Tanke: La oss si at Øyvind Eikrem, Eivind Berge eller Tore Tvedt skulle ha tilvirket et svært godt manus, enten en roman eller diktsamling de ønsket å få ut på norske forlag. La oss være ekstremt ærlige. Det ville aldri ha hendt. Om et forlag skulle forsøke å utgi noen av disse skikkelsene, ville det vært en selvmordserklæring. Forlaget hadde blitt boikottet inn i konkurs. Men la oss si at en kjent bankraner eller voldtektsmann skulle forsøke det samme, med et tilsvarende godt manuskript. Da ville utgivelse være mer plausibelt, så lenge de la seg flat, som det heter. Hvorfor det? Bankraneren og voldtektsmannen har bare vist seg å være en trussel mot enkeltpersoner, ikke det bestående. Disse dissenter-skikkelsene, derimot, truer både det rådende paradigme og hersker-klassen.
Den middeklasse som råder over norsk forlagsbransje har jo blitt opplært fra barnehagealder av til å fortie, neglisjere og drive bort alle former for dissens. Det er bare flinke gutter og flinke piker som skal belønnes. Samtidig har man gjort seg til tjener for hersker-klassen og dets interesser, og håper på å få tilslengt noen smuler fra de rikes bord. Middelklassen håper både på å forsvare sin relativt priviligerte (dog krympende) posisjon, og rykke opp i gradene. Disse menneskene er svært materialistiske og statusbevisste. Både åndelig verdi og materielle interesser sammenfaller med det til denne unisone mur mot det som utgjør ekte trusler mot det bestående. En høyrekonservativ som angivelig har gjort narr av innvandrere, en anti-feminist, samt en nazist som er stolt av det. Disse er heller ikke såpass stilt at de ville ha lagt seg flate, med mindre jeg virkelig skulle bli overrasket. Middelklassen blir som Devon Stack, aka Black pilled beskriver det. De blir alfa-slavene som vil tilegne seg en priviligert stilling, ved å forsvare sine herskere i ett og alt. Den svake vil gjerne identifisere seg med noen som er sterkere enn seg selv, i håp om at noe av denne styrken skal smitte av. I dette tilfelle har denne servile innstilling blitt hele middelklassen sin identitet. Rådende paradigme, rådende herskere. Det gjelder å klamre seg fast til disse, som apekatter fastklamret til noen svingende baller.
Jeg behøver ikke nødvendigvis ha noen sterk politisk slagside, selv om jeg har sterke verdier og meninger, og ikke klarer å holde munn. Men jeg har som sagt arkaiske gener, og står i diametralt opposisjon til middelklassen med hele mitt vesen. For meg gjelder det å rive ned de rådende verdier, og med det, de såkalte herskere. Jeg er også grunnleggende ukorrekt og foretrekker å si sannheten, en helt uhørt innstilling å ha i disse kretser. Det er ikke sånn at med et skjevt ord så er du automatisk ute. Nei, for da kan du bare legge deg flat, lik dine med-padder. Men med tusen skjeve ord så er du ute for godt, for da har disse tjenere korrekt identifisert deg som en trussel, noe som skjedde meg allerede i Tromsø, da man hadde hemmelige møter for å utestenge meg fra en skrivebu. På disse hemmelige møtene deltok det såkalte "menn." Med det står det til rimelighet at heller ikke jeg vil bli utgitt på noe norsk forlag. Jeg er ikke en treg konservativ som Eikrem, heller ikke en ensporet autist med ubehagelig stemme som Berge, eller en brølende fanatiker som Tvedt. Like fullt er jeg i samme båt. Det betyr ingenting hvor bra manus måtte være. Middelklassen bryr seg ikke om det, for de har ingen sannferdighet, integritet eller begrep om kunsten. Alt de har begrep om er korrekhet, og evnen til å ligge med rumpa løftet høyt nok til værs.
Saken er at jeg elsker det norske språk, samtidig som jeg hater nordmenn. Jeg skriver selvsagt best på norsk. Av den grunn greier jeg ikke gi slipp på mitt morsmål innen skrivingen. Alle verker vil bli av best kvalitet, dersom det gjøres på norsk. Men jeg kan aldri bli utgitt. Selv om jeg skulle forsøke å kamuflere meg, ville jeg før eller siden bli avslørt, og med det, utelukket. Min kongstanke, og kanskje ulykke, er at jeg vil fortsette å skrive både uformelle tekster og definerende tekster på mitt eget språk, og heller sikte på å oversette det som er aller viktigst. Det sier seg selv at ikke alt kan bli oversatt. Det krever ekstra lag med ressurser og energi jeg rett og slett ikke har. Jeg har knappest energien til å holde hodet over vannet slik det er nå. Disse oversatte, definerende verkene vil jeg søke å få utgitt på engelsk, enten via Amazon eller et eller annet forlag, antakelig et lite ett. Med det kan jeg ta ruten til norsk black metal. Denne musikken kunne aldri aksepteres i dette landet, før den hadde hatt suksess i utlandet. Se, der har vi statusorienteringen og materialismen på ny. Nordmenn er såpass onde at de bare forstår suksess. Noe annet vil de ikke forstå, og ville spytte på deg om du brakte det opp.
Tenk litt på det. Nordmenn unngår kontroverser til enhver pris, især kontroverser som betyr noe, som ikke handler om vold mot tilfeldige mennesker, men dype menneskelige sentimenter og ideer. Det betyr at i Norge kan man aldri ha en tanke, følelse eller mening av betydning. Gir man uttrykk for det, vil middelklassemobben med alle sine tjenere straks være der for å innhente deg. Det bestående væren skal de forsvare. Det nye vil de ikke ha. Mitt høyeste ønske er forøvrig å bringe noe helt nytt til jorden.
Hadde det vært opp til meg, ville til og med Anders Behring Breivik fått utgitt, bare teksten var god. Fascister er jo som kjent de mest følsomme av mennesker, selv med et hardt ytre og kuler av stål. Da kanskje en utgivelse på et lite forlag. Ja, hadde det vært opp til meg, ville det bare vært små forlag, istedet for en 4-5 store, eid av 1-2 aktører. Da ville tanken om boikott vært meningsløs, fordi man alltids kunne legge ned og starte forlaget påny, kanskje til og med samme dagen. Monopol og eierskap på den ene siden, og den tjenende innstilling fra de svake på den andre, er det tyranni jeg vil til livs. Det er dette tyranniet som forhindrer meningers mot, kunsten og tanken i seg selv. Forbannet være middelklassen. Forbannet være storkapitalistene. Jeg lengter etter dagen jeg kan se deres undergang, samtidig som en bedre verden kan stige opp.
Den middeklasse som råder over norsk forlagsbransje har jo blitt opplært fra barnehagealder av til å fortie, neglisjere og drive bort alle former for dissens. Det er bare flinke gutter og flinke piker som skal belønnes. Samtidig har man gjort seg til tjener for hersker-klassen og dets interesser, og håper på å få tilslengt noen smuler fra de rikes bord. Middelklassen håper både på å forsvare sin relativt priviligerte (dog krympende) posisjon, og rykke opp i gradene. Disse menneskene er svært materialistiske og statusbevisste. Både åndelig verdi og materielle interesser sammenfaller med det til denne unisone mur mot det som utgjør ekte trusler mot det bestående. En høyrekonservativ som angivelig har gjort narr av innvandrere, en anti-feminist, samt en nazist som er stolt av det. Disse er heller ikke såpass stilt at de ville ha lagt seg flate, med mindre jeg virkelig skulle bli overrasket. Middelklassen blir som Devon Stack, aka Black pilled beskriver det. De blir alfa-slavene som vil tilegne seg en priviligert stilling, ved å forsvare sine herskere i ett og alt. Den svake vil gjerne identifisere seg med noen som er sterkere enn seg selv, i håp om at noe av denne styrken skal smitte av. I dette tilfelle har denne servile innstilling blitt hele middelklassen sin identitet. Rådende paradigme, rådende herskere. Det gjelder å klamre seg fast til disse, som apekatter fastklamret til noen svingende baller.
Jeg behøver ikke nødvendigvis ha noen sterk politisk slagside, selv om jeg har sterke verdier og meninger, og ikke klarer å holde munn. Men jeg har som sagt arkaiske gener, og står i diametralt opposisjon til middelklassen med hele mitt vesen. For meg gjelder det å rive ned de rådende verdier, og med det, de såkalte herskere. Jeg er også grunnleggende ukorrekt og foretrekker å si sannheten, en helt uhørt innstilling å ha i disse kretser. Det er ikke sånn at med et skjevt ord så er du automatisk ute. Nei, for da kan du bare legge deg flat, lik dine med-padder. Men med tusen skjeve ord så er du ute for godt, for da har disse tjenere korrekt identifisert deg som en trussel, noe som skjedde meg allerede i Tromsø, da man hadde hemmelige møter for å utestenge meg fra en skrivebu. På disse hemmelige møtene deltok det såkalte "menn." Med det står det til rimelighet at heller ikke jeg vil bli utgitt på noe norsk forlag. Jeg er ikke en treg konservativ som Eikrem, heller ikke en ensporet autist med ubehagelig stemme som Berge, eller en brølende fanatiker som Tvedt. Like fullt er jeg i samme båt. Det betyr ingenting hvor bra manus måtte være. Middelklassen bryr seg ikke om det, for de har ingen sannferdighet, integritet eller begrep om kunsten. Alt de har begrep om er korrekhet, og evnen til å ligge med rumpa løftet høyt nok til værs.
Saken er at jeg elsker det norske språk, samtidig som jeg hater nordmenn. Jeg skriver selvsagt best på norsk. Av den grunn greier jeg ikke gi slipp på mitt morsmål innen skrivingen. Alle verker vil bli av best kvalitet, dersom det gjøres på norsk. Men jeg kan aldri bli utgitt. Selv om jeg skulle forsøke å kamuflere meg, ville jeg før eller siden bli avslørt, og med det, utelukket. Min kongstanke, og kanskje ulykke, er at jeg vil fortsette å skrive både uformelle tekster og definerende tekster på mitt eget språk, og heller sikte på å oversette det som er aller viktigst. Det sier seg selv at ikke alt kan bli oversatt. Det krever ekstra lag med ressurser og energi jeg rett og slett ikke har. Jeg har knappest energien til å holde hodet over vannet slik det er nå. Disse oversatte, definerende verkene vil jeg søke å få utgitt på engelsk, enten via Amazon eller et eller annet forlag, antakelig et lite ett. Med det kan jeg ta ruten til norsk black metal. Denne musikken kunne aldri aksepteres i dette landet, før den hadde hatt suksess i utlandet. Se, der har vi statusorienteringen og materialismen på ny. Nordmenn er såpass onde at de bare forstår suksess. Noe annet vil de ikke forstå, og ville spytte på deg om du brakte det opp.
Tenk litt på det. Nordmenn unngår kontroverser til enhver pris, især kontroverser som betyr noe, som ikke handler om vold mot tilfeldige mennesker, men dype menneskelige sentimenter og ideer. Det betyr at i Norge kan man aldri ha en tanke, følelse eller mening av betydning. Gir man uttrykk for det, vil middelklassemobben med alle sine tjenere straks være der for å innhente deg. Det bestående væren skal de forsvare. Det nye vil de ikke ha. Mitt høyeste ønske er forøvrig å bringe noe helt nytt til jorden.
Hadde det vært opp til meg, ville til og med Anders Behring Breivik fått utgitt, bare teksten var god. Fascister er jo som kjent de mest følsomme av mennesker, selv med et hardt ytre og kuler av stål. Da kanskje en utgivelse på et lite forlag. Ja, hadde det vært opp til meg, ville det bare vært små forlag, istedet for en 4-5 store, eid av 1-2 aktører. Da ville tanken om boikott vært meningsløs, fordi man alltids kunne legge ned og starte forlaget påny, kanskje til og med samme dagen. Monopol og eierskap på den ene siden, og den tjenende innstilling fra de svake på den andre, er det tyranni jeg vil til livs. Det er dette tyranniet som forhindrer meningers mot, kunsten og tanken i seg selv. Forbannet være middelklassen. Forbannet være storkapitalistene. Jeg lengter etter dagen jeg kan se deres undergang, samtidig som en bedre verden kan stige opp.
RSS Feed
