Jeg nådde et nytt bunnivå forleden. Som en gave til meg selv hadde jeg kjøpt en prosjektor. Den ankom i defekt tilstand, til punktet at ingen av knappene virket. Gaven til meg selv ble altså omgjort til frustrasjon og en demonstrasjon av uflaks, for det virker som om disse tingene bare hender meg. Utrolig. Fra et emosjonelt perspektiv var det altså katastrofalt. Det er ikke akkurat nyheter, men jeg fikk selvfølgelig erratisk raserianfall av å holde på med opplegget, egentlig en lang periode før, hvor en knappenål ikke kunne falle til gulvet uten at jeg kollapset.
Jeg måtte altså sende opplegget tilbake og ta meg av det snarest. Dette i en tid hvor jeg er på kronisk underskudd med alt det jeg holder på med, hvor nye forpliktelser maser, og jeg må til og med ta meg av det omkringliggende rundt sosiale besøk, osv. Det nådde et punkt hvor jeg følte at jeg ikke kunne mer, at nå ville alt kollapse, og at jeg ikke ville greie å gjøre de rudimentære tingene som er ventet av meg. Svært sjelden har jeg kjent en så dyp negativitet.
For første gang på lenge var jeg fristet til å ty til flaska. Jeg har jo en flaske cognac stående som jeg fikk som 40-årsgave. Jeg ville bare glemme alle problemene. Trangen til å drikke ble ledsaget av at jeg lyttet til denne sangen av Afroman:
Jeg måtte altså sende opplegget tilbake og ta meg av det snarest. Dette i en tid hvor jeg er på kronisk underskudd med alt det jeg holder på med, hvor nye forpliktelser maser, og jeg må til og med ta meg av det omkringliggende rundt sosiale besøk, osv. Det nådde et punkt hvor jeg følte at jeg ikke kunne mer, at nå ville alt kollapse, og at jeg ikke ville greie å gjøre de rudimentære tingene som er ventet av meg. Svært sjelden har jeg kjent en så dyp negativitet.
For første gang på lenge var jeg fristet til å ty til flaska. Jeg har jo en flaske cognac stående som jeg fikk som 40-årsgave. Jeg ville bare glemme alle problemene. Trangen til å drikke ble ledsaget av at jeg lyttet til denne sangen av Afroman:
Dette er nok en av hans beste sanger og tilkjennegir en dyp smerte. "Kanskje vil ingen dø denne gangen." Det er også en tilkjennegivelse av en mann som er dypt festet til sitt ego og sine følelser, som han ikke er villig til å gi slipp på. Smerten er felles, men vår natur er ulik. Jeg vandret altså til sengen uten å ha tydd til flaska. Å legge meg er forøvrig den eneste måten jeg føler en slags lykke og komfort, på grunn av kombinasjonen av fantasi og kroppslig varme. Da jeg våknet hadde den negative følelsen forsvunnet. Alkoholen ville altså bare vært et lag i mellom denne prosessen av forløsning, som mye annen rus, sikker nok. "This too will pass," lyder ordene fra de vise.
Jeg unngikk i det minste den kollapsen jeg fryktet og avveide nå mine valg. Jeg er såpass rystet over denne prosjektoren at jeg helt har mistet lysten på et sånt verktøy, for nå. 6000 kroner vil komme min vei snart for dette "mandagsproduktet." I tillegg har jeg penger fra to andre kilder. Jeg kunne doublet down og kjøpt en ny og dyrere prosjektor av et annet merke, men nei. Jeg kunne også gått survialist og kjøpt ti nye av den skotypen jeg samler på, men det gikk opp for meg at sko med fordel ikke kan lagres i mer enn 20 år, på grunn av at gummien hardner og forvitrer. Det er altså ikke noe poeng.
Kanskje var dette en intervensjon fra gudene, eller i det minste noe jeg kan vende til min fordel. Hva trenger jeg? Jeg trenger en ny bærbar med Office på, og en eller to harddisker til å lagre skrifter. Kanskje bør jeg vie en større periode for å få sortert alt sammen, fordi på grunn av det kaoset jeg lever i er det omtrent umulig for meg å skrive noe. Jeg har nådd veggen, fordi alt fremstår som meningsløst rot som lammer meg. Istedet står denne hovedpc-en her som en multimediamaskin som alltid stjeler oppmerksomheten. Jeg må bort fra dette maskineriet, men kan ikke overvinne den ansikt til ansikt, fordi rotet er umulig å skille fra det jeg trenger å arbeide med, og jeg vil alltid falle for blinkende lys og lette oppgaver. Den gamle bærbaren jeg har er innen nå blitt for treg til å kunne gjøre stort.
Jeg kjøpte jo en ny arbeidspult av en grunn. Så kan jeg lage en ny nukleus med bare skrevet materiale, på en disk eksklusivt til formålet. Dette på en bærbar med en stor skjerm. Jeg har allerede en god kandidat i syne.
Det er interessant å vite at jeg har overvunnet de deler av meg selv som ville hensynke i fortvilelse, eller som ville ty til rusen på grunn av en immanens med følelse og ego. En gang var jeg sånn, kanskje, men jeg har forandret meg. Som det heter seg: Lidelse er et valg. Man trenger ikke føle noe som helst.
Jeg gjorde meg også noen svært gode filosofiske tanker. I meg lever denne ånden av genius, fordi jeg når frem til ting bare de største menn ellers får lov til å berøre. Jeg er nok denne todelte Odinsskikkelsen, kombinasjonen av svært høy og svært lav, kongen og tiggeren.
Nye forsøk, altså. Det kan jeg påkoste meg. Ingenting av dette er varig uansett.
Jeg unngikk i det minste den kollapsen jeg fryktet og avveide nå mine valg. Jeg er såpass rystet over denne prosjektoren at jeg helt har mistet lysten på et sånt verktøy, for nå. 6000 kroner vil komme min vei snart for dette "mandagsproduktet." I tillegg har jeg penger fra to andre kilder. Jeg kunne doublet down og kjøpt en ny og dyrere prosjektor av et annet merke, men nei. Jeg kunne også gått survialist og kjøpt ti nye av den skotypen jeg samler på, men det gikk opp for meg at sko med fordel ikke kan lagres i mer enn 20 år, på grunn av at gummien hardner og forvitrer. Det er altså ikke noe poeng.
Kanskje var dette en intervensjon fra gudene, eller i det minste noe jeg kan vende til min fordel. Hva trenger jeg? Jeg trenger en ny bærbar med Office på, og en eller to harddisker til å lagre skrifter. Kanskje bør jeg vie en større periode for å få sortert alt sammen, fordi på grunn av det kaoset jeg lever i er det omtrent umulig for meg å skrive noe. Jeg har nådd veggen, fordi alt fremstår som meningsløst rot som lammer meg. Istedet står denne hovedpc-en her som en multimediamaskin som alltid stjeler oppmerksomheten. Jeg må bort fra dette maskineriet, men kan ikke overvinne den ansikt til ansikt, fordi rotet er umulig å skille fra det jeg trenger å arbeide med, og jeg vil alltid falle for blinkende lys og lette oppgaver. Den gamle bærbaren jeg har er innen nå blitt for treg til å kunne gjøre stort.
Jeg kjøpte jo en ny arbeidspult av en grunn. Så kan jeg lage en ny nukleus med bare skrevet materiale, på en disk eksklusivt til formålet. Dette på en bærbar med en stor skjerm. Jeg har allerede en god kandidat i syne.
Det er interessant å vite at jeg har overvunnet de deler av meg selv som ville hensynke i fortvilelse, eller som ville ty til rusen på grunn av en immanens med følelse og ego. En gang var jeg sånn, kanskje, men jeg har forandret meg. Som det heter seg: Lidelse er et valg. Man trenger ikke føle noe som helst.
Jeg gjorde meg også noen svært gode filosofiske tanker. I meg lever denne ånden av genius, fordi jeg når frem til ting bare de største menn ellers får lov til å berøre. Jeg er nok denne todelte Odinsskikkelsen, kombinasjonen av svært høy og svært lav, kongen og tiggeren.
Nye forsøk, altså. Det kan jeg påkoste meg. Ingenting av dette er varig uansett.
RSS Feed
