I disse dager, hvor jeg har dratt ut pluggen på noe som har vært en ondsinnet navlestreng for meg nesten hele livet, kommer mine tendenser frem. Andre slike navlestrenger er alkohol (som er europeeres dumskap) og sosiale media (som er en falsk illusjon).
Disse tendensene er som følger: Passivitet, inkompetanse og nevrotisme. Jeg har for tiden valgt å ignorere min inkompetanse og kontrollere min nevrotisme. Etter påske har jeg dog vært påfallende passiv, ikke etter eget valg. Husk på at jeg mener at moralske valg ikke egentlig finnes.
En av disse dagene var jeg ute på ski i 4-5 timer. Da er jeg ute av det den dagen, greit nok. Men også neste dag. Og neste dag der igjen. Og slik har det fortsatt. En av disse dagene måtte jeg bryte mitt eget bud, og drikke tre store energidrikker bare for å kunne sitte oppreist i stolen. Det hjalp ikke at jeg satte meg i et skogholt fullt med lopper for å hvile. Så det er tegningen. Null fremdrift. Jeg takler mangelen på homostasis (balanse) i mitt hode gjennom passivitet. Skulle ønske det ville gi seg.
Jeg oppdaget også at jeg ikke har nedskrevet et av diktene mine som jeg har nedskrevet, altså ikke nedskrevet på korrekt måte da jeg nedskrev det. Dette alene førte meg nærmest til nervesammenbrudd, noe jeg selvsagt ikke har lov til, har jeg, eh, lovet.
Så det er altså babysteg nå. Jeg har heller ikke mulighet til å forholde meg til andre mennesker, til de som venter på svar via epost osv. Og når jeg får tilbake evnen til å utøve en handling, må jeg prioritetere det jeg prioriterer.
Det positive er at jeg får nye og radikale innsikter i meg selv. På den andre side glipper mitt idémessige materiale.
Slik det er nå, greier jeg ikke å bruke mine gaver.
Disse tendensene er som følger: Passivitet, inkompetanse og nevrotisme. Jeg har for tiden valgt å ignorere min inkompetanse og kontrollere min nevrotisme. Etter påske har jeg dog vært påfallende passiv, ikke etter eget valg. Husk på at jeg mener at moralske valg ikke egentlig finnes.
En av disse dagene var jeg ute på ski i 4-5 timer. Da er jeg ute av det den dagen, greit nok. Men også neste dag. Og neste dag der igjen. Og slik har det fortsatt. En av disse dagene måtte jeg bryte mitt eget bud, og drikke tre store energidrikker bare for å kunne sitte oppreist i stolen. Det hjalp ikke at jeg satte meg i et skogholt fullt med lopper for å hvile. Så det er tegningen. Null fremdrift. Jeg takler mangelen på homostasis (balanse) i mitt hode gjennom passivitet. Skulle ønske det ville gi seg.
Jeg oppdaget også at jeg ikke har nedskrevet et av diktene mine som jeg har nedskrevet, altså ikke nedskrevet på korrekt måte da jeg nedskrev det. Dette alene førte meg nærmest til nervesammenbrudd, noe jeg selvsagt ikke har lov til, har jeg, eh, lovet.
Så det er altså babysteg nå. Jeg har heller ikke mulighet til å forholde meg til andre mennesker, til de som venter på svar via epost osv. Og når jeg får tilbake evnen til å utøve en handling, må jeg prioritetere det jeg prioriterer.
Det positive er at jeg får nye og radikale innsikter i meg selv. På den andre side glipper mitt idémessige materiale.
Slik det er nå, greier jeg ikke å bruke mine gaver.
Til deg, Hannibal, har gudene gitt seier, men ikke evnen til å bruke den. Til deg, Kassandra, har gudene gitt sannhet, men ikke evnen til å bruke den. Til deg, Tranås, har gudene gitt autisme, men ikke evnen til å bruke den. Denne form for tragedie i den hedenske verden, handler ikke om å mangle noe. Det handler om å ha noe man ikke kan bruke.
RSS Feed
