen må jeg lengre ut på landet med. Å bli avvist av en kvinne i en bar er ikke det verste, sies det. Men hvis hver kvinne du støter på tar et fast grep rundt skuldrene og snur deg rundt i gangen, har du kanskje et problem. Hvem skal elske meg? Hvor er min livskraftige Jotunkvinne? For den tenkende, følende og stridende er publikum splittet opp i en livsfjern, korrupt elite og en bevisstløs befolkning. Det tegner ikke godt for noe virke, men jeg skal fortsette striden. Først må jeg ferdigstille noen prosjekter, så skal jeg kanskje en dag dykke ned i malstrømmen av kaos. Det røde blod, ikke den røde fane og det røde universitet.
Legger ved tilbakemeldingen og den opprinnelige tekstsyklus:
Hei, Øystein!
Takk for ditt bidrag til denne utgaven av /riss/. Redaksjonen har nå lest og diskutert teksten din, men vi har dessverre kommet fram til at vi ikke kommer til å publisere den. Jeg legger ved noen kommentarer til teksten som vi håper kan være til hjelp videre i skrivingen.
Redaksjonen har sett på teksten som en helhet, men samtidig som selvstendige tekster. Under ser du løpende kommentarer.
Første tekst («Mørkesti»)
Kaoset kommer tydelig fram i teksten, men flere i redaksjonen ville gjerne se mer kaos representert i form og syntaks. Slik teksten er nå er den veldig eksplisitt. En savner at drivet kommer fra instinkt og det estetiske.
Andre tekst («Konfutse»)
Teksten legger her opp til en høystil med blant annet Konfutse, men språket står ikke alltid i stil med dette. For eksempel syns redaksjonen rose- og naturbildet er metaforer som vi har blitt brukt mye.
Tredje tekst («Meksikansk kvinne»)
Den meksikanske kvinnen trekkes av en fra som et spennende utgangspunkt, samtidig som det her oppleves som klisjéfylt til tider. En i redaksjonen trekker fram at «min kvinnelige anima» blir mer smør på flesk enn beskrivende.
Fjerde tekst («Krigsguden Ares»)
Denne teksten ble trukket fram som god under slosscenen fordi den virker å være forankra i virkeligheten. Samtidig er redaksjonen litt usikker på om teksten er tenkt som en slags stream of conciousness, med tydelige muntlige trekk som «nei», «ja» og «altså» for eksempel.
Femte tekst («Jeg kom til å tenke på døden»)
En i redaksjonen trekker fram at tanken om at man kan glede seg over en gravstein er spennende, og kontrastfylt. Samtidig som teksten er kort, trekkes det fram at den kunne blitt enda mer komprimert.
Sjette tekst («Krenk meg ikke»)
Flere i redaksjonen trekker fram dette som en tekst med potensiale. Spesielt fordi den ikke er så klisjédrevet som noen av de andre tekstene. Redaksjonen er litt usikker på om teksten er ment som komisk eller ikke, i så fall kunne humoristiske trekk vært mer framtredende. Eventuelt om en annen stil er tiltenkt, ble det nevnt at den bibelske stilen kunne vært mer framtredende for å få fram et slikt prosjekt.
Sjuende tekst («Iliaden»)
Noen i redaksjonen likte monologene til katten og hunden. En påpekte en at teksten tydelig er inspirert av Dostojevskij, også før han nevnes. Dette er positivt fordi både stil og innhold spiller på hverandre.
Generelt
Redaksjonen ser hvordan temaet kaos kommer til uttrykk i teksten. Samtidig ble det trukket fram at kaos gjerne kunne kommet enda tydeligere fram. Mange av tekstene er beskrivende hvor de gjerne kunne vært komprimert og samtidig opprettholde innholdet. Drivet kan gjerne komme fra instinkt framfor bilder som roser og torner, for eksempel.
Beste hilsen,
Randi Marie Nygård
på vegne av riss
| sang_til_kaos.pdf |
Teksten ble til etter jobb, uten søvn, og mens det ble skramlet rundt meg. Forhåpentligvis får jeg frem mitt poeng. Det er likheten som gjør kunsten stadig mindre, inntil ingenting er igjen.
RSS Feed
