Dette er en tekst jeg skulle skrive for lenge siden, men først måtte jeg formulere visse tanker i mitt sinn. Rent spesifikt måtte jeg utarbeide mitt verdisystem for å forstå distinksjonen mellom visse typer frihetsmennesker.
Jeg var altså og tittet på et papphus i et nabolag. Jeg husker ikke prisen, men jeg tror hele greia gikk for 250 000 kroner. Det var i det minste verdt å sjekke ut. Hele stedet var overgrodd, til punktet at jeg måtte klatre og klyve meg frem. Det slo meg hvor mye jeg hadde mistet av min egen smidighet, først og fremst grunnet kneskaden jeg har. Det samme slår meg når jeg forsøker å gå i nedoverbakke i ulendt og isete terreng her jeg bor. Jeg stole ikke helt på kneet. Det er kanskje et kjennetegn ved alderdommen. Man stoler mindre og mindre på sin egen kropp. Var jeg en logosentriker, ville jeg sagt at man kanskje i kontrast stoler mer og mer på sin egen ånd, men nei. Det jeg har funnet i livet er at jeg ikke stoler på mennesker eller engang meg selv. Ei heller stoler jeg på egne vurderinger. Ikke så å forstå at jeg er en vinglete og nølende person. Tvert imot. Jeg handler bare utifra det som antakelig er en sterk nødvendighet eller for å si det rett ut, en sterk smerte. Er jeg ikke i smerte, får jeg ikke til å handle, har det vist seg. De dager jeg ikke kjenner noe, sitter jeg lammet som en innvåner i en opiumsbule. Nummenhet er det nærmeste man kommer glede for den ulykkelige.
Eiendommen var katastrofal. Alt var nedgrodd og det knakk og knaket rundt ørene der jeg strevde meg frem over det som en gang hadde vært en plen. Taket hadde rast sammen innendørs, det kunne jeg se gjennom vinduet. Treverket var gjennomtrukket og hang sammenslunket som en slags slapp klesvask. Jeg turte ikke å tenke på befatningen til rør og el-anlegg. Jeg tok meg inn i ei gammel bu, hvor jeg fant en sykkel og et dekk. Det var på en måte alt, og jeg bega meg tilbake dit bilen stod. Da jeg parkerte stod det en gamling der og sorterte ved i en tilhenger. Jeg hadde fortalt ham at jeg skulle se på eiendommen, og nå fortalte jeg ham at den nok ikke var noe for meg. Han var enig. Eierne hadde overpriset stedet i en slags frekk forhåpning. Huset og all påbygning var verdiløs. Bare selve tomten var verdt noe.
Det er interessant med gamle mennesker, for de kan fortelle deg om historikken til steder og hendelser. Det er faktisk noe av det første de gjør, om du bare gir dem muligheten. For den unge er verden et magisk sted, fordi alt er ladet med en fremtid. Den lokkende horisonten finnes alle steder, selv i det daglige. For den gamle har allting en tilsvarende glød, for du ser hva det har vært og har med det en innsikt i et dyp i tiden. Bare den mann som er på høyden av sin kraft må forholde seg til en ganske kjedelig verden, hvor alt bare er seg selv og slik det fremtrer i øyeblikket. Det samme er nok tilfelle med håp og sanger. Den sterke har ikke behov for det. Kanskje er det grunnen til at mennesker saboterer seg selv og egen styrke så ofte, simpelthen i en søken etter den ultimate estetikk, en tilkjennegivelse av at man synes verden er for liten.
Denne gamle fortalte meg at eiendommen hadde vært et fantastisk sted, særdeles pent og særdeles velholdt. Hvor lenge siden dette var fikk jeg ikke grep på, men jeg fikk inntrykk av at det ikke var så lenge siden, som det nok er for ham. Så hadde det kommet nye eiere. Dette var en barnefamilie som hadde brukt lagt mindre innsats i balansegangen med slitasje og forfall, og bare brukt av overskuddet som deres forgjengere hadde bygget opp. Gradvis ble stedet verre. Jeg vet forøvrig at jeg er denne type menneske. Jeg bruker av meg selv og bruker av andre, til det er ingenting igjen. Ikke fordi jeg er ond, men fordi jeg ikke kan annet. Jeg kan altså bare leve og trives på et sted hvor det er kraft og rikdommer, men jeg greier ikke å skape det selv.
Tilslutt hadde det etter barnefamilien kommet en ny eier, som i lang tid lot allting gå for lut og kaldt vann, og nå i tillegg skulle ha en uhyrlig pris for den resulterende ruin. Dette er forøvrig resultatet av all neglisjering. Ikke at man faller tilbake på et nøytralt stadie, men man trer inn i et negativ. Intet tre kan vokse inn i himmelen, men jeg vet at man kan falle bunnløst. Gamlingen og andre i hans slekt, som også bodde i dette nabolaget med utsikt til gruvetårnet, det jeg utav en livlig fantasi kaller snikskyttertårnet, hadde lekt med tanken om å kjøpe eiendommen for 125 000 eller så, slik at de i det minste kunne rive huset. Det var omtrent så mye eiendommen med det sjenerende huset var verdt. Men så stod altså grådigheten i veien for en slik løsning. Eiendommen er fin, blant annet fordi den er i gangavstand til en innsjø det går an å svømme i. Innsjøen ligger langs en hovedvei som nå er nedstengt, idet en ny hovedvei ble bygd, noe som bare kan øke verdien på alt i området. Utviklet og avsondret til samme tid, det må vel sies å være en sjeldenhet? I menneskeform ville dette artet seg som å kombinere alle de gode egenskapene til en franskmann og en nordmann.
Jeg er ikke blind for verdien i viten, eller det som på engelsk kalles "lore," som disse bygdefolkene kommer kastende etter meg de øyeblikkene de kan. Hadde nå bare tilgang på "lore" kunne oversatt til tilgang på lår, helst av den smekre sorten. I en annen bygd hadde jeg og min bror vandret utenfor et hus i en av våre samtaler. En gamling, som insidensielt er faren til en jente i min klasse på barneskolen, en for alltid blondhåret gås med fletter, kom stormende mot oss med ordene: "Ikke kjøp det huset!" Sannhet står høyt i kurs i den ariske rases gjemmesteder. Dette huset var merket med de bipolare tallene 22, som var det et hus i en novelle fra Stephen King. Det eldste som fortsatt var stående i bygden. Opprinnelig var det et brennevinsutsalg. Man kan bare forestille seg den ondskap som hadde funnet sted der. Etterpå hadde en særing som bare hadde levd på fiskeboller og boksmat bodd der (nei, ikke meg), før en av mine venner overtok. Han flyttet fra sin manisk depressive mor, men siden han flyttet bare 100 meter unna, flyttet han ikke langt nok, og var tidlig i tjueårene sterkt deprimert, selv om han bodde der med sin kjæreste. Huset er bygget direkte på stenen, slik at man på vinteren alltid måtte gå med tykke ullsokker der inne.
Enden på min venns depresjon ble at han flyttet fra landet. Det var tydeligvis langt nok unna hans mor. Nå har han blitt potensielt rik på krypto, ligger med svenske damer, og er vaksinert. Som kjent ville jeg ikke godta vaksinering for noen rikdom i verden, så jeg misunner ham ikke.
Etter at jeg flyttet tilbake til min hjembygd, da jeg hadde fått nok av storsamfunnet, storbyen og studietilværelsen, var det i løpet av noen korte måneder to selvmord i og ved det huset. Den første var en polakk og familiefar som hengte seg i vedskjulet. Han hadde ødelagt ryggen og kunne ikke forsørge sin familie, noe som gjorde at han forlot sin familie. Det min klassevenninnes far var mest redd for var at ungene skulle se sin døde far hales bort, enten gjennom vinduet eller ved å rett og slett gå ut. Den andre var en gutt på 22, se, det tallet igjen, det som min bror beskrev som en "trist klovn." Unggutten hadde tydeligvis blitt inspirert av selvmordet. Forøvrig var ikke min flukt til min hjembygd noe godt valg. Mer av meg ble myrdet på det stedet. Det kunne ikke bli et gjemmested for alltid. En annen historie ble meg fortalt av familiefaren. Ikke den hengte, men far til jenta med de hengende flettene. Et lignende forfallens hus stod nemlig tomt ved elven, noe jeg hadde notert meg på vandringer. Jeg undret meg over hva som var der inne, og fikk beskjed om at det var ingenting, ikke engang et toalett. En kvinne hadde kjøpt huset, usett, i forbindelse med en jobbflytting. Hun besvimte da hun så hva hun faktisk hadde kjøpt.
Man må alltid gi en motytelse, og det var denne historien om den besvimende kvinnen jeg fortalte til gamlingen utenfor papphuset. "Det er bare kvinner som kan gjøre noe sånt," la jeg til for å teste vannene. En djevel hadde nemlig gått i meg. Jeg ville se hvor denne mannen stod, uten at jeg fikk noen respons på min kvinnehatende, egentlig kvinnenedlatende kommentar, som jeg definitivt står inne for. Kvinner på sitt beste er tankeløse. Kvinner som tenker er verre, fordi de alltid tenker gale tanker. Samtalen dreide seg inn på økonomi og de dårlige økonomiske tidene, og med det, politikk. Som det heter seg: Små mennesker diskuterer hendelser, middelige mennesker diskuterer politikk, store mennesker diskuterer ideer. Min venn fra hjembygden og hans far kvalifiserer dessverre som noe lavere enn middelige. I det vide og brede og med stor patos legges det frem hvor håpløs den økonomiske situasjonen i Sverige er, og hvor dårlig politikken er som føres. Men de kommer aldri frem til hvorfor situasjonen er så dårlig, annet enn at den beror på en endeløs befolkningsvekst og et land under statlig subsidiering.
Vel, djevelen var i meg, egentlig Pluto, og jeg fyrte løs kanonene. Jeg fortalte den gamle at vi var midt i en økonomisk reset og at disse vaksinene var for å oppnå befolkningsreduksjon. En stund i forveien hadde jeg forstått hans natur, så jeg ble ikke overrasket over responsen. "Vel, da har du et mer negativt syn på vaksinene enn meg," sa han. Mannen var altså en sann nøytral, eller en True Neutral, og det irriterer meg. Disse kan gjerne se og forstå verden, men de kan aldri ta et egentlig valg, og de kan aldri stå for noe. I ekstreme tider kan radikale valgt fullt ut sies å være de riktige, egentlig ellers også, da menneskers referansepunkter og tankemessige rammer har blitt til i hodet til en dement bavian. Denne manglende evnen til å investere selvet og ånden har jeg skjønt skyldes et behov for trygghet. Selv Jesus, som var lovlig god, eller "lawful good" hatet de lunkne og de evinnelige gjerdesitterne. Jeg forstår nå hvorfor, selv om jeg er noe helt annet, en av frihetens store innvånere. Som de gamle romere sa, behovet for trygghet står i veien for ethvert store foretakende. Og som har vært oppe i disse dager, har jeg blitt skuffet over lunketheten og trygghetsbehovet til mine venner, samt småligheten i min egen familie, vil jeg legge til.
Men min hensikt var altså ikke å overbevise denne gamlingen, verken når det gjelder kvinners natur eller realitetene i den verden vi befinner oss i, hvor svært onde krefter råder grunnen. Siden jeg allerede hadde fastslått at mannen var en gjerdesitter og en sann nøytral, var alt jeg ville å så tvil. Man overbeviser uansett aldri noen ved å hamre dem på hodet, man må vise dem og la dem gjøre sine valg og avveininger i det stille. Det samme var tilfelle med meg da jeg, delvis iallfall, lot meg omvende til rusfrihet og stoisisme. Det er denne tvilen jeg vil skal være der når han fører samtaler med familie og naboer, og når han leser en nyhetsoverskrift som sier at kaldvær kan trigge hjertefeil. Tvil er nemlig sannhetens forgjenger. Det er for mye sikkerhet i verden. La dem føle tvil! Det er denne tvilen og usikkerheten som gjør meg til venn med sannheten, og som gjennom smerte gjør det nødvendig for meg å være handlekraftig.
Jeg følte en slags triumf da jeg dro fra det nabolaget den dagen. Jeg tenkte at jeg måtte gjøre mer av det, nemlig så tvil og vise mine sanne farger. Det ytre peker til det indre, blant annet har jeg som i min ungdom latt vokse langt hår, noe som viser en slags opprøskhet og neglisjering, det samme. Folk har nemlig godt av å høre det. Jeg sier dem sannhet for å hjelpe og for å straffe, og har anvendt meg av dette våpenet i møtet med min egen familie. Der andre nærer seg av fordekkelse og løgn, nærer jeg meg i lyset, fordi jeg er et av de høyeste punkt og blomster i denne forfalne vekst som er min stamme. Røttene må hjelpe meg å få næring fra jordsmonnet. For meg er det bare lys, og lyset er mitt liv og virke.
Jeg tenkte litt over de typene jeg følger med på, hvis vi skal se det utifra "alignment"-systemet. Den tenkende ape er definitivt en sann nøytral. Selv hans nihilisme, sortpille og bitterhet stammer fra et stort trygghetsbehov, fordi nå slapp man å investere noe av seg selv og overhodet risikere noe. Denne vagabonden Cahlen kan ikke være annet enn kaotisk god, fordi han blir livende redd når noen kommer og snakker med ham i en daglig samtale, i det de kunne søke å legge ham under kontroll. Han mener også at kun om folket reiser seg som kollektiv vil vi være i stand til å overvinne globalistene. En temmelig håpløs tanke. Verst er dog hans forestilling om at enhver voldshandling, overgrep og fortredelse er forbudt, og at man må oppnå enighet med noen for at en handling skal være gyldig. Karma er en cope og virkeligheten viser det motsatte. Godheten er en meget naiv ideologi.
Jeg måtte spørre meg selv hvorfor jeg ikke følger noen som er som meg, altså en kaotisk nøytral? I vennskapsforbindelser har jeg ofte søkt meg til min motsetning, altså lovbundne mennesker, antakelig som en måte å forankre min store ustadighet. Dette har vist seg å ikke være foruten sin skuffelse, og det å motta tankemessig innhold fra de lovbundne er noe jeg ikke gjør. Innholdet finnes der ute, men jeg unngår det, sikkert litt på samme måte som jeg unngår å bli fornærmet. Men så slo det meg, det er denne "Dollar Vigilante" som representerer min kaotisk nøytrale motpart. Han ler av de vaksinerte og globalistene, de samme, og ser på verden som et tv-spill. Hans målsetning er å ha et harem av kvinner og det å komme seg så langt unna galskapen som mulig. Intelligensen sin vil han bruke for å unngå å innhentes, og det er kun hvis han skulle innhentes at han ville bruke vold, dersom globalistene en dag skulle stå på døren med en sprøyte. Han mener seg intelligent nok til å unngå et slikt scenario, og på forhånd være klar over at det skjer. Men så har han altså ikke mitt renhetsbehov og min inngruppelojalitet. Det er herfra jeg måtte utvikle mitt nye system over folks verdier. Vel, selv om jeg hater nordmenn er jeg militant nok til å være på min egen side. Hatet stammer som alltid fra en evig skuffelse, og for å være ærlig, krenkelser som med årene har blitt mange nok. Blomsten har blitt fornektet av en usett rot. Hvordan? Jo, stengelen bringer ikke næring til fargerike blomsterfolder. Roten trakk seg sammen som i en kulde, selv om jeg, ja jeg lever her oppe!
Jeg var altså og tittet på et papphus i et nabolag. Jeg husker ikke prisen, men jeg tror hele greia gikk for 250 000 kroner. Det var i det minste verdt å sjekke ut. Hele stedet var overgrodd, til punktet at jeg måtte klatre og klyve meg frem. Det slo meg hvor mye jeg hadde mistet av min egen smidighet, først og fremst grunnet kneskaden jeg har. Det samme slår meg når jeg forsøker å gå i nedoverbakke i ulendt og isete terreng her jeg bor. Jeg stole ikke helt på kneet. Det er kanskje et kjennetegn ved alderdommen. Man stoler mindre og mindre på sin egen kropp. Var jeg en logosentriker, ville jeg sagt at man kanskje i kontrast stoler mer og mer på sin egen ånd, men nei. Det jeg har funnet i livet er at jeg ikke stoler på mennesker eller engang meg selv. Ei heller stoler jeg på egne vurderinger. Ikke så å forstå at jeg er en vinglete og nølende person. Tvert imot. Jeg handler bare utifra det som antakelig er en sterk nødvendighet eller for å si det rett ut, en sterk smerte. Er jeg ikke i smerte, får jeg ikke til å handle, har det vist seg. De dager jeg ikke kjenner noe, sitter jeg lammet som en innvåner i en opiumsbule. Nummenhet er det nærmeste man kommer glede for den ulykkelige.
Eiendommen var katastrofal. Alt var nedgrodd og det knakk og knaket rundt ørene der jeg strevde meg frem over det som en gang hadde vært en plen. Taket hadde rast sammen innendørs, det kunne jeg se gjennom vinduet. Treverket var gjennomtrukket og hang sammenslunket som en slags slapp klesvask. Jeg turte ikke å tenke på befatningen til rør og el-anlegg. Jeg tok meg inn i ei gammel bu, hvor jeg fant en sykkel og et dekk. Det var på en måte alt, og jeg bega meg tilbake dit bilen stod. Da jeg parkerte stod det en gamling der og sorterte ved i en tilhenger. Jeg hadde fortalt ham at jeg skulle se på eiendommen, og nå fortalte jeg ham at den nok ikke var noe for meg. Han var enig. Eierne hadde overpriset stedet i en slags frekk forhåpning. Huset og all påbygning var verdiløs. Bare selve tomten var verdt noe.
Det er interessant med gamle mennesker, for de kan fortelle deg om historikken til steder og hendelser. Det er faktisk noe av det første de gjør, om du bare gir dem muligheten. For den unge er verden et magisk sted, fordi alt er ladet med en fremtid. Den lokkende horisonten finnes alle steder, selv i det daglige. For den gamle har allting en tilsvarende glød, for du ser hva det har vært og har med det en innsikt i et dyp i tiden. Bare den mann som er på høyden av sin kraft må forholde seg til en ganske kjedelig verden, hvor alt bare er seg selv og slik det fremtrer i øyeblikket. Det samme er nok tilfelle med håp og sanger. Den sterke har ikke behov for det. Kanskje er det grunnen til at mennesker saboterer seg selv og egen styrke så ofte, simpelthen i en søken etter den ultimate estetikk, en tilkjennegivelse av at man synes verden er for liten.
Denne gamle fortalte meg at eiendommen hadde vært et fantastisk sted, særdeles pent og særdeles velholdt. Hvor lenge siden dette var fikk jeg ikke grep på, men jeg fikk inntrykk av at det ikke var så lenge siden, som det nok er for ham. Så hadde det kommet nye eiere. Dette var en barnefamilie som hadde brukt lagt mindre innsats i balansegangen med slitasje og forfall, og bare brukt av overskuddet som deres forgjengere hadde bygget opp. Gradvis ble stedet verre. Jeg vet forøvrig at jeg er denne type menneske. Jeg bruker av meg selv og bruker av andre, til det er ingenting igjen. Ikke fordi jeg er ond, men fordi jeg ikke kan annet. Jeg kan altså bare leve og trives på et sted hvor det er kraft og rikdommer, men jeg greier ikke å skape det selv.
Tilslutt hadde det etter barnefamilien kommet en ny eier, som i lang tid lot allting gå for lut og kaldt vann, og nå i tillegg skulle ha en uhyrlig pris for den resulterende ruin. Dette er forøvrig resultatet av all neglisjering. Ikke at man faller tilbake på et nøytralt stadie, men man trer inn i et negativ. Intet tre kan vokse inn i himmelen, men jeg vet at man kan falle bunnløst. Gamlingen og andre i hans slekt, som også bodde i dette nabolaget med utsikt til gruvetårnet, det jeg utav en livlig fantasi kaller snikskyttertårnet, hadde lekt med tanken om å kjøpe eiendommen for 125 000 eller så, slik at de i det minste kunne rive huset. Det var omtrent så mye eiendommen med det sjenerende huset var verdt. Men så stod altså grådigheten i veien for en slik løsning. Eiendommen er fin, blant annet fordi den er i gangavstand til en innsjø det går an å svømme i. Innsjøen ligger langs en hovedvei som nå er nedstengt, idet en ny hovedvei ble bygd, noe som bare kan øke verdien på alt i området. Utviklet og avsondret til samme tid, det må vel sies å være en sjeldenhet? I menneskeform ville dette artet seg som å kombinere alle de gode egenskapene til en franskmann og en nordmann.
Jeg er ikke blind for verdien i viten, eller det som på engelsk kalles "lore," som disse bygdefolkene kommer kastende etter meg de øyeblikkene de kan. Hadde nå bare tilgang på "lore" kunne oversatt til tilgang på lår, helst av den smekre sorten. I en annen bygd hadde jeg og min bror vandret utenfor et hus i en av våre samtaler. En gamling, som insidensielt er faren til en jente i min klasse på barneskolen, en for alltid blondhåret gås med fletter, kom stormende mot oss med ordene: "Ikke kjøp det huset!" Sannhet står høyt i kurs i den ariske rases gjemmesteder. Dette huset var merket med de bipolare tallene 22, som var det et hus i en novelle fra Stephen King. Det eldste som fortsatt var stående i bygden. Opprinnelig var det et brennevinsutsalg. Man kan bare forestille seg den ondskap som hadde funnet sted der. Etterpå hadde en særing som bare hadde levd på fiskeboller og boksmat bodd der (nei, ikke meg), før en av mine venner overtok. Han flyttet fra sin manisk depressive mor, men siden han flyttet bare 100 meter unna, flyttet han ikke langt nok, og var tidlig i tjueårene sterkt deprimert, selv om han bodde der med sin kjæreste. Huset er bygget direkte på stenen, slik at man på vinteren alltid måtte gå med tykke ullsokker der inne.
Enden på min venns depresjon ble at han flyttet fra landet. Det var tydeligvis langt nok unna hans mor. Nå har han blitt potensielt rik på krypto, ligger med svenske damer, og er vaksinert. Som kjent ville jeg ikke godta vaksinering for noen rikdom i verden, så jeg misunner ham ikke.
Etter at jeg flyttet tilbake til min hjembygd, da jeg hadde fått nok av storsamfunnet, storbyen og studietilværelsen, var det i løpet av noen korte måneder to selvmord i og ved det huset. Den første var en polakk og familiefar som hengte seg i vedskjulet. Han hadde ødelagt ryggen og kunne ikke forsørge sin familie, noe som gjorde at han forlot sin familie. Det min klassevenninnes far var mest redd for var at ungene skulle se sin døde far hales bort, enten gjennom vinduet eller ved å rett og slett gå ut. Den andre var en gutt på 22, se, det tallet igjen, det som min bror beskrev som en "trist klovn." Unggutten hadde tydeligvis blitt inspirert av selvmordet. Forøvrig var ikke min flukt til min hjembygd noe godt valg. Mer av meg ble myrdet på det stedet. Det kunne ikke bli et gjemmested for alltid. En annen historie ble meg fortalt av familiefaren. Ikke den hengte, men far til jenta med de hengende flettene. Et lignende forfallens hus stod nemlig tomt ved elven, noe jeg hadde notert meg på vandringer. Jeg undret meg over hva som var der inne, og fikk beskjed om at det var ingenting, ikke engang et toalett. En kvinne hadde kjøpt huset, usett, i forbindelse med en jobbflytting. Hun besvimte da hun så hva hun faktisk hadde kjøpt.
Man må alltid gi en motytelse, og det var denne historien om den besvimende kvinnen jeg fortalte til gamlingen utenfor papphuset. "Det er bare kvinner som kan gjøre noe sånt," la jeg til for å teste vannene. En djevel hadde nemlig gått i meg. Jeg ville se hvor denne mannen stod, uten at jeg fikk noen respons på min kvinnehatende, egentlig kvinnenedlatende kommentar, som jeg definitivt står inne for. Kvinner på sitt beste er tankeløse. Kvinner som tenker er verre, fordi de alltid tenker gale tanker. Samtalen dreide seg inn på økonomi og de dårlige økonomiske tidene, og med det, politikk. Som det heter seg: Små mennesker diskuterer hendelser, middelige mennesker diskuterer politikk, store mennesker diskuterer ideer. Min venn fra hjembygden og hans far kvalifiserer dessverre som noe lavere enn middelige. I det vide og brede og med stor patos legges det frem hvor håpløs den økonomiske situasjonen i Sverige er, og hvor dårlig politikken er som føres. Men de kommer aldri frem til hvorfor situasjonen er så dårlig, annet enn at den beror på en endeløs befolkningsvekst og et land under statlig subsidiering.
Vel, djevelen var i meg, egentlig Pluto, og jeg fyrte løs kanonene. Jeg fortalte den gamle at vi var midt i en økonomisk reset og at disse vaksinene var for å oppnå befolkningsreduksjon. En stund i forveien hadde jeg forstått hans natur, så jeg ble ikke overrasket over responsen. "Vel, da har du et mer negativt syn på vaksinene enn meg," sa han. Mannen var altså en sann nøytral, eller en True Neutral, og det irriterer meg. Disse kan gjerne se og forstå verden, men de kan aldri ta et egentlig valg, og de kan aldri stå for noe. I ekstreme tider kan radikale valgt fullt ut sies å være de riktige, egentlig ellers også, da menneskers referansepunkter og tankemessige rammer har blitt til i hodet til en dement bavian. Denne manglende evnen til å investere selvet og ånden har jeg skjønt skyldes et behov for trygghet. Selv Jesus, som var lovlig god, eller "lawful good" hatet de lunkne og de evinnelige gjerdesitterne. Jeg forstår nå hvorfor, selv om jeg er noe helt annet, en av frihetens store innvånere. Som de gamle romere sa, behovet for trygghet står i veien for ethvert store foretakende. Og som har vært oppe i disse dager, har jeg blitt skuffet over lunketheten og trygghetsbehovet til mine venner, samt småligheten i min egen familie, vil jeg legge til.
Men min hensikt var altså ikke å overbevise denne gamlingen, verken når det gjelder kvinners natur eller realitetene i den verden vi befinner oss i, hvor svært onde krefter råder grunnen. Siden jeg allerede hadde fastslått at mannen var en gjerdesitter og en sann nøytral, var alt jeg ville å så tvil. Man overbeviser uansett aldri noen ved å hamre dem på hodet, man må vise dem og la dem gjøre sine valg og avveininger i det stille. Det samme var tilfelle med meg da jeg, delvis iallfall, lot meg omvende til rusfrihet og stoisisme. Det er denne tvilen jeg vil skal være der når han fører samtaler med familie og naboer, og når han leser en nyhetsoverskrift som sier at kaldvær kan trigge hjertefeil. Tvil er nemlig sannhetens forgjenger. Det er for mye sikkerhet i verden. La dem føle tvil! Det er denne tvilen og usikkerheten som gjør meg til venn med sannheten, og som gjennom smerte gjør det nødvendig for meg å være handlekraftig.
Jeg følte en slags triumf da jeg dro fra det nabolaget den dagen. Jeg tenkte at jeg måtte gjøre mer av det, nemlig så tvil og vise mine sanne farger. Det ytre peker til det indre, blant annet har jeg som i min ungdom latt vokse langt hår, noe som viser en slags opprøskhet og neglisjering, det samme. Folk har nemlig godt av å høre det. Jeg sier dem sannhet for å hjelpe og for å straffe, og har anvendt meg av dette våpenet i møtet med min egen familie. Der andre nærer seg av fordekkelse og løgn, nærer jeg meg i lyset, fordi jeg er et av de høyeste punkt og blomster i denne forfalne vekst som er min stamme. Røttene må hjelpe meg å få næring fra jordsmonnet. For meg er det bare lys, og lyset er mitt liv og virke.
Jeg tenkte litt over de typene jeg følger med på, hvis vi skal se det utifra "alignment"-systemet. Den tenkende ape er definitivt en sann nøytral. Selv hans nihilisme, sortpille og bitterhet stammer fra et stort trygghetsbehov, fordi nå slapp man å investere noe av seg selv og overhodet risikere noe. Denne vagabonden Cahlen kan ikke være annet enn kaotisk god, fordi han blir livende redd når noen kommer og snakker med ham i en daglig samtale, i det de kunne søke å legge ham under kontroll. Han mener også at kun om folket reiser seg som kollektiv vil vi være i stand til å overvinne globalistene. En temmelig håpløs tanke. Verst er dog hans forestilling om at enhver voldshandling, overgrep og fortredelse er forbudt, og at man må oppnå enighet med noen for at en handling skal være gyldig. Karma er en cope og virkeligheten viser det motsatte. Godheten er en meget naiv ideologi.
Jeg måtte spørre meg selv hvorfor jeg ikke følger noen som er som meg, altså en kaotisk nøytral? I vennskapsforbindelser har jeg ofte søkt meg til min motsetning, altså lovbundne mennesker, antakelig som en måte å forankre min store ustadighet. Dette har vist seg å ikke være foruten sin skuffelse, og det å motta tankemessig innhold fra de lovbundne er noe jeg ikke gjør. Innholdet finnes der ute, men jeg unngår det, sikkert litt på samme måte som jeg unngår å bli fornærmet. Men så slo det meg, det er denne "Dollar Vigilante" som representerer min kaotisk nøytrale motpart. Han ler av de vaksinerte og globalistene, de samme, og ser på verden som et tv-spill. Hans målsetning er å ha et harem av kvinner og det å komme seg så langt unna galskapen som mulig. Intelligensen sin vil han bruke for å unngå å innhentes, og det er kun hvis han skulle innhentes at han ville bruke vold, dersom globalistene en dag skulle stå på døren med en sprøyte. Han mener seg intelligent nok til å unngå et slikt scenario, og på forhånd være klar over at det skjer. Men så har han altså ikke mitt renhetsbehov og min inngruppelojalitet. Det er herfra jeg måtte utvikle mitt nye system over folks verdier. Vel, selv om jeg hater nordmenn er jeg militant nok til å være på min egen side. Hatet stammer som alltid fra en evig skuffelse, og for å være ærlig, krenkelser som med årene har blitt mange nok. Blomsten har blitt fornektet av en usett rot. Hvordan? Jo, stengelen bringer ikke næring til fargerike blomsterfolder. Roten trakk seg sammen som i en kulde, selv om jeg, ja jeg lever her oppe!
RSS Feed
