Vangelis er død

Først nå fikk jeg med meg at Vangelis er død, og at han døde på 17de mai. Jeg er fristet til å si at han var siste verdige greker, men det er nok ikke helt sant. Det finnes et daggry.

Denne artikkelen tar for seg litt av livet hans: https://www.musikknyheter.no/nyheter/22102/Greske-synth-pioneren-Vangelis-er-d%C3%B8d.html

Som en viss Stevens sier, man feirer en bortgått skribent ved å lese opplegget hans. Det samme burde gjelde for en musiker. Altså lytte, avklaringsmonstre, til musikeren, ikke forfatteren, som man altså feirer.

Dette var mitt definitive favorittalbum i min ungdom, la oss si fra alder 16-18. Nå er det lenge siden jeg har lyttet til albumet som helhet. Kanskje er det tinnitus. Noen av sangene mot slutten av albumet brakte meg til andre verdener, den gangen.

Dette var mitt favorittalbum en del år senere. Jeg antar fra midten av tjueårene eller noe. Både det intense raseriet fra et rasende rødbryst, og den umåtelige skjønnheten er slående for meg. Albumet har fungert i synkronisitet med William Blakes verk med (tilnærmet) samme tittel, med den tenkning som er dertilhørende. Hovedsaklig det jeg senere kalte motsetningens lov.

Dette lyttet jeg til tidlig i trettiårene. Det er lydsporet til en av mine top 3 favorittfilmer. Conquest of Paradise som film når antakelig ikke helt opp til Alexander. Dette er mer populistisk, men det er noen slående tracks der. Det var den gangen jeg antakelig gjorde to monumentale feil, som vil prege meg resten av livet.

Vangelis laget en del obskurt opplegg også. Noe av det lastet jeg via det som het FTP-server, jeg tror rundt alder 18, det også. Dette var i nedlastningenes barndom. Men jeg skal ikke late som jeg er noen guru på disse områdene. Men denne sangen er bra. Tror det er fra Spiral-albumet, som antakelig var det første.

Kanskje henvender han seg til meg. Nå som Vangelis er død er en kraft blitt ledig på jorden. Måtte hans kraft bli min.