Styrke til den stridige

Det er underlig hvordan man kan gå fra dette:

Ps. Dette er en ordfører og en renomert musiker.

Til dette:

Alt sammen iløpet av mindre enn et tiår. Grunnen er en kombinasjon av personlig inkompetanse og følgende utilgivelige forbrytelse i Germanias land: "Han hadde en tanke og følelse vi ikke forstod."

Litt i samme ånd gikk jeg fra å føle meg som dette:

Til dette:

Alt sammen iløpet av noen få timer i selskapeligheter med mine kollegaer på Tromsø bibliotek.

Her er greia. Livet på den absolutte skyggesiden har sine fordeler, om man bare vet å ta dem. Man har visse privilegier når det gjelder personlig frihet og væremåte, blant annet. Det er dessuten innsikter å hente. På grunn av dette skyggespillet, altså spillet med skygger på skyggesiden, har jeg for eksempel høstet innsikter om kvinner som kanskje ikke de største av alfachads kan tillegne seg. Jeg har lært meget og mye. I den senere tid har jeg begynt å implementere noen av disse innsiktene også, noe som har gjort at jeg har kuttet båndet til visse narsissistiske familiemedlemmer. Vekten rundt min hals er nå fjernet.

Og min natur har ikke endret seg. Den har bare blitt sterkere. Ingen grad av tukt og fornedrelse kan ta bort min snerrende tann. Jeg tror på friheten, og jeg vet at jeg er sterkere enn de fleste mennesker. Selv svært sterke menn våger ikke det jeg våger.

Det er viktig å stenge visse gravstener for godt. Ferden gjennom bibliotekvesenet er nå komplett. Fra øverste til laveste iløpet av et tiår. Men høy eller lav, jeg har gjort mitt blodoffer til eteren. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg skal ta alle nederlag med fatning, samme hva det er, og at jeg skal holde på meg selv. Mitt blodoffer er ekte og konkret, som alt annet av noen verdi. Se bare her:

De kunne ikke ta min natur, og nå stenger jeg mumiekrypten og går videre. De skapte seg en fiende som alltid vil være deres fiende, flertallsflokken og protestantene, som må forfølge dem med sin egen tanke, sin egen følelse og sitt eget mot. Til jeg dør kommer jeg alltid til å være en av de sterke, en av de modige, og forevig renblodet. Det er klareste istid i mine øyne og en ild i mine årer.

Jeg lå lavt en stund på dette stedet (les: årevis) Ikke så lenger. Nå tilkjennegir jeg meg selv. Det blir litt som denne MMA-fighteren Mark Munoz som etterlot sine hansker i Octagonet. Det er en symbolsk gest, ikke sant, men en som betyr noe. Han ga det han hadde å gi, og det ble det det ble til. Do ut Des.

Som ung student hadde jeg den romantiske forestillingen at om man la fra seg skriverier diverse steder, så ville folk lese det, og kanskje kontakte deg, og hvis det var snakk om en søt pike, ville hun kanskje ha sex med deg. Jeg gikk faktisk og fantaserte om dette på Dragis. Det er denne type romantiske forestilling man ikke blir tilgitt for i Norge, og man vil forsøke å slakte deg med alle midler. Jeg har ingen illusjoner mer. Så nå blir det vel å vente på en politianmeldelse i posten om en treukers tid.

Nå er det tilbake til skyggene. Men disse skyggene er nærende, og av og til fortetter de seg og tar form, og trer ut av mørket med et lyssverd. Det er dette de frykter, og det er dette de skal få. Din fremste frykt har det med å manifestere seg selv. Din fremste frykt er meg.

Og hva er det jeg er? Vel, jeg er lys og sannhet i en for alltid kvernende kaosdrakt, ingenting annet. Og jeg kommer til å drepe deg og alt det du tror på. Det vil heller ikke være noen tilgivelse i mitt hjerte når sverdet bringes ned. For du tilga aldri meg når jeg gjorde noe du ikke forstod.