I dag, eller altså i går, den 11.01.2023 fikk jeg vite at min far er død. Tidspunktet er sannsigersk, fordi mitt nummerologiske skjebnenummer ble forandret fra 6 til 1 da jeg skiftet mitt mellomnavn fra Moe til Tranås, som en følge av det han gjorde mot meg. Min avstandstaken måtte markeres på en konkret måte, fordi sånn har jeg alltid vært. Jeg er en konkret person i verden, og det er i verden du kan forvente følgene.
Det er rimelig selvsagt at jeg ikke hadde noe godt forhold til den mannen. Jeg kunne sagt mangt og meget, men lar det være, for egen verdighets skyld. Det også, er å si noe, men jeg kunne altså ha valgt visse former for utbrudd som jeg har fremsagt høyt ved nattestid. Jeg unnlater å kommentere situasjonen så mye, men skal uttale noe på mine egne vegne. En ting vil jeg skyte inn. Jeg er overbevist om at min far utviklet kreft og døde som en følge av de såkalte "vaksinene." Jeg tilgir ikke at globalistene drepte ham, hadde jeg et aldri så dårlig forhold til den mannen. Som jeg sa til en venn, det blir som å være vitne til noen svartalver som forgifter noen orker. Det gjør det ikke riktig. Alle mine personlige fiender er vaksinert, uten at jeg greier å gledes ved det.
Livet mitt har vært preget av ekstreme narsissister og deres ondskap. I disse dager har jeg kvittet meg med dem alle. Ett unntak gjør jeg, et forfatter-bekjentskap. Dette fordi hans diagnose antakelig ikke er av alvorligste type, slik jeg har fått kjenne på kroppen, og fordi vedkommende aldri har gjort meg noe. Ved ettertanke kjenner jeg også en musiker som er narsissist. De får være mine små-narsissister som jeg holder et vaktsomt øye med.
I mine velmaktsdager av innsikt kom jeg frem til at traumatiserte menn blir dionysiske og tyr til rus, mens traumatiserte kvinner blir apollinske og tyr til regelrytt for å sørge for at det aldri skjer igjen. Menn blir altså skadet på et emosjonelt nivå, mens kvinner blir skadet i hodet. Dette finner jeg er sant med mine søstre, som ble politiske fanatikere og bruker staten som en form for farserstatning, jamfør uttalelsen: "Jeg har sånn tro på systemet." De har altså blitt uhyrer, men ser det ikke selv. Blindhet er kvinners trekk, det har jeg i særdeleshet funnet i disse dager når det gjelder en annen kvinnerelasjon.
Bildet er likevel litt mer komplisert for meg. Min far skadet meg ikke så mye på et emosjonelt nivå. Han påførte meg det som heter "Mind storm" i spillet Caster of Magic, ifølge beskrivelsen en form for ekstrem mental lidelse som aldri tar slutt. Det var en annen, malignant narsissist som påførte meg traumer på et emosjonelt nivå, og med det, en kompensasjon i form av rus. Med det har jeg mistet svært mye av meg selv og det jeg kunne ha blitt på alle nivåer i livet. Jeg er fraksjonert og fragmentert, kjennetegnet på en mann som har blitt slått i stykker. Et arr kan aldri helbredes. Ei heller så med dette.
Den eneste trøsten er at jeg kunne ha falt i andre former for ulykker, var jeg en hel mann, og at min livsvei gjorde meg så bitter at jeg våget å stjele det jeg trengte. Jeg synes arbeidslivet er meningsløst, og det ville vært som tortur for meg å jobbe fem dager i uken, tappende all ens livskraft, tankekraft og energi. Dette har tradisjonelt sett blitt rettferdiggjort for menn fordi de ble tillatt å ha kone og barn. Ville det vært nok for meg? Det vil vi aldri finne ut. Med samfunnsdeltakelse kunne jeg kanskje vært blåpillet nok til å ta vaksinen. En viss grad av blåpilleri følger alltid med, ser du. Prospektet er verre enn noe, kanskje eksklusivt utstrakt amputasjon. Jeg ville ikke vaksinert meg for 100 millioner dollar. Jeg ville bare vaksinert meg dersom jeg fikk noen atombomber til rådighet. Den første hadde gått til Davos. Den andre hadde gått til Israel. Resten hadde gått til London, Paris, Brussel, New York og Los Angeles ...
På et tidspunkt stjal jeg meg ekstrem frihet, og selv om jeg er redusert, kan jeg bruke tiden jeg har til rådighet til å forstå meg selv, forstå verden, og helbrede visse sår, der jeg kan. Og jeg får muligheten til å velge noe, en rute av min egen vilje, for der å gjøre noen siste terningkast. Livet er sannsynlighet kun og evig usikkert, og skal tilslutt gå i oppløsning helt av seg selv. Jeg får muligheten til å gjøre noe på egen hånd, og selv oppkaste meg til min egen dommer. Ingen andre i denne tidsalder er som meg eller kan forstå det som driver meg.
Tanken om berømmelse har jeg kastet fra meg. Det ser jeg nå på som en form for narsissistisk kompensasjon. Jeg av alle vet at nytelse er verdiløst, fordi jeg har hatt så mye nytelse. Heller ikke er jeg en munk til å slåes i stykker mot tomheten. Det jeg tar stolthet i er min romerske natur. Det er en natur som får meg til å være en hard mann, til stort sett å si sannheten, opptre ærlig og straffe uten beklagelse, samtidig som jeg lever i en slags opprinnelig balansegang mellom Eros og Ares, Dionysos og Apollon, stoisisime og vrede. Jeg liker å slå ned på urettferdighet, og har gjort dette i disse dager med min egen familie, fordi de fortjente det. Jeg mistenker at noe av min endelige skjebne ligger der, i form av å være en romer i kamp mot denne tids urettmessighet. Om kampen skal føres mot teknokratenes idé eller noen av Kali Yugas innvånere gjenstår å se. Kanskje vil det bare arte seg som en flukt? Hver av rutene fordrer en form for suksess. Et verk som lever, slaktede kropper, eller en egenbærenhet bortenfor globalistenes, de flertallige gode og de narsissistiske ondes grep.
Siden mitt navn forandret seg, mitt grunnvesen forandret seg og mitt skjebnenummer forandret seg, gikk jeg fra å være Venus' eie med tallet 6, til en som skal vinne eller dø i forsøket. Kom over dette sitatet av min ungdomshelt i fiksjonen, Raistlin Majere:
"I will do this. Nothing in my life matters except this. No moment of my life exists except this moment. I am born in this moment, and if I fail, I will die in this moment."
Dette øyeblikket skal komme for meg, og det viktige er at det kommer, ikke om jeg vinner eller feiler, lever eller dør. Denslags betraktninger er nemlig likegyldige, har jeg funnet. Jeg nevnte suksess, men dette er bare vitnesbyrd om store krefter i virksomhet. Raistlin Majere fikk sin oppreisning ved å vise at han kunne, så skal det også være med meg. Meget motvillig skal jeg si noe bra om min far. En av mine søstre sa om han at: "Ingen har vært så vital, sprudlende og levende som vår far." Det er sant, for det har jeg også sett. Av ham har jeg arvet en stor livskraft og et stort mot, og jeg skal demonstrere denne kraften før det hele er over. Intet slår kaos-armer, i kast og ville dreininger, fra den sol som er ubestridelig.
Det er rimelig selvsagt at jeg ikke hadde noe godt forhold til den mannen. Jeg kunne sagt mangt og meget, men lar det være, for egen verdighets skyld. Det også, er å si noe, men jeg kunne altså ha valgt visse former for utbrudd som jeg har fremsagt høyt ved nattestid. Jeg unnlater å kommentere situasjonen så mye, men skal uttale noe på mine egne vegne. En ting vil jeg skyte inn. Jeg er overbevist om at min far utviklet kreft og døde som en følge av de såkalte "vaksinene." Jeg tilgir ikke at globalistene drepte ham, hadde jeg et aldri så dårlig forhold til den mannen. Som jeg sa til en venn, det blir som å være vitne til noen svartalver som forgifter noen orker. Det gjør det ikke riktig. Alle mine personlige fiender er vaksinert, uten at jeg greier å gledes ved det.
Livet mitt har vært preget av ekstreme narsissister og deres ondskap. I disse dager har jeg kvittet meg med dem alle. Ett unntak gjør jeg, et forfatter-bekjentskap. Dette fordi hans diagnose antakelig ikke er av alvorligste type, slik jeg har fått kjenne på kroppen, og fordi vedkommende aldri har gjort meg noe. Ved ettertanke kjenner jeg også en musiker som er narsissist. De får være mine små-narsissister som jeg holder et vaktsomt øye med.
I mine velmaktsdager av innsikt kom jeg frem til at traumatiserte menn blir dionysiske og tyr til rus, mens traumatiserte kvinner blir apollinske og tyr til regelrytt for å sørge for at det aldri skjer igjen. Menn blir altså skadet på et emosjonelt nivå, mens kvinner blir skadet i hodet. Dette finner jeg er sant med mine søstre, som ble politiske fanatikere og bruker staten som en form for farserstatning, jamfør uttalelsen: "Jeg har sånn tro på systemet." De har altså blitt uhyrer, men ser det ikke selv. Blindhet er kvinners trekk, det har jeg i særdeleshet funnet i disse dager når det gjelder en annen kvinnerelasjon.
Bildet er likevel litt mer komplisert for meg. Min far skadet meg ikke så mye på et emosjonelt nivå. Han påførte meg det som heter "Mind storm" i spillet Caster of Magic, ifølge beskrivelsen en form for ekstrem mental lidelse som aldri tar slutt. Det var en annen, malignant narsissist som påførte meg traumer på et emosjonelt nivå, og med det, en kompensasjon i form av rus. Med det har jeg mistet svært mye av meg selv og det jeg kunne ha blitt på alle nivåer i livet. Jeg er fraksjonert og fragmentert, kjennetegnet på en mann som har blitt slått i stykker. Et arr kan aldri helbredes. Ei heller så med dette.
Den eneste trøsten er at jeg kunne ha falt i andre former for ulykker, var jeg en hel mann, og at min livsvei gjorde meg så bitter at jeg våget å stjele det jeg trengte. Jeg synes arbeidslivet er meningsløst, og det ville vært som tortur for meg å jobbe fem dager i uken, tappende all ens livskraft, tankekraft og energi. Dette har tradisjonelt sett blitt rettferdiggjort for menn fordi de ble tillatt å ha kone og barn. Ville det vært nok for meg? Det vil vi aldri finne ut. Med samfunnsdeltakelse kunne jeg kanskje vært blåpillet nok til å ta vaksinen. En viss grad av blåpilleri følger alltid med, ser du. Prospektet er verre enn noe, kanskje eksklusivt utstrakt amputasjon. Jeg ville ikke vaksinert meg for 100 millioner dollar. Jeg ville bare vaksinert meg dersom jeg fikk noen atombomber til rådighet. Den første hadde gått til Davos. Den andre hadde gått til Israel. Resten hadde gått til London, Paris, Brussel, New York og Los Angeles ...
På et tidspunkt stjal jeg meg ekstrem frihet, og selv om jeg er redusert, kan jeg bruke tiden jeg har til rådighet til å forstå meg selv, forstå verden, og helbrede visse sår, der jeg kan. Og jeg får muligheten til å velge noe, en rute av min egen vilje, for der å gjøre noen siste terningkast. Livet er sannsynlighet kun og evig usikkert, og skal tilslutt gå i oppløsning helt av seg selv. Jeg får muligheten til å gjøre noe på egen hånd, og selv oppkaste meg til min egen dommer. Ingen andre i denne tidsalder er som meg eller kan forstå det som driver meg.
Tanken om berømmelse har jeg kastet fra meg. Det ser jeg nå på som en form for narsissistisk kompensasjon. Jeg av alle vet at nytelse er verdiløst, fordi jeg har hatt så mye nytelse. Heller ikke er jeg en munk til å slåes i stykker mot tomheten. Det jeg tar stolthet i er min romerske natur. Det er en natur som får meg til å være en hard mann, til stort sett å si sannheten, opptre ærlig og straffe uten beklagelse, samtidig som jeg lever i en slags opprinnelig balansegang mellom Eros og Ares, Dionysos og Apollon, stoisisime og vrede. Jeg liker å slå ned på urettferdighet, og har gjort dette i disse dager med min egen familie, fordi de fortjente det. Jeg mistenker at noe av min endelige skjebne ligger der, i form av å være en romer i kamp mot denne tids urettmessighet. Om kampen skal føres mot teknokratenes idé eller noen av Kali Yugas innvånere gjenstår å se. Kanskje vil det bare arte seg som en flukt? Hver av rutene fordrer en form for suksess. Et verk som lever, slaktede kropper, eller en egenbærenhet bortenfor globalistenes, de flertallige gode og de narsissistiske ondes grep.
Siden mitt navn forandret seg, mitt grunnvesen forandret seg og mitt skjebnenummer forandret seg, gikk jeg fra å være Venus' eie med tallet 6, til en som skal vinne eller dø i forsøket. Kom over dette sitatet av min ungdomshelt i fiksjonen, Raistlin Majere:
"I will do this. Nothing in my life matters except this. No moment of my life exists except this moment. I am born in this moment, and if I fail, I will die in this moment."
Dette øyeblikket skal komme for meg, og det viktige er at det kommer, ikke om jeg vinner eller feiler, lever eller dør. Denslags betraktninger er nemlig likegyldige, har jeg funnet. Jeg nevnte suksess, men dette er bare vitnesbyrd om store krefter i virksomhet. Raistlin Majere fikk sin oppreisning ved å vise at han kunne, så skal det også være med meg. Meget motvillig skal jeg si noe bra om min far. En av mine søstre sa om han at: "Ingen har vært så vital, sprudlende og levende som vår far." Det er sant, for det har jeg også sett. Av ham har jeg arvet en stor livskraft og et stort mot, og jeg skal demonstrere denne kraften før det hele er over. Intet slår kaos-armer, i kast og ville dreininger, fra den sol som er ubestridelig.
Den torturerte Raistilin Majere (og meg) før og etter sin trollmannstest. Han fikk øyne som måtte se alle tings forfall før det skjedde. Jeg fikk ører som måtte høre der ingen lyd var.
RSS Feed
