Endelig natt. De introvertes tid. Det er også tiden til de som vil gjøre noe galt, ifølge Edward Dutton, som for eksempel et raid i en eller annen krybbe, en døgnrytme tilpasset kriminal-typusen og hans gjøremål. Begge deler passer for meg. Var ute og luftet meg i den mørke natteluften, og passerte noen ungdommer. Jeg tenkte på hvor mye som var meg beskyldiget. Deriblandt deres kropper, sjeler, om man kan kalle det langvarige minne for en sjel, stønn nå og kanskje gråt siden. Men da kommer jeg jo ikke til å være der. Jeg er ikke engang her nå. Jeg er et spøkelse, en skygge på dette stedet. Det har jeg forsåvidt alltid vært. Det er kun om natten at min skygge blir stor, like stor som den natt jeg vandrer gjennom.
Tenkte jeg skulle fortelle om min gjøring og lading den siste tiden. På Darknet har jeg jo skaffet en snub nose ... he he ... nei, det er ikke helt sant. Denne helgen var jeg nede i Rumle-elven for å signere boligkontrakt, og fikk i den forbindelse låne en helt tom leilighet, som jeg hentet nøkkelen til ved å passere forbi et helt tomt hus, til hvilket jeg ikke hadde adgang. Rett før det hadde jeg tenkt å skrive om hvor korte dagene er, og hvor lite jeg får gjort. Man står opp, spiser, utfører et par tre ærender. Så man man skvise i seg middag. Når det er gjort, er man trøtt. Det sier jo noe om mitt energinivå og forfeilelse, det er sant, men dagene er korte, livet likeså. Alt vi får er en hurtig morgen og en sen solnedgang.
Det tar minst 7 timer å kjøre ned til Rumle-elven herifra. Så da kan man tenke seg hvilken investering det er, for meg som ikke er virksom om dagene. Ikke for det. Når jeg kjører bil, behandler jeg det som jeg skulle sittet i et jagerfly. Jeg er maksimalt påpasselig. Dessuten var jeg helt uthvilt, hadde spist godt, og var høy på energidrikker og koffein begge veier. Med det var jeg på høyden av hver situasjon. Jeg er også svært utholdende og ensporet når jeg først setter i gang med noe. Kanskje er dette del av hva jeg savner. Aktivitet i den ytre verden som faktisk betyr noe.
Da jeg kom frem til huset, skled jeg forbi en langhåret gubbe i nabolaget. Jeg hadde aldri møtt ham, men jeg visste hvem han var. Dette var ham som hadde skaffet min far varer mot slutten. Jeg ville forsikre meg om veien, så jeg slo av en prat. Hadde jeg hatt nøkler til huset og skulle vært i området, ville jeg invitert ham til en drink eller to. Det er jo med slike jeg vil være på nikk. Men nå skal jeg ha lite med akkurat det stedet å gjøre, selv om jeg vurderte å bosette meg der på et tidspunkt. Jeg fulgte et visst kvinneforslag, og satte meg på balkongen for å spise et måltid. Dette var i skogen, og rundt meg var det masse mygg. Så jeg måtte flykte tilbake til kabinen på mitt romskip. Med meg fulgte det to insekter. Den ene drepte jeg ganske fort. Den andre ble vanskeligere. I min streben ble det fingermerker på vinduene. Så mens jeg forsøkte å drepe blogsugerne, tok jeg av meg skjorten for å pusse vekk fettflekkene. Man må jo ha ren bomull så det ikke skal bli striper, og underskjorten var alt jeg hadde tilgjengelig. Håper ingen så meg. En person i bar overkropp veivende med armene inne i en bil. Alt dette mens jeg forsøkte å ikke velte kaffetermosen, som tøt oppvaskvann alle steder når koppen ble oppvarmet. Noen ting skjer bare meg.
Da jeg kom frem var jeg så utmattet at jeg ikke greide å spise middag. Jeg måtte bare finne sengen. Det parasympatiske(?) nervesystemet til aspergere har jo vansker for å skifte mellom tilstander, så det tok meg sikkert 3-4 timer å få sove. Sånn er det ofte når jeg er utmattet. Når jeg først sover, sover jeg til gjengjeld tungt. Alt jeg gjør, gjør jeg gjerne til gangs. Får anta at det samme gjelder de tingene jeg ikke gjør, som merkes som store står på kroppen. Det var forsåvidt spesielt å bruke en datamaskin som bærer min fars navn. Hvis jeg ville det, gikk jeg i hans klær og hans sko, og brukte hans våpen. Det viktigste av min arv har jeg alt skaffet til veie, uten at jeg med det kan gå inn på detaljer. Nå merket jeg at den ruten var stengt. Ettersom tiden går, vil mindre og mindre av ham være tilstede. Ble forøvrig ingen arv. Synd, jeg kunne trengt pengene. Må gå i sparebluss nå den siste tiden.
Husvisningen gikk meget bra. Spesielt siden det var sent på dagen. Jo senere, jo bedre, ifølge nattedyret. I underetasjen var det et par som drev og vasket ut. Han ene typen var en slags langhåret geek, og damen fortalte meg at hun var i trettiårene. Alt er relativt, så jeg fortalte henne at det var ganske ungt. Hun hadde den type maskuline ansikt som jeg har sett i området, til og med i form av relasjoners livsledsager. Ansiktsformen bestod av rette linjer, kan man si. Hit, men ikke lenger, skjønnhet lik en boomers tankeliv. Det jeg tror er at skjønnhet må ledsages av disse rette linjene, men da må benstrukturen være mer skråstilt, ikke stå rett opp og ned som her. Slik det var, hadde hun et ansikt som den oppvaskbøtten hun stod og holdt. Til forskjell, rette linjer og spisse vinkler, i symmetrisk forhold til hverandre, er det som kreves. Av den langhårede fikk jeg ved forespørsel høre at overeratsjen var best, om han skulle velge. Det likte jeg å høre. Fra nå av er jeg jo ovenpå.
Av en eller annen grunn kom jeg godt overens med husverten. Han var en av disse maskuline håndtverkerne, som nært hadde kappet av seg hånden på et tidspunkt. Teknisk sett leier han ut på vegne av sin tilårskomne mor, som ville treffe meg, bortsett fra at hun var bortreist den dagen. Overetasjen var veldig alright, med utsikt til elven. Kanskje litt mindre ideelle hvitevarer enn det jeg har nå. Boligen er utenfor byen, disponerer en stor hage, og man kan gå rett ned til den rumlende elven for å bade. Faktisk er det brådypt, men det er kan hende bare en fordel. Man plumper bare rett i, fremfor å krype seg til vanns, slik jeg noen ganger pleier å gjøre når det er kaldt. Min morfar holdt faktisk på å drukne, jeg tror det må ha vært i den elven. Hans brødre skjøv fra i en båt. Det kunne ikke han tåle, så som tass hoppet han etter. Så var det bare det at han ikke hoppet langt nok. Han hørte på englesang da de endelig fikk fisket ham opp. Jeg nevnte min lille families historiske tilstedeværelse på stedet. Håndtverkeren nevnte et mer spesifikt navn enn det jeg hadde brukt på butikken. Det viste seg at en kvinne i hans familie, jeg tror det må ha vært hans søster, hadde hatt min morfar som sjef. Verden er liten. Vel, på menns vis briset vi gjennom alle detaljer, og tok hverandre i hånden. Med en kvinne måtte man ha snusfornuftet og engstet seg i timesvis. I låven på eiendommen kan jeg lagre dann og vann.
Det er en bra kebabsjappe i strøket. Fikk et bra måltid av en underdanig araber. Litt irriterende å se barna deres. Om jeg misliker noen, kan du være sikker på at jeg misliker barna deres. Jeg koblet av med litt alkohol. Neste dag brukte jeg god tid, så jeg var ferdigspist og uthvilt, så dro jeg hjem. Var minst like skjerpet denne gangen, også ved hjelp av energidrikker. Da jeg kom tilbake til nabolaget der jeg var forut, så jeg en araberfamilie spise ved en raseplass. Hans Rotmo hadde evig rett. De er en miljøforurensing. Fikk mest lyst til å sparke dem ned skråningen, eller skjelle dem ut. En ting er at disse innvadørene, som globalistene bruker for å ødelegge befolkningen, er spredd alle steder. Jeg tenker også med skrekk at disse er mer utbredt jo lengre sør man kommer. Jeg er en følsom mann og liker ikke urettferdighet, heller ikke en urettmessighet i menneskeform. Det er noe unaturlig i å se brune ansikter og hijaber i ren norsk natur. Ulikt konservative sier jeg sannheten og ber ikke om unnskyldning for meg selv. Jeg hater konservative. Helt mot slutten oppdaget jeg at min rute var blokkert av en stengt tunnel. Var proaktiv og ringte veivesenet, og fant med det en alternativ rute, så slapp jeg å overnatte i bilen.
Den kvelden/natten var jeg rasert, og jeg begynte å bli erratisk da jeg skulle utføre oppgaver. Det samme dagen etter. Hadde en del formelle ting jeg måtte få gjort. Jeg pleier jo å space ut og svine ut når jeg føler at jeg har blitt røsket ut av min til vanlige introverte tilstand. Det hjalp ikke at huset ble invadert av hundrevis av maur mens jeg forsøkte å ta en viktig telefonsamtale og forsøkte å sette sammen gammel taco. Jeg endte med å plassere munningen til støvsugeren i hullet der de kom ifra. Det tok dem halve dagen å lære at de skulle holde seg unna på den måten. Antar at de som ble støvsugd ikke rakk å utskille frykt-kjemikalier for å varsle sine kravlende venner. Var stønnende ute av meg selv og endte som sagt erratisk. Gikk glipp av en telefonsamtale også, grunnet lyden fra støvsugeren.
Må gjøre noe formelt i morgen også, så skal jeg ta meg av min backlog når det gjelder kommentarer og skriving. Etter det skal jeg begynne å pakke, og organisere og arrangere mer. Min bror foreslo å sortere bøker inn i viktig, middels viktig, og uviktig. Får lage noen tårn på gulvet. Kanskje korte ned på tilstanden hvor mitt sinn krever å vandre i ingenting, selv om jeg må gi meg selv noe av det. En tanke slår meg. Da jeg var 10-12 år gammel, pleide jeg å sykle rundt nede i Rumle-elven. Det er et sted jeg bare kjenner til i sin sommertilstand. Det er min evige sommer og mitt sommerland, kan du si. Den første vinteren vil nok komme som et sjokk, litt som etterlivet gjør det i visse astralbøker. Samtidig kommer jeg til å sykle rundt der nede i min svært modne alder. Sirkelen er sluttet. Jeg er på mange måter nærmere den tolvåringen enn jeg var for 10-15 år siden. Det er en slags renhet, et potensiale, og en drømmetilstand jeg befinner meg i, og det er alt. Vi må finne tilbake til hverandre, jeg og han, og hevne oss for det som har blitt stjålet, simpelthen ved å reise oss forbi. Nå skal jeg bli det jeg alltid har ønsket meg, mitt eget selv, fri for kravene og ondskapen til andre mennesker. I utgangspunktet var jeg lojal til familie. Det er feilslått, noe kontrafaktisk for min sin del. Jeg ønsket meg noe som rett og slett ikke finnes ... og ... vil jeg egentlig dette? Ingen bånd skal betvinge meg i mitt evige sommerland, og den store, svimlende friheten, hvor min evne og styrke endelig kan komme til sin rett. Jeg er nemlig edlere enn alt mitt opphav. Blod er kan hende ikke alt. I meg bor en mektig ånd, som tok bolig i meg ved vårt folks nært forestående død. Denne ånden er en jotun og bærer visdommen fra opphavs tid, lenge før verden ble gjort om til en fabel. Det er renheten i vind, landskaper og mine øyne, det er vissheten om tosomheten i alle ting, samt vitenen om hvordan man får et knivblad inn, og siden dreie. Våpnene har jeg fått av min tidvis maskerte far.
Tenkte jeg skulle fortelle om min gjøring og lading den siste tiden. På Darknet har jeg jo skaffet en snub nose ... he he ... nei, det er ikke helt sant. Denne helgen var jeg nede i Rumle-elven for å signere boligkontrakt, og fikk i den forbindelse låne en helt tom leilighet, som jeg hentet nøkkelen til ved å passere forbi et helt tomt hus, til hvilket jeg ikke hadde adgang. Rett før det hadde jeg tenkt å skrive om hvor korte dagene er, og hvor lite jeg får gjort. Man står opp, spiser, utfører et par tre ærender. Så man man skvise i seg middag. Når det er gjort, er man trøtt. Det sier jo noe om mitt energinivå og forfeilelse, det er sant, men dagene er korte, livet likeså. Alt vi får er en hurtig morgen og en sen solnedgang.
Det tar minst 7 timer å kjøre ned til Rumle-elven herifra. Så da kan man tenke seg hvilken investering det er, for meg som ikke er virksom om dagene. Ikke for det. Når jeg kjører bil, behandler jeg det som jeg skulle sittet i et jagerfly. Jeg er maksimalt påpasselig. Dessuten var jeg helt uthvilt, hadde spist godt, og var høy på energidrikker og koffein begge veier. Med det var jeg på høyden av hver situasjon. Jeg er også svært utholdende og ensporet når jeg først setter i gang med noe. Kanskje er dette del av hva jeg savner. Aktivitet i den ytre verden som faktisk betyr noe.
Da jeg kom frem til huset, skled jeg forbi en langhåret gubbe i nabolaget. Jeg hadde aldri møtt ham, men jeg visste hvem han var. Dette var ham som hadde skaffet min far varer mot slutten. Jeg ville forsikre meg om veien, så jeg slo av en prat. Hadde jeg hatt nøkler til huset og skulle vært i området, ville jeg invitert ham til en drink eller to. Det er jo med slike jeg vil være på nikk. Men nå skal jeg ha lite med akkurat det stedet å gjøre, selv om jeg vurderte å bosette meg der på et tidspunkt. Jeg fulgte et visst kvinneforslag, og satte meg på balkongen for å spise et måltid. Dette var i skogen, og rundt meg var det masse mygg. Så jeg måtte flykte tilbake til kabinen på mitt romskip. Med meg fulgte det to insekter. Den ene drepte jeg ganske fort. Den andre ble vanskeligere. I min streben ble det fingermerker på vinduene. Så mens jeg forsøkte å drepe blogsugerne, tok jeg av meg skjorten for å pusse vekk fettflekkene. Man må jo ha ren bomull så det ikke skal bli striper, og underskjorten var alt jeg hadde tilgjengelig. Håper ingen så meg. En person i bar overkropp veivende med armene inne i en bil. Alt dette mens jeg forsøkte å ikke velte kaffetermosen, som tøt oppvaskvann alle steder når koppen ble oppvarmet. Noen ting skjer bare meg.
Da jeg kom frem var jeg så utmattet at jeg ikke greide å spise middag. Jeg måtte bare finne sengen. Det parasympatiske(?) nervesystemet til aspergere har jo vansker for å skifte mellom tilstander, så det tok meg sikkert 3-4 timer å få sove. Sånn er det ofte når jeg er utmattet. Når jeg først sover, sover jeg til gjengjeld tungt. Alt jeg gjør, gjør jeg gjerne til gangs. Får anta at det samme gjelder de tingene jeg ikke gjør, som merkes som store står på kroppen. Det var forsåvidt spesielt å bruke en datamaskin som bærer min fars navn. Hvis jeg ville det, gikk jeg i hans klær og hans sko, og brukte hans våpen. Det viktigste av min arv har jeg alt skaffet til veie, uten at jeg med det kan gå inn på detaljer. Nå merket jeg at den ruten var stengt. Ettersom tiden går, vil mindre og mindre av ham være tilstede. Ble forøvrig ingen arv. Synd, jeg kunne trengt pengene. Må gå i sparebluss nå den siste tiden.
Husvisningen gikk meget bra. Spesielt siden det var sent på dagen. Jo senere, jo bedre, ifølge nattedyret. I underetasjen var det et par som drev og vasket ut. Han ene typen var en slags langhåret geek, og damen fortalte meg at hun var i trettiårene. Alt er relativt, så jeg fortalte henne at det var ganske ungt. Hun hadde den type maskuline ansikt som jeg har sett i området, til og med i form av relasjoners livsledsager. Ansiktsformen bestod av rette linjer, kan man si. Hit, men ikke lenger, skjønnhet lik en boomers tankeliv. Det jeg tror er at skjønnhet må ledsages av disse rette linjene, men da må benstrukturen være mer skråstilt, ikke stå rett opp og ned som her. Slik det var, hadde hun et ansikt som den oppvaskbøtten hun stod og holdt. Til forskjell, rette linjer og spisse vinkler, i symmetrisk forhold til hverandre, er det som kreves. Av den langhårede fikk jeg ved forespørsel høre at overeratsjen var best, om han skulle velge. Det likte jeg å høre. Fra nå av er jeg jo ovenpå.
Av en eller annen grunn kom jeg godt overens med husverten. Han var en av disse maskuline håndtverkerne, som nært hadde kappet av seg hånden på et tidspunkt. Teknisk sett leier han ut på vegne av sin tilårskomne mor, som ville treffe meg, bortsett fra at hun var bortreist den dagen. Overetasjen var veldig alright, med utsikt til elven. Kanskje litt mindre ideelle hvitevarer enn det jeg har nå. Boligen er utenfor byen, disponerer en stor hage, og man kan gå rett ned til den rumlende elven for å bade. Faktisk er det brådypt, men det er kan hende bare en fordel. Man plumper bare rett i, fremfor å krype seg til vanns, slik jeg noen ganger pleier å gjøre når det er kaldt. Min morfar holdt faktisk på å drukne, jeg tror det må ha vært i den elven. Hans brødre skjøv fra i en båt. Det kunne ikke han tåle, så som tass hoppet han etter. Så var det bare det at han ikke hoppet langt nok. Han hørte på englesang da de endelig fikk fisket ham opp. Jeg nevnte min lille families historiske tilstedeværelse på stedet. Håndtverkeren nevnte et mer spesifikt navn enn det jeg hadde brukt på butikken. Det viste seg at en kvinne i hans familie, jeg tror det må ha vært hans søster, hadde hatt min morfar som sjef. Verden er liten. Vel, på menns vis briset vi gjennom alle detaljer, og tok hverandre i hånden. Med en kvinne måtte man ha snusfornuftet og engstet seg i timesvis. I låven på eiendommen kan jeg lagre dann og vann.
Det er en bra kebabsjappe i strøket. Fikk et bra måltid av en underdanig araber. Litt irriterende å se barna deres. Om jeg misliker noen, kan du være sikker på at jeg misliker barna deres. Jeg koblet av med litt alkohol. Neste dag brukte jeg god tid, så jeg var ferdigspist og uthvilt, så dro jeg hjem. Var minst like skjerpet denne gangen, også ved hjelp av energidrikker. Da jeg kom tilbake til nabolaget der jeg var forut, så jeg en araberfamilie spise ved en raseplass. Hans Rotmo hadde evig rett. De er en miljøforurensing. Fikk mest lyst til å sparke dem ned skråningen, eller skjelle dem ut. En ting er at disse innvadørene, som globalistene bruker for å ødelegge befolkningen, er spredd alle steder. Jeg tenker også med skrekk at disse er mer utbredt jo lengre sør man kommer. Jeg er en følsom mann og liker ikke urettferdighet, heller ikke en urettmessighet i menneskeform. Det er noe unaturlig i å se brune ansikter og hijaber i ren norsk natur. Ulikt konservative sier jeg sannheten og ber ikke om unnskyldning for meg selv. Jeg hater konservative. Helt mot slutten oppdaget jeg at min rute var blokkert av en stengt tunnel. Var proaktiv og ringte veivesenet, og fant med det en alternativ rute, så slapp jeg å overnatte i bilen.
Den kvelden/natten var jeg rasert, og jeg begynte å bli erratisk da jeg skulle utføre oppgaver. Det samme dagen etter. Hadde en del formelle ting jeg måtte få gjort. Jeg pleier jo å space ut og svine ut når jeg føler at jeg har blitt røsket ut av min til vanlige introverte tilstand. Det hjalp ikke at huset ble invadert av hundrevis av maur mens jeg forsøkte å ta en viktig telefonsamtale og forsøkte å sette sammen gammel taco. Jeg endte med å plassere munningen til støvsugeren i hullet der de kom ifra. Det tok dem halve dagen å lære at de skulle holde seg unna på den måten. Antar at de som ble støvsugd ikke rakk å utskille frykt-kjemikalier for å varsle sine kravlende venner. Var stønnende ute av meg selv og endte som sagt erratisk. Gikk glipp av en telefonsamtale også, grunnet lyden fra støvsugeren.
Må gjøre noe formelt i morgen også, så skal jeg ta meg av min backlog når det gjelder kommentarer og skriving. Etter det skal jeg begynne å pakke, og organisere og arrangere mer. Min bror foreslo å sortere bøker inn i viktig, middels viktig, og uviktig. Får lage noen tårn på gulvet. Kanskje korte ned på tilstanden hvor mitt sinn krever å vandre i ingenting, selv om jeg må gi meg selv noe av det. En tanke slår meg. Da jeg var 10-12 år gammel, pleide jeg å sykle rundt nede i Rumle-elven. Det er et sted jeg bare kjenner til i sin sommertilstand. Det er min evige sommer og mitt sommerland, kan du si. Den første vinteren vil nok komme som et sjokk, litt som etterlivet gjør det i visse astralbøker. Samtidig kommer jeg til å sykle rundt der nede i min svært modne alder. Sirkelen er sluttet. Jeg er på mange måter nærmere den tolvåringen enn jeg var for 10-15 år siden. Det er en slags renhet, et potensiale, og en drømmetilstand jeg befinner meg i, og det er alt. Vi må finne tilbake til hverandre, jeg og han, og hevne oss for det som har blitt stjålet, simpelthen ved å reise oss forbi. Nå skal jeg bli det jeg alltid har ønsket meg, mitt eget selv, fri for kravene og ondskapen til andre mennesker. I utgangspunktet var jeg lojal til familie. Det er feilslått, noe kontrafaktisk for min sin del. Jeg ønsket meg noe som rett og slett ikke finnes ... og ... vil jeg egentlig dette? Ingen bånd skal betvinge meg i mitt evige sommerland, og den store, svimlende friheten, hvor min evne og styrke endelig kan komme til sin rett. Jeg er nemlig edlere enn alt mitt opphav. Blod er kan hende ikke alt. I meg bor en mektig ånd, som tok bolig i meg ved vårt folks nært forestående død. Denne ånden er en jotun og bærer visdommen fra opphavs tid, lenge før verden ble gjort om til en fabel. Det er renheten i vind, landskaper og mine øyne, det er vissheten om tosomheten i alle ting, samt vitenen om hvordan man får et knivblad inn, og siden dreie. Våpnene har jeg fått av min tidvis maskerte far.
RSS Feed
