***Skriftmateriale arkivert grunnet angivere***
***Skriftmateriale hentet tilbake etter at angiverne sluttet å politianmelde meg for dikt og setninger***
Tenkte å skrive noen betraktninger i all slitsomheten. I dag har jeg tømt to jordkasser i et bedd, høstet halvparten av mine reddiker, fraktet bort ti paller og noen planker iløpet av to turer, pakket en bil, tømt en bil, og kjørt i tilsammen fem timer. Synes ikke at jeg har gjort mye, likevel er dagen over, og jeg er sliten. Betalte en husleie som en siste plikthandling. Først nå nullstiller jeg hjernen. Hva kan jeg si? Livet er kort. Kunsten er kortere. Elskov er antakelig kortest av alt. Vel, krig pleier å være kortvarig det med, spesielt for mine fiender.
På et tidspunkt hadde jeg kjørt opp den trange gaten til en lang serie med blokker. Da jeg skulle ut igjen, stod det en blå varebil midt i veien. Den var full av høytallerutstyr og det var ikke antydning til virksomhet. Jeg begynte å ringe på til beboerne av blokken for å få kontakt med eieren. Det var seks boliger tilsammen. Etter å ha snakket med fire engstelige gamle damer, kom en ung fyr ut, men han var ikke eieren. Vi snakket litt, og jeg kontaktet minst en til gammel dame. Tilslutt brukte jeg registeringsnummeret for å finne navn. Akkurat da jeg hadde trykket på knappen og betalt 49 kroner for å få meldingen, kom spergen ut. Det hadde gått minst 10 minutter. Han beklaget seg og dro. Jeg orket ikke engang løfte blikket i hans retning. Det kostet meg penger, men jeg bruker uansett penger som en full sjømann i disse dager. Tid, selvsagt, og 4-5 pensjonister ble unødig oppskjørtet.
Interessant nok ble jeg ikke engang sint. Litt av grunnen er at jeg er i survival-modus i disse dager. Jeg fokuserer kun på det essensielle. Alt annet ser jeg bort ifra. Men jeg har også en flavour på mitt sinne. Et av mine trekk er at jeg er villig til å kaste penger eller innsats på et problem til det går vekk. Det tar meg også lang tid å bli sint på mennesker, men når det først skjer kan det ende med livsvarig nag. Livsvarig fengsel har jeg så langt unngått. Det må være trist å spise Fjordland hver dag på en lukket fengselsdel. Et annet aspekt er at jeg er INTP, og vi undertrykker våre følelser. Derav detonasjoner og frykten for detonasjon. I den senere tid en frykt som deles av andre.
Det som får meg ute av balanse er uklarhet, manglende kommunikasjon og logikk, og uforståelige problemer som krever flere lag med avklaring og handling. Har hatt en god del slike raserianfall den senere tid. Som når man stenger de eneste hovedveier og tunneler tilgjengelig, ikke kommuniserer hva som foregår, ikke gir tydelige signaler, ikke blokkerer veien med kjegler, slike ting. Da blir jeg ... avsindig. Har også begynt å høre skranglelyder fra bilen, kanskje pga noen luker som er løse, som jeg ikke får til å åpne nå, og ikke har tid og krefter til å forholde meg til, men som jeg har åpnet en gang i tiden. Flere raserianfall fulgte. Bær i hu at dette er et sinne jeg ikke tar ut på andre mennesker. Jeg mister heller aldri kontrollen på meg selv. Jeg har ekstremt god selvkontroll. Når det er sagt er det ikke et godt tegn hvis jeg skulle begynne å heve stemmen mot noen. Mitt sinne kan være eskalerende, og jeg er redd for mine egne eksplosjoner av vrede. Svært sjelden noe slikt har skjedd, da.
Men ja. Plagsom sperg. Han så ut som en ung Trond Viggo Torgersen. Hvis jeg ikke visste bedre, skulle jeg tro dette var en utgave av Stian den andre, en annen sperg som irriterte meg grenseløst. Etterpå dro jeg til Meny for å skaffe Dr. Pepper. Den eneste doktor som ikke vaksinerer deg. Men det hadde de ikke i sortimentet. Jeg ble altså tvunget inn i alkoholen. Universet tester meg. Det er bra at jeg er stoiker.
***Skriftmateriale hentet tilbake etter at angiverne sluttet å politianmelde meg for dikt og setninger***
Tenkte å skrive noen betraktninger i all slitsomheten. I dag har jeg tømt to jordkasser i et bedd, høstet halvparten av mine reddiker, fraktet bort ti paller og noen planker iløpet av to turer, pakket en bil, tømt en bil, og kjørt i tilsammen fem timer. Synes ikke at jeg har gjort mye, likevel er dagen over, og jeg er sliten. Betalte en husleie som en siste plikthandling. Først nå nullstiller jeg hjernen. Hva kan jeg si? Livet er kort. Kunsten er kortere. Elskov er antakelig kortest av alt. Vel, krig pleier å være kortvarig det med, spesielt for mine fiender.
På et tidspunkt hadde jeg kjørt opp den trange gaten til en lang serie med blokker. Da jeg skulle ut igjen, stod det en blå varebil midt i veien. Den var full av høytallerutstyr og det var ikke antydning til virksomhet. Jeg begynte å ringe på til beboerne av blokken for å få kontakt med eieren. Det var seks boliger tilsammen. Etter å ha snakket med fire engstelige gamle damer, kom en ung fyr ut, men han var ikke eieren. Vi snakket litt, og jeg kontaktet minst en til gammel dame. Tilslutt brukte jeg registeringsnummeret for å finne navn. Akkurat da jeg hadde trykket på knappen og betalt 49 kroner for å få meldingen, kom spergen ut. Det hadde gått minst 10 minutter. Han beklaget seg og dro. Jeg orket ikke engang løfte blikket i hans retning. Det kostet meg penger, men jeg bruker uansett penger som en full sjømann i disse dager. Tid, selvsagt, og 4-5 pensjonister ble unødig oppskjørtet.
Interessant nok ble jeg ikke engang sint. Litt av grunnen er at jeg er i survival-modus i disse dager. Jeg fokuserer kun på det essensielle. Alt annet ser jeg bort ifra. Men jeg har også en flavour på mitt sinne. Et av mine trekk er at jeg er villig til å kaste penger eller innsats på et problem til det går vekk. Det tar meg også lang tid å bli sint på mennesker, men når det først skjer kan det ende med livsvarig nag. Livsvarig fengsel har jeg så langt unngått. Det må være trist å spise Fjordland hver dag på en lukket fengselsdel. Et annet aspekt er at jeg er INTP, og vi undertrykker våre følelser. Derav detonasjoner og frykten for detonasjon. I den senere tid en frykt som deles av andre.
Det som får meg ute av balanse er uklarhet, manglende kommunikasjon og logikk, og uforståelige problemer som krever flere lag med avklaring og handling. Har hatt en god del slike raserianfall den senere tid. Som når man stenger de eneste hovedveier og tunneler tilgjengelig, ikke kommuniserer hva som foregår, ikke gir tydelige signaler, ikke blokkerer veien med kjegler, slike ting. Da blir jeg ... avsindig. Har også begynt å høre skranglelyder fra bilen, kanskje pga noen luker som er løse, som jeg ikke får til å åpne nå, og ikke har tid og krefter til å forholde meg til, men som jeg har åpnet en gang i tiden. Flere raserianfall fulgte. Bær i hu at dette er et sinne jeg ikke tar ut på andre mennesker. Jeg mister heller aldri kontrollen på meg selv. Jeg har ekstremt god selvkontroll. Når det er sagt er det ikke et godt tegn hvis jeg skulle begynne å heve stemmen mot noen. Mitt sinne kan være eskalerende, og jeg er redd for mine egne eksplosjoner av vrede. Svært sjelden noe slikt har skjedd, da.
Men ja. Plagsom sperg. Han så ut som en ung Trond Viggo Torgersen. Hvis jeg ikke visste bedre, skulle jeg tro dette var en utgave av Stian den andre, en annen sperg som irriterte meg grenseløst. Etterpå dro jeg til Meny for å skaffe Dr. Pepper. Den eneste doktor som ikke vaksinerer deg. Men det hadde de ikke i sortimentet. Jeg ble altså tvunget inn i alkoholen. Universet tester meg. Det er bra at jeg er stoiker.
RSS Feed
