Jeg har dessverre vært rimelig satt ut den senere tid. Det er ikke alle detaljer jeg vil komme med, men vinterdepresjonen har ført meg ut i landskaper jeg ikke vil være. For det første får jeg ingenting gjort. Det er helseangst og resignasjon. Siden hodet bader i dopamin, er alt sultfølelse borte. Det er en demper på alle ting, mest av alt smerte. Frustrasjonen gjør at jeg langer ut, sier og gjør ting som slett ikke er fordelaktige. I verste fall utslettes Youtube-kanalen min, eller noen vil finne det for godt å politianmelde meg. Responsen på lidelse i Norge er jo alltid forfølgelse. I Norge er man ikke tillatt å ha følelser eller en menneskelighet.
Det er så. Noe av problemet er at når jeg er i en slik tilstand, lever jeg i en slags australsk drømmetid. Alle tidens grenser oppløses. Det som har skjedd for lenge siden, blir like aktuelt som det som kan skje. Samtidig oppfattes alle tilstander som permanente. Det er jo egentlig ikke sant. This too shall pass, som det heter.
Hvis jeg skal komme ut av resignasjonen, må jeg rett og slett sette foten ned overfor meg selv. Jeg må for all del unngå alkohol. Det er ikke det at jeg drikker så mye, men hvis jeg har i meg åtte øl, går minst to døgn bort, ett til drikkingen og en til å komme meg. Dagene blir snudd på hodet, og jeg får denne fordreiningen der jeg sier og gjør ting. Jeg må også forsøke å bli mer aktiv, og bare leve med denne helseangsten. Dette vil medføre at jeg konfronteres med ekte smerte, men sånn er det bare. Jeg kan ikke fortsette å flykte.
Det sier seg selv at jeg ikke får gjort noe avansert i denne tiden. Jeg kan ta små babysteg med rudimentære handlinger, det er alt. Når våren kommer, vil det være annerledes. Så det er offisielt. Jeg setter foten ned overfor meg selv, konfronterer smerte og angst, og begynner med babystegene. Dette må til, før man kan strene rundt som en Titan.
Det er så. Noe av problemet er at når jeg er i en slik tilstand, lever jeg i en slags australsk drømmetid. Alle tidens grenser oppløses. Det som har skjedd for lenge siden, blir like aktuelt som det som kan skje. Samtidig oppfattes alle tilstander som permanente. Det er jo egentlig ikke sant. This too shall pass, som det heter.
Hvis jeg skal komme ut av resignasjonen, må jeg rett og slett sette foten ned overfor meg selv. Jeg må for all del unngå alkohol. Det er ikke det at jeg drikker så mye, men hvis jeg har i meg åtte øl, går minst to døgn bort, ett til drikkingen og en til å komme meg. Dagene blir snudd på hodet, og jeg får denne fordreiningen der jeg sier og gjør ting. Jeg må også forsøke å bli mer aktiv, og bare leve med denne helseangsten. Dette vil medføre at jeg konfronteres med ekte smerte, men sånn er det bare. Jeg kan ikke fortsette å flykte.
Det sier seg selv at jeg ikke får gjort noe avansert i denne tiden. Jeg kan ta små babysteg med rudimentære handlinger, det er alt. Når våren kommer, vil det være annerledes. Så det er offisielt. Jeg setter foten ned overfor meg selv, konfronterer smerte og angst, og begynner med babystegene. Dette må til, før man kan strene rundt som en Titan.
RSS Feed
