Tiden er kommet for å avslutte denne bloggen og all blogging forøvrig. Jeg tenkte jeg skulle sette strek ved å forbanne mine fiender i en lang liste, men jeg har gjort så mye av det, og alle vet hvor jeg står. Dette må gjøres med en viss form for verdighet.
Det er interessant å tenke på at jeg begynte med blogging og journalføring svært tidlig i år 2014. Nå er det sent i år 2023. Ni år har det altså vært. Jeg hadde en liten hjemmeside før det, kalt Neohedning, men bare for en kort periode. Dette var altså min tid og min periode med blogging.
Denslags er trettende. Som fremsagt i Youtube-kanalen Defense Politics Asia, det ville vært utenkelig å holde på med dette i ti år. Det har sin tid, og så er det over. Bare så mye energi kan forbrukes, og man kan bare si de samme tingene så lenge. Dette er til og med sant for fightere i deres MMA-karriere, slik som Fedor. Han varte i ni år på høyden. Nietzsche i sin storhet produserte det meste av sine tekster i en tiårsperiode. Bloggingen er et lite substitutt for det jeg ønsker meg. Jeg håper jeg på et eller annet vis kan fødes påny. Når det er sagt var bloggingen min utløpskanal, og det jeg trengte der og da, iallfall i perioder. Men så, umerkelig, ble det gammelt, og alderdomssymptomene satte inn.
Siden Chateau Heartiste fulgte en lignende bane som meg, i tidsspenn og det som ble hans ytterste skjebne. Man merket at mannen var trettet av det han drev med. Til sist ble valget tatt for ham, idet hele bloggen hans ble slettet på dagen. Det ble aldri til at han tok opp dette pånytt. Likeledes har nok den forfølgelse som har blitt meg til del vært en velsignelse i forkledning. Mens jeg drev med flyttingen, hadde jeg svært god tid på å tenke i bilen. Jeg la all slags planer, og hver gang var jeg sikker på i min sak. Ny hjemmeside, mer blogging, hjemmebesøk, hva har du. Men så kom tanken ... jeg er lei av dette, meget, meget lei, og det gir meg ikke det samme. Hvilket mer er, det er et lag med energi over de handlinger jeg vil foreta meg. Ofte er det slik at jeg bruker en hel dag på et lengre innlegg, eller et lite ett for den del. Noen ganger tar innleggene ukevis, med planlegging og eksplosjoner av energi som blir påbegynt og så utsatt.
En venn av meg har forøvrig vært i klinsj med venstresiden og myndighetene i en tilsvarende tiårsperiode. Hva ga det ham? Svært lite. Han lærte, og med det lærte jeg. Mye av det jeg gjør kommer jo gjennom min observasjon og beundring av andre. Vis meg hvem din fiende er, og jeg skal si deg hvem du er. Slik det er nå, er jeg ikke sikker på hvem som er min fiende. Jeg føler som sagt bare likegyldighet overfor mine største fiender. Jeg vil gjerne vekke lidenskapene påny, men da gjennom utøvelse og kjærlighet, hovedsaklig, så får man hate den eller de krefter som begynner å true dette. Det ligger i kortene at det er egentlig meg selv jeg hater.
Så hva venter? Aller først kommer nok en hvileperiode, og en periode med rekalibrering. Litt flås kommer det nok til å være, med mykporno og dataspill. Men dette vil aldri kunne engasjere hovedtyngden av mine krefter. Så er det til å konfrontere mitt massive livsverk lagret her på dataen. Sortere, sortere, sortere, jeg har mistet oversikten forlengst, og det er mye jeg skulle ønske jeg visste hvor var. Nå når jeg skriver dette, begynner jeg å frykte at det ikke er alt jeg har fått med meg. Huff. Men perfeksjonskravet er noe jeg må slå av meg. Det som skjer, skjer. Jeg er jo en stoiker blitt.
Dernest håper jeg å skrive seriøse romaner igjen, mye som jeg gjorde før jeg flyttet til Tromsø, med ensporet fokus. Alle diskusjoner etc. skal selvsagt begrenses. Jeg vil også skrive filosofi på engelsk i perioder, og der det engelske språk er tilkortkomment, kan jeg muligens bruke norsk, vel vitende om at der har jeg ingen lesere i det hele tatt. Hvor kan en dissenter som meg få ut et bokverk? Ikke på et norsk forlag. Middelklassen er gjennomkonform. Jeg ser for meg at det enten må bli som egenutgivelse på Amazon, eller gjennom visse små dissenter-forlag jeg kommer i kontakt med. Hvordan skal jeg promotere meg selv? Jeg er jo ingen karismatiker, men kanskje gjennom visse kunstkanaler. Så får man håpe av kombinasjonen av prestasjon og presentasjon vil være nok til å endelig bryte igjennom med noe, få en grad med oppmerksomhet og lesere. Noen som vil kjenne og huske mitt navn, hva enn navnet jeg bruker vil være.
Som Evola vil jeg si at det er ikke mitt navn og min person som er viktig, fordi jeg tok avstand fra meg selv for svært lenge siden, men det er mine ideer og min kraft som er viktig. Det er disse kreftene og disse tankemessige former som må deles med verden, så kanskje noen stener kan flyttes, og forandring finne sted.
Utover det vet jeg ikke hva livet kan tilby meg. Jeg er jo stort sett en krøpling blitt, og gamle gleder hører fortiden til. Snart skal jeg muligens på en sånn brettspillkveld, men dette nerderiet har jeg jo allerede gjort, mer til gangs før. Det også, begynner å bli gammelt. Noe må det være. Jeg må ha en balanse og visse gleder, så jeg finner styrke til mitt åndelige liv. En mulighet er det rent fysikalske, med skigåing nå på vinteren.
Med det vil jeg takke mine trofaste lesere, jeg vet det har vært noen, de som har lest med øyne av sympati, eller i det minste fascinasjon og nysgjerrighet. Små sinn er alltid fordømt til å bli reaktive, når de fylles opp over sin rand av for mye stimulasjon eller åndelig innhold, ikke så med den som kan se på avstand, og for hvis ikke enhver logisk mulighet er og forblir et logisk faktum. Som jeg skrev i mine aforismer: Jeg vil så gjerne ha en venn som stiller seg likegyldig til meg. I dette ligger en viss mangel på reaktivitet, en evne til å betrakte på avstand, samt en implisert bearbeiding av tankemateriale, istedet for den reaktive fordømmelse fra et kvinnesinn. Kun menn er istand til å forstå meg. Kvinner vil kun forstå meg, når menn gjør det.
Jeg avslutter med ordene til Alexander den Store: Alt er mulig for den som bare vil prøve. Jeg har kalt meg selv en mann av bronse, og dette var den største av oss, den fremste representant for en bronsealder og en åndelig tid. Han kan jeg altså lære av, så kan vi kanskje en dag være verdige til å tale til mennene av sølv.
Det er interessant å tenke på at jeg begynte med blogging og journalføring svært tidlig i år 2014. Nå er det sent i år 2023. Ni år har det altså vært. Jeg hadde en liten hjemmeside før det, kalt Neohedning, men bare for en kort periode. Dette var altså min tid og min periode med blogging.
Denslags er trettende. Som fremsagt i Youtube-kanalen Defense Politics Asia, det ville vært utenkelig å holde på med dette i ti år. Det har sin tid, og så er det over. Bare så mye energi kan forbrukes, og man kan bare si de samme tingene så lenge. Dette er til og med sant for fightere i deres MMA-karriere, slik som Fedor. Han varte i ni år på høyden. Nietzsche i sin storhet produserte det meste av sine tekster i en tiårsperiode. Bloggingen er et lite substitutt for det jeg ønsker meg. Jeg håper jeg på et eller annet vis kan fødes påny. Når det er sagt var bloggingen min utløpskanal, og det jeg trengte der og da, iallfall i perioder. Men så, umerkelig, ble det gammelt, og alderdomssymptomene satte inn.
Siden Chateau Heartiste fulgte en lignende bane som meg, i tidsspenn og det som ble hans ytterste skjebne. Man merket at mannen var trettet av det han drev med. Til sist ble valget tatt for ham, idet hele bloggen hans ble slettet på dagen. Det ble aldri til at han tok opp dette pånytt. Likeledes har nok den forfølgelse som har blitt meg til del vært en velsignelse i forkledning. Mens jeg drev med flyttingen, hadde jeg svært god tid på å tenke i bilen. Jeg la all slags planer, og hver gang var jeg sikker på i min sak. Ny hjemmeside, mer blogging, hjemmebesøk, hva har du. Men så kom tanken ... jeg er lei av dette, meget, meget lei, og det gir meg ikke det samme. Hvilket mer er, det er et lag med energi over de handlinger jeg vil foreta meg. Ofte er det slik at jeg bruker en hel dag på et lengre innlegg, eller et lite ett for den del. Noen ganger tar innleggene ukevis, med planlegging og eksplosjoner av energi som blir påbegynt og så utsatt.
En venn av meg har forøvrig vært i klinsj med venstresiden og myndighetene i en tilsvarende tiårsperiode. Hva ga det ham? Svært lite. Han lærte, og med det lærte jeg. Mye av det jeg gjør kommer jo gjennom min observasjon og beundring av andre. Vis meg hvem din fiende er, og jeg skal si deg hvem du er. Slik det er nå, er jeg ikke sikker på hvem som er min fiende. Jeg føler som sagt bare likegyldighet overfor mine største fiender. Jeg vil gjerne vekke lidenskapene påny, men da gjennom utøvelse og kjærlighet, hovedsaklig, så får man hate den eller de krefter som begynner å true dette. Det ligger i kortene at det er egentlig meg selv jeg hater.
Så hva venter? Aller først kommer nok en hvileperiode, og en periode med rekalibrering. Litt flås kommer det nok til å være, med mykporno og dataspill. Men dette vil aldri kunne engasjere hovedtyngden av mine krefter. Så er det til å konfrontere mitt massive livsverk lagret her på dataen. Sortere, sortere, sortere, jeg har mistet oversikten forlengst, og det er mye jeg skulle ønske jeg visste hvor var. Nå når jeg skriver dette, begynner jeg å frykte at det ikke er alt jeg har fått med meg. Huff. Men perfeksjonskravet er noe jeg må slå av meg. Det som skjer, skjer. Jeg er jo en stoiker blitt.
Dernest håper jeg å skrive seriøse romaner igjen, mye som jeg gjorde før jeg flyttet til Tromsø, med ensporet fokus. Alle diskusjoner etc. skal selvsagt begrenses. Jeg vil også skrive filosofi på engelsk i perioder, og der det engelske språk er tilkortkomment, kan jeg muligens bruke norsk, vel vitende om at der har jeg ingen lesere i det hele tatt. Hvor kan en dissenter som meg få ut et bokverk? Ikke på et norsk forlag. Middelklassen er gjennomkonform. Jeg ser for meg at det enten må bli som egenutgivelse på Amazon, eller gjennom visse små dissenter-forlag jeg kommer i kontakt med. Hvordan skal jeg promotere meg selv? Jeg er jo ingen karismatiker, men kanskje gjennom visse kunstkanaler. Så får man håpe av kombinasjonen av prestasjon og presentasjon vil være nok til å endelig bryte igjennom med noe, få en grad med oppmerksomhet og lesere. Noen som vil kjenne og huske mitt navn, hva enn navnet jeg bruker vil være.
Som Evola vil jeg si at det er ikke mitt navn og min person som er viktig, fordi jeg tok avstand fra meg selv for svært lenge siden, men det er mine ideer og min kraft som er viktig. Det er disse kreftene og disse tankemessige former som må deles med verden, så kanskje noen stener kan flyttes, og forandring finne sted.
Utover det vet jeg ikke hva livet kan tilby meg. Jeg er jo stort sett en krøpling blitt, og gamle gleder hører fortiden til. Snart skal jeg muligens på en sånn brettspillkveld, men dette nerderiet har jeg jo allerede gjort, mer til gangs før. Det også, begynner å bli gammelt. Noe må det være. Jeg må ha en balanse og visse gleder, så jeg finner styrke til mitt åndelige liv. En mulighet er det rent fysikalske, med skigåing nå på vinteren.
Med det vil jeg takke mine trofaste lesere, jeg vet det har vært noen, de som har lest med øyne av sympati, eller i det minste fascinasjon og nysgjerrighet. Små sinn er alltid fordømt til å bli reaktive, når de fylles opp over sin rand av for mye stimulasjon eller åndelig innhold, ikke så med den som kan se på avstand, og for hvis ikke enhver logisk mulighet er og forblir et logisk faktum. Som jeg skrev i mine aforismer: Jeg vil så gjerne ha en venn som stiller seg likegyldig til meg. I dette ligger en viss mangel på reaktivitet, en evne til å betrakte på avstand, samt en implisert bearbeiding av tankemateriale, istedet for den reaktive fordømmelse fra et kvinnesinn. Kun menn er istand til å forstå meg. Kvinner vil kun forstå meg, når menn gjør det.
Jeg avslutter med ordene til Alexander den Store: Alt er mulig for den som bare vil prøve. Jeg har kalt meg selv en mann av bronse, og dette var den største av oss, den fremste representant for en bronsealder og en åndelig tid. Han kan jeg altså lære av, så kan vi kanskje en dag være verdige til å tale til mennene av sølv.
Kom nå. Vis dem. La oss fly sammen under Jupiters merke.
Han slo deg, mann. Titanen finnes i meg ennu.
Han slo deg, mann. Titanen finnes i meg ennu.
RSS Feed
