Har fått et nytt utslag av mitt paranoide sinn. Dette er forsåvidt et nytt trekk jeg har lagt til meg etter årene 2014-2016. Jeg var ikke sånn i gamle dager. Man hadde kimer av det, men ikke disse fulle utslagene.
Hadde altså besøk. På et tidspunkt var det noen som skulle peke på noe på skjermen min. Fingeren berørte skjermen så svarte ringer viste seg momentært. Dermed var paranoiaen aktivert. Hvordan arter denne paranoiaen seg? Vel, det er en forplantende tilstand. Nå kan jeg ikke vite om skjermen er skadet uten at jeg vet det, noe som kan medføre forandret frekvensoppdatering og uharmoniske fargekonstellasjoner (uten at jeg vet det) som påvirker hjernen min over tid (uten at jeg vet det) eller når jeg gjør noe særdeles viktig (uten at jeg vet det). Når man leser seg opp forstår man at det skal svært mye til at noe ufordelaktig har oppstått, men poenget er at man ikke kan ha en endelig viten i noen retning, og dermed fortsetter det psykiske nervehjulet, potensielt endeløst til punktet av kollaps.
Dette er jo noe som handler om meg. En ting er å introdusere og bekjempe kaos og ufordelaktige hendelser, men det er en del av meg som VIL at det skal være sånn. Det ville ikke stilt seg annerledes om jeg hadde en rekke barnehageunger i bilen som sparket i setet med skitne støvler. Da ville setet kjennes skjevt på permanent basis, noe som ville forplante seg til ryggen (og til slutt IQen og penis) Et annet scenario kunne være om noen justerte speilet i bilen min. Da kunne ikke jeg vite om speilet var korrekt justert slik jeg ville ha det, eller om kulen som holder speilet på plass så det ikke siger ned på ufordelaktige måter, slik at jeg ikke har tilgang på speilet på kritiske tidspunkt, når det teller aller mest. Det ville altså bare være et spørsmål om tid før jeg ble påkjørt bakfra av tungtrafikk.
Dette er altså et utslag av et ekstremt kontrollbehov og en eskalerende disharmoni når jeg ikke får denne kontrollen, i en slags strid med entropi og en verden hvor jeg ikke har oversikt.
En slik neurotisk natur kan være en fordel på enkelte områder. Ulikt denne Stijin Fawkes er jeg en som tar vare på mine gjenstander. Jeg vil gjerne ha tingene mine slik de er ut sin levetid, og om de må byttes ut, er det jeg som bestemmer når og hvordan. Jeg unngår også blatante former for utnyttelse og løgn, slik som de globalistiske steriliseringsvaksinene. Men samtidig må jeg godta at jeg lever i en verden av entropi, hvor jeg ikke kan ha kontrollen på alt.
Det er to skoler som kommer inn her. Nietzsche hevder at jeg må kontrollere min natur med en mestervilje? Og hva er denne mesterviljen? Jo, det er mitt stoiske verdisett og min kjerne som apollinsk entitet. Stoikerne hadde som praktisk grunntese at det er ting jeg kontrollerer og ting jeg ikke kontrollerer. Jeg må fokusere på det jeg kan kontrollere, nemlig mine reaksjoner på en verden av ukontrollerbarhet og entropi.
Hadde altså besøk. På et tidspunkt var det noen som skulle peke på noe på skjermen min. Fingeren berørte skjermen så svarte ringer viste seg momentært. Dermed var paranoiaen aktivert. Hvordan arter denne paranoiaen seg? Vel, det er en forplantende tilstand. Nå kan jeg ikke vite om skjermen er skadet uten at jeg vet det, noe som kan medføre forandret frekvensoppdatering og uharmoniske fargekonstellasjoner (uten at jeg vet det) som påvirker hjernen min over tid (uten at jeg vet det) eller når jeg gjør noe særdeles viktig (uten at jeg vet det). Når man leser seg opp forstår man at det skal svært mye til at noe ufordelaktig har oppstått, men poenget er at man ikke kan ha en endelig viten i noen retning, og dermed fortsetter det psykiske nervehjulet, potensielt endeløst til punktet av kollaps.
Dette er jo noe som handler om meg. En ting er å introdusere og bekjempe kaos og ufordelaktige hendelser, men det er en del av meg som VIL at det skal være sånn. Det ville ikke stilt seg annerledes om jeg hadde en rekke barnehageunger i bilen som sparket i setet med skitne støvler. Da ville setet kjennes skjevt på permanent basis, noe som ville forplante seg til ryggen (og til slutt IQen og penis) Et annet scenario kunne være om noen justerte speilet i bilen min. Da kunne ikke jeg vite om speilet var korrekt justert slik jeg ville ha det, eller om kulen som holder speilet på plass så det ikke siger ned på ufordelaktige måter, slik at jeg ikke har tilgang på speilet på kritiske tidspunkt, når det teller aller mest. Det ville altså bare være et spørsmål om tid før jeg ble påkjørt bakfra av tungtrafikk.
Dette er altså et utslag av et ekstremt kontrollbehov og en eskalerende disharmoni når jeg ikke får denne kontrollen, i en slags strid med entropi og en verden hvor jeg ikke har oversikt.
En slik neurotisk natur kan være en fordel på enkelte områder. Ulikt denne Stijin Fawkes er jeg en som tar vare på mine gjenstander. Jeg vil gjerne ha tingene mine slik de er ut sin levetid, og om de må byttes ut, er det jeg som bestemmer når og hvordan. Jeg unngår også blatante former for utnyttelse og løgn, slik som de globalistiske steriliseringsvaksinene. Men samtidig må jeg godta at jeg lever i en verden av entropi, hvor jeg ikke kan ha kontrollen på alt.
Det er to skoler som kommer inn her. Nietzsche hevder at jeg må kontrollere min natur med en mestervilje? Og hva er denne mesterviljen? Jo, det er mitt stoiske verdisett og min kjerne som apollinsk entitet. Stoikerne hadde som praktisk grunntese at det er ting jeg kontrollerer og ting jeg ikke kontrollerer. Jeg må fokusere på det jeg kan kontrollere, nemlig mine reaksjoner på en verden av ukontrollerbarhet og entropi.
RSS Feed
