I forsøket på å ha et fysisk liv går jeg litt på ski. Det er omtrent den eneste kilde til mosjon og trening jeg har. Her forleden fulgte jeg hovedveien til løypen jeg pleier å gå. Veien dit gikk bra, men i bakken ned var det en del smågrus. Jeg merket at skiene ble holdt tilbake en stund, før det løsnet. Etterpå oppdaget jeg noen dype riper i den ene skien, som jeg ikke tror var det fra før. Liker det ikke. Syntes at skiene hørtes og føltes annerledes ut på den siden også, men det kan være min sterke forestillingsevne i aktivitet.
Skiene jeg har er sånn fellski. Har skiftet feller på dem en gang. Det kostet meg 500 kroner. Dessuten må jeg sprøyte dem med to forskjellige kjemikalier hver tredje tur, eller noe. Jeg misliker å forholde meg til kjemikalier, da jeg har en generell helseangst, og fordi jeg er ganske klossete. Nå vurderer jeg meg å kjøpe sånne smørefrie ski. Det bør skje etter vinteren, for kanskje kan jeg slumpe til å få et bra tilbud, eller i det minste litt lavere pris. Men problemet vedblir. Jeg vil ha glemt leksen på et eller annet tidspunkt, og da vil entropien sette inn igjen, med grus og ondskap. Ideelt sett burde jeg ha tre par av de samme smørefrie skiene. Ett til å fungere som absolutt reserve, ett til å være reserve for bruksparet. Slik det er nå, bør jeg antakelig bruke fellskiene så langt det går og ha dem som langtidsreserve, før jeg kaster dem.
La oss si at de nye skiene koster 1500 kroner, og vi legger til prisen det tar å kjøre dit, med bompenger og alt. Det vil koste meg 3,5 arbeidsdager. Såpass lite tjener jeg. Nå er det lite med oppdrag, da, en indikasjon på at økonomien kræsjer, fordi globalistene forsøker å sentralisere økonomien og gjøre oss til leilendinger.
Må bare legge av meg de sterke nervene og paranoiaen når det gjelder skiene. Entropi er enerådende alle steder. Men smørefrie ski er tingen. Gjorde en test med en gamling som hadde smørefri, og han hadde nesten like god glid som meg. Og man slipper å forholde seg til unødig vedlikehold. Må bare huske å minke entropien så godt som mulig med det nye paret. Staver og sko har jeg jo.
Som et sidenotat sitter bilen nå fast. I morgen har jeg noe å gjøre, og det vil være noen få varmegrader. Må bruke en bøtte med varmvann og se om jeg kan fjerne isen som hindrer hjulene i å få feste. Det bør gå, hvis ikke gjør jeg problemet ti ganger verre. Dette ville ikke vært et problem om jeg hadde en mongo til å dytte for meg. Det sier litt om mitt isolerte liv at jeg ikke har tilgang på enkel fysisk hjelp. Det er vel dette man hadde sønner til, dog, i min verden er det utelukket.
På soverommet fant jeg nå en pose med bukser jeg gikk til innkjøp av en gang før jul. Min lavenergi har vart for lenge. Det spørs hva jeg har som kan brukes. Fattigdom har ikke så mye å gjøre med penger. Det begynner et helt annet sted.
Skiene jeg har er sånn fellski. Har skiftet feller på dem en gang. Det kostet meg 500 kroner. Dessuten må jeg sprøyte dem med to forskjellige kjemikalier hver tredje tur, eller noe. Jeg misliker å forholde meg til kjemikalier, da jeg har en generell helseangst, og fordi jeg er ganske klossete. Nå vurderer jeg meg å kjøpe sånne smørefrie ski. Det bør skje etter vinteren, for kanskje kan jeg slumpe til å få et bra tilbud, eller i det minste litt lavere pris. Men problemet vedblir. Jeg vil ha glemt leksen på et eller annet tidspunkt, og da vil entropien sette inn igjen, med grus og ondskap. Ideelt sett burde jeg ha tre par av de samme smørefrie skiene. Ett til å fungere som absolutt reserve, ett til å være reserve for bruksparet. Slik det er nå, bør jeg antakelig bruke fellskiene så langt det går og ha dem som langtidsreserve, før jeg kaster dem.
La oss si at de nye skiene koster 1500 kroner, og vi legger til prisen det tar å kjøre dit, med bompenger og alt. Det vil koste meg 3,5 arbeidsdager. Såpass lite tjener jeg. Nå er det lite med oppdrag, da, en indikasjon på at økonomien kræsjer, fordi globalistene forsøker å sentralisere økonomien og gjøre oss til leilendinger.
Må bare legge av meg de sterke nervene og paranoiaen når det gjelder skiene. Entropi er enerådende alle steder. Men smørefrie ski er tingen. Gjorde en test med en gamling som hadde smørefri, og han hadde nesten like god glid som meg. Og man slipper å forholde seg til unødig vedlikehold. Må bare huske å minke entropien så godt som mulig med det nye paret. Staver og sko har jeg jo.
Som et sidenotat sitter bilen nå fast. I morgen har jeg noe å gjøre, og det vil være noen få varmegrader. Må bruke en bøtte med varmvann og se om jeg kan fjerne isen som hindrer hjulene i å få feste. Det bør gå, hvis ikke gjør jeg problemet ti ganger verre. Dette ville ikke vært et problem om jeg hadde en mongo til å dytte for meg. Det sier litt om mitt isolerte liv at jeg ikke har tilgang på enkel fysisk hjelp. Det er vel dette man hadde sønner til, dog, i min verden er det utelukket.
På soverommet fant jeg nå en pose med bukser jeg gikk til innkjøp av en gang før jul. Min lavenergi har vart for lenge. Det spørs hva jeg har som kan brukes. Fattigdom har ikke så mye å gjøre med penger. Det begynner et helt annet sted.
RSS Feed
