Vakker selvmordsmusikk

Kom over denne svært vakre selvmordsmusikken i min søken etter materiale til å bruke til en ny erotika. Dette materialet må være dynamisk, holde jevnt god kvalitet og ikke være rigid. Mortiis var lenge en kandidat, inntil jeg fant at han i sitt album Crypt of the Wizard satte sanger etter hverandre som bare var variasjoner. To åtte minuttere etter hverandre blir for rigid. Det er i avgrensning mesteren viser seg. Når det er sagt, her er en ekte mester, dog jeg vet ikke om dette er dynamisk nok til å fungere i en erotika. Sommerfuglvingene må slå.

Dette er laget av en slags pioner innen Dungeon synth. Jeg må si jeg stusset litt over titlene i det første albumet. Bortenfor døren og greier. Jeg skjønte alt sammen da jeg fant ut at skaperen, Matthew Davis, tok livet av seg. Tror det var i 2011, tolv år etter siste album. På en måte brukte han hele livet for å skape rundt en time med musikk. Men hvilken musikk det er, og hvilken lidelse må ikke til for å skape noe så vakkert.

En kunstner vil gjerne berøre sin kjerne når han skaper sitt første verk, og så bevege seg ut i landskapene med sitt andre og tredje. Tilslutt vil han avslutte med å kommentere sine verker, heter det seg. Ikke så med meg. Det vil si, den første boken jeg skrev (og fikk utgitt) berørte min kjerne den gangen, som består i å være et offer for de verste sosiopater og narsissister. Dette er ikke lenger min kjerne. Som Julius Evola kan jeg si at jeg tilbakela meg selv for svært lenge siden, og det er ikke lenger viktig. Personfokus er en uting og handler om en manglende horisont, og med det, manglende renhet, det som gir horisonten sin klarhet.

Her er forøvrig et bilde av Matthew Davis. Man kan på en måte se følsomheten. Vel, som jeg har sagt, for hver generasjon blir de mest følsomme mennesker utryddet.

Han levde i en bedre tid, men jeg er ikke så arrogant at jeg ikke godtar at livet kunne være utålelig også den gangen. Det er de verste mennesker som ikke godtar andres perspektiv. Hans selvmordskjerne kom nok i det første albumet, bortenfor døren og til Hybrasil og alt det der. Hans andre og siste album skulle ved første øyenkast representere motsetningen av det han var, hetende Turning point og med henvisninger til romantiske kvinneskikkelser, blant annet. Her har jeg selv en slående erfaring. Tilbake i 2014 lyttet jeg til musikk av Audiomachine med samme titulering, rent spesifikt denne, med akkurat dette bildet av et skip i urolig sjø:

Jeg trodde den gangen at ting skulle snu for meg, antakelig fordi jeg ønsket det så sterkt. Istedet bygde alle mine problemer på seg og nådde sitt endepunkt, noe som i Norge utgjør fattigdom, isolasjon og utenforskap simpelthen for å ha hatt en tanke i hodet, og fordi man velger å ha den minste integritet satt overfor en utålelig flokk med idiotisk krøtter. Jeg tror samme opplevelse ble delt av Matthew Davis. Han tenkte "Ja, men nå snur det," som jeg gjorde det. Men så snudde det aldri, det bare fortsatte.

Døren ut er et gyldig valg, men enn så lenge er jeg her, fordi jeg har ikke fått skapt min andel skjønnhet før alt er forbi.